Lojalt, kritisk og forfriskende om konflikten i Midtøsten

Under lesingen av En smal bro over avgrunnen, Martin Krasniks bok om Hamas’ grusomme terrorangrep på Israel 7. oktober og den lange krigen mellom Israel og palestinerne, måtte jeg ta noen pauser. Selv om jeg har lest utallige artikler om overgrepene og torturen israelere ble utsatt for denne morgenen, selv om jeg har sett noen av de rystende videoene som ligger ute i sosiale medier, er det som man må gispe etter luft når man leser om uhyrlighetene på nytt. Krasnik skriver om barn som blir brent, gravide som får skåret magen opp, kvinner som blir voldtatt, menn som får øynene stukket ut. Det er ikke til å fatte når man leser det.

I en av pausene åpner jeg Aftenposten-appen på mobilen, og leser om Israels svar på terrorangrepet. «FN sier barns lemmer blir amputert uten smertestillende på Gazastripen. Leger Uten Grenser sier at barn ned til femårsalderen ber om å få dø», lyser det i ingressen. 29 514 palestinere er drept på Gaza. 70 prosent av dem skal være kvinner og barn. «Hver dag ser vi helt utenkelige grusomheter», sier representanten for Leger Uten Grenser.

---

Sakprosa

Martin Krasnik

En smal bro over avgrunnen

196 sider, Dreyers Forlag 2024

---

Konflikten mellom israelerne og palestinere er nå på sitt aller mørkeste. For Israel oppleves angrepene 7. oktober som en eksistensiell trussel, og er det verste og mest brutale angrepet på jøder siden Holocaust. For palestinerne vekker den intense bombingen av Gaza, og kolonnene av mennesker som flykter sørover, minner om de palestinske folkets store katastrofe, al-Nakba, i 1948. I Israel vinner jødisk etnonasjonalisme frem, mens konflikten styrker islamistenes posisjon blant palestinerne.

Mer enn på lenge er det vanskelig å se for seg noe annet enn evig kamp og uforsonlig hat mellom israelerne og palestinerne.

Heltestatus

Jeg hadde ikke forventet å finne håp i Martin Krasniks En smal bro over avgrunnen, en dansk, jødisk journalist som ifølge seg selv er «nært knyttet til Israel» og «sionist uten mange forbehold». I Norge er Weekendavisen-journalisten kanskje mest kjent, for ikke å si beryktet, for et svært konfronterende intervju med lege Mads Gilbert som hadde arbeidet på al-Shifa-sykehuset under Gaza-krigen i 2014. Intervjuet ga Krasnik heltestatus i israelvennlige miljøer, mens de propalestinske møtte ham med underskriftskampanjer og beskyldninger om å blod på hendene.

Når Krasnik samler sine lett omskrevne Weekendavis-tekster om 7. oktober og jødene og palestinerne mellom to permer, kunne man lett tenke seg at den skarpe og litt polemiske Krasnik ville bære ved til bålet til en debatt om allerede er ubeskrivelig polarisert.

Men det er altså nettopp håp jeg sitter igjen med etter å ha lest En smal bro over avgrunnen. Martin Krasnik har skrevet en veldig fin bok for alle de som vil bak slagordene, og forstå mer av konflikten og hvordan den påvirker jøder både i Midtøsten og den vestlige verden.

Skarp og troverdig

En smal bro over avgrunnen er en velskrevet, medrivende og skarp analyse av den lange krigen mellom relasjonen mellom israelere og palestinere. Martin Krasnik er selvsagt ikke en nøytral observatør. Han er følelsesmessig engasjert i tematikken han skriver om. «Jeg er jøde, min erfaring er jødisk,» skriver Krasnik. Han er lojal mot det sionistiske prosjektet som opprettelsen av staten Israel har vært, og har vanskelig for å se det som noe annet enn en utspekulert form for antisemittisme dersom man mener at Israel er et feilslått prosjekt som må fjernes eller oppløses.

Boken inneholder faktisk noen av den mest skarpe og troverdige Israels-kritikken jeg har lest på lenge

—  Erik Lunde

Men Krasniks kjærlighet er langt fra blind. Boken inneholder faktisk noen av den mest skarpe og troverdige Israels-kritikken jeg har lest på lenge. Krasnik kaller Benjamin Netanyahus regjering for et «skrekkabinett» som vil kvele det israelske demokratiet, han mener okkupasjonen av palestinerne har korrumpert Israel og han forstår hvorfor palestinerne på Vestbredden opplever Israels politikk som en form for apartheid. Da Netanyahus regjering ville svekke den israelske rettstaten gjennom flere kontroversielle reformer, dro Krasnik og to av døtrene til Jerusalem og sluttet seg til demonstrantene: «Demokrati og okkupasjon kan ikke sameksistere», stod det på parolen til Krasnik.

Jeg skulle nok ønske at Krasnik skrev like skarpt om Israels uproporsjonale svar på terrorangrepene 7. oktober – og konsekvensene av dette. Krasnik ser ikke noen vei utenom krigen, og syns spørsmålet om proporsjonalitet er vanskelig når det står om Israels eksistens.

