Helle Helle hever standarden fra gull til platina

De siste ukene har det blitt diskutert om det finnes et eget litterært språk, eller om hverdagsspråket er språket som brukes for å skape litterære uttrykksformer. En som har markert seg med et særegent språklig uttrykk er danske Helle Helle.

Akkurat som med en tekst av Jon Fosse, er du aldri i tvil om at du befinner deg i en roman av Helle Helle. Uttrykket er beskrivende, registrerende og finmeislet som hos en treskjærer. Språket er dagligdags og enkelt, men presist og tett. Uhyre stramme komposisjoner lades med betydning.

---

Roman

Helle Helle

Hafni forteller

Oversatt av Trude Marstein

168 sider, Oktober forlag 2024

---

Ved første øyekast virker Helle Helles nye roman, Hafni forteller litt ugjennomtrengelig. Men i det jeg bryter overflaten, inntreffer en umiddelbar tilfredstillelse. Helle Helle har skrevet et lite mesterverk om en vanskelig livssituasjon forkledd som en reise i dansk matkultur. I en perfekt sirkelkomposisjon tematiserer romanen seg selv som verk og henviser til forfatterskapet.

Trøstespising til nye høyder

Der hovedpersonene tidligere har vært litt yngre, handler den nye romanen, godt oversatt av Trude Marstein, om en kvinne i overgangsalderen. Hun er i fred med å bli skilt. I forrige roman ble en ung mann alene. Også i de to siste bøkene Bob (2020) og de (2018) har personene stått i eksistensielle situasjoner. Tekstene er strammere og tettere enn før, og de tre siste romanene har en indre sammenheng, som skiller dem litt fra hennes tidligere.

I årets roman tar Helle trøstespising til nye høyder: Hafni legger ut på en smørbrødsreise. Fra Roskilde drar hun til Korsør, deretter over Fyn for å ende ved et legendarisk Sønder-Jysk kakebord i Gråsten i Jylland. Ja, her serveres tradisjonell mat så du får vann i munnen. I motsetning til mange av Helles personer, har Hafni en plan med bestilte overnattinger og restaurantreservasjoner.

Dyp personlig krise

På reisen havner hun i mange merkelige situasjoner med fremmede mennesker. Og det er som om hun har lagt igjen tankene et annet sted, hun følger ikke med på det hun gjør. Dermed fremstår hun tankeløs og perpleks. Hun kløner og forsøker å skjule det. Sånn oppstår lett absurde og komiske hendelser, som i andre av Helles bøker, men nå er det flere og mer utpreget enn før.

Dette skaper assosiasjoner til Samuel Beckett

—  Astrid Fosvold

Under ligger en dyp personlig krise. Den fortelles bare i glimt. Mens jeg følger Hafni i all hennes gjøren og laden, skyller den forestående omkalfatringen av livet hennes over henne som brottsjøer. Som når hun midt i en handling faller i gråt, eller plutselig husker hva det innebærer å stå noen nær. Helle Helle ville aldri bruke fortellerinstansen for å forklare en person utenfra. Likevel tar fortellermåten hennes denne gangen meg mye tettere på Hafnis indre liv enn tidligere.

Skam

Hafni preges av å føle skam over å være den hun er og gjenopplever stadig minner og opplevelser som er tilbakelagte: «Evig flauhet forfølger henne. Eller skam er det vel. Hun prøver å avverge den med hoderisting og et kjapt dum dum. Men de utallige episodene dukker opp igjen og igjen, hun holder ikke ut å snakke om dem.»

Hendelser fra langt tilbake slår som lynblink ned i henne, vekker henne om natten og jager henne opp av sengen. Skammen får henne til å være mer ettergivende enn hun burde, og det fører igjen galt av sted. Innsiktsfullt får Helle frem hvordan Hafni henger sammen, jeg som leser forstår hvorfor Hafni har tatt dårlige livsvalg.

Men Hafni har også en større forståelse av seg selv enn Helles tidligere figurer. Etter at reisen er over, annonserer hun et ønske å bli en annen enn den hun er. Men hun vet ikke hvordan. Sirkelkomposisjonen gjør at dette er også begynnelsen på romanen. Dermed kan reisen hun legger ut på også leses som et ønske om å fjerne seg fra den hun er. Uansett ender hun ved sitt utgangspunkt. Dette skaper assosiasjoner til Samuel Beckett.

Hellekunst

Hafni forteller innebærer også at Helle Helle forteller. Tittelen nikker til Dette burde skrives i nåtid fra 2010. Begge romantitlene er metakommentarer til selve fortellerhandlingen. Vår roman foregår i nåtid, men forteller om en tilbakelagt reise. Underveis aktiveres hele forfatterskapet. Jeg finner også åpningssetningen og andre referanser til Hvis det er (2014).

Den romanen har noe av det samme absurdistiske ved seg og den aktualiserer skammen over å føle andres blikk på seg, som plager Hafni. Flettverket av forbindelser til resten av forfatterskapet finner vi i flest av i hennes senere romaner. Helle Helle har med tiden skapt et helt eget Hellesk univers.

Vidunderlig

Hafni tilhørte ungdomsgjengen vi ble kjent med i «de» og Hafni forteller er egentlig en telefonsamtale med hovedpersonen i «de» om blant andre Bob, også en av gjengen. Romanen fra 2018 er et produktivt utgangspunkt.

Da jeg intervjuet Helle Helle i 2015 hevdet hun: «Der hvor jeg virkelig er skarp og i stand til å resonnere, reflektere og overveie; det er i grundigheten i språket, de ordene jeg bruker. Jeg kan se hvordan noe virker. Min forståelse for disse menneskene er like ordløs som deres egen.» Dette er verdt å merke seg. Hafnis forståelse av seg selv er litt større enn de to i Hvis det er og andre av forfatterskapets skikkelser. Med denne vidunderlige romanen hever Helle standarden fra gull til platina.