Tenner et håp

Når det er sagt: Krasniks evne til å være lojal og kritisk er forfriskende. Han er den litt uvanlige kombinasjonen av sionist og en «free Palestine kind of guy» – med både kjærlighet til, og evnen til å være brutalt ærlig med, det israelske prosjektet han tross alt identifiserer seg med.

Nettopp derfor tenner også Martin Krasnik et håp i meg. For det er slike stemmer som må løftes frem, dersom man skal klare å åpne opp i den fastlåste situasjonen. Jeg tror Krasnik har rett når han skriver at «bare et omfattende selvoppgjør på begge sider kan skape en vei fremover». Et slik selvoppgjør kan selvsagt bare komme innenfra – fra folk med stor lojalitet til enten det sionistiske prosjektet eller den palestinske saken, men som også har mot til å være kritiske.

Offer og bøddel

Slike selvoppgjør er vanskelige å få til i dagens situasjon. Krigen dekker over uenighet og splittelse på begge sider, og bringer alternative stemmer til taushet. Narrativene rundt konflikten snevrer også inn rommet for tvisyn. På begge sider mobiliseres sorg, sinne og raseri mot motparten ved å gjennom offer/bøddel-fortellinger. Enten er man et offer. Eller så er man bøddel. For noen er ofrene jødene som ble myrdet 7. oktober, for andre er det palestinerne som har blitt bombet på Gaza i månedene etterpå. For noen er bødlene Israel, for andre er det Hamas-terroristene.

Men «barn med ødelagte kropper og knuste familier» finnes på begge sider, understreker Krasnik. Ligningen går ikke opp.

En av Martin Krasniks store frustrasjoner er hvordan progressive krefter i Vesten er så fastlåst i dette offer/bøddel-narrativet, der den ene parten er dypt menneskelig og undertrykt og den andre er umenneskelig, imperialistisk og kolonialistisk. Mange virker nærmest ute av stand til å uttrykke seg kritisk til islamistene i Hamas.

Dette ble særlig synlig etter terrorangrepet 7. oktober. Det passet ikke med narrativene at Israel fikk en offerrolle, dermed forble også mange overraskende tause eller spake i sine fordømmelser av Hamas’ målrettede nedslaktning av jødiske barn, ungdommer og familier. Selv etter 7. oktober, er det ingen oppfordring til dialog eller forståelse, skriver Krasnik. Det er bare kamp – og de progressive tar oppstilling ved siden av de mest reaksjonære islamistene.

Norske tilstander

I et forord skrevet til den norske utgaven, argumenterer Krasnik for at dette fenomenet er særlig tydelig i Norge.

Ifølge forfatteren snakker den norske venstresiden «åpent om Israel som uttrykk for 75 års okkupasjon og folkemord. Borte er palestinsk terror, Hamas, Islamsk jihad og det uttalte ønsket om å utslette Israel fra kartet (…)». Han kritiserer ikke bare Mads Gilbert, som har kalt Hamas-krigerne «modige» og knapt har nevnt nedslaktningene og voldtektene fra de hellige krigerne. Jonas Gahr Støre blir beskrevet som en av «den vestlige verden mest fremtredende og profilerte Israels-kritikere», som har vist «stor toleranse overfor de mest ekstreme kritikerne av den jødiske staten». Krasnik har lagt merke til at Støres regjering (nokså oppsiktsvekkende) frarådet kong Harald å kondolere Israel etter terrorangrepene, men var den første regjeringen i Vesten som fordømte Israel for krigsforbrytelser.

Krasnik har lagt merke til at Støres regjering frarådet kong Harald å kondolere Israel etter terrorangrepene

—  Erik Lunde

Det norske forordet er kanskje den mest polemiske delen av Martin Krasniks bok, og det bærer preg av å være skrevet for å vekke debatt og engasjement i den norske offentligheten. Men selv om andre deler av boken er sterkere, tror jeg ikke vi har vondt av en debatt om hvordan vi forholder oss til terrorangrepene og den lange krigen mellom Israel og Palestina.

En annen fremtid

Martin Krasnik minner om ordene som finnes i både den talmudiske tradisjonen og Koranen: «Når du dreper et menneske, dreper du en hel verden».

Det er en mektig setning, som man kjenner i magen i møte med nyheten og bildene som nå strømmer fra Israel og Palestina.

Samtidig er det ord som minner om noe grunnleggende: Jøder og palestinere går sammen på den smale broen over avgrunnen. Som Martin Krasnik skriver: Den palestinske historien ligger nær historien til den jødiske, at det noen ganger kan være vanskelig å skille dem.

Og kanskje er det der hele kimen ligger til en annen fremtid finnes. Å finne familielikhetene, i stedet for forskjellene. For Martin Krasnik har helt rett: Det er ikke slagord, fiendebilder og evig kamp som kan gi håp. Det er gjennom forståelse, dialog og selvoppgjør vi kan komme videre.