Kjersti Ericssons nye roman åpner bibelsk: «I begynnelsen var mødrene. De skapte og voktet over verden slik vi kjente den». Åpninga markerer et skifte, fra Skapelsesberetningens ufattelige perspektiv til den lille verden, med ordene «slik vi kjente den». Herfra fortelles en livshistorie, forankra i Ericssons personlige biografi. Samtidig er boka et historisk øyeblikksbilde: husmødrenes verden i etterkrigstida.
Ericssons liv og forfatterskap vitner om den viktige reisen mange kvinner i hennes generasjon gjorde. Mødrene hun skriver om i denne romanen, var avhengige av mannens nåde og lommebok. De sleit fra morgen til kveld med ulønna arbeid i hjemmet, og hadde begrensa frihet til å realisere hva de måtte ha av drømmer.
---
Roman
Kjersti Ericsson
I begynnelsen var mødrene
184 sider, Forlaget Oktober 2024
---
I begynnelsen var mødrene børster støvet av dette livet, med takknemlighet og sorg. Det er en verden som ikke lenger fins, men sporene hviler et sted i minnet, de renner også i mitt blod. Hvilke holdninger og praksiser forvalta disse mødrene, og har vi mista noe verdifullt i overgangen til vår tid?
Årstidas ritualer
Mødrenes rutiner var så forutsigelige at de syntes å styre årstidene, forteller Ericsson. Med den putrende fårikålgryta kom snart vinteren, med adventstaka kom snart jul. Fra start til slutt får vi beskrivelser av dagenes og årstidenes oppgaver som hellige ritualer. Språket har ofte et religiøst preg, som «mirakelet» når barna får julegaven de ønsker seg, og den «sjølsagte verden» fra den tidlige tida i livet – ei tid før tvil, frigjøring og ekte innsikt inntreffer.
Beskrivelsene er samtidig innstendige i sin hverdagslighet. Her løftes opp alt fra mødrenes hyllepapir til de harde kantene på føttene deres, lyden og lukta av kaffekverning mens fedrene sov middag, skrubbinga og såpestykket i det offentlige badet. Rikdommen i detaljene er gripende, som en poetisk bruksanvisning i DIY.
Språket har ofte et religiøst preg
— Sigrid Strømmen
Sjøl om «mødrene» brukes i flertallsform, viser Ericsson variasjonene som fantes, med både første- og tredjepersonsskildringer. Jenta i klassen som fikk en ny far og et nytt, mindre tyskklingende navn, og moras vedvarende skam. Ei mor som blei utskjelt på høylys dag for å bruke for mye av farens penger, og som brøyt med forventningene og fikk jobb på hermetikkfabrikken. Ei anna mor som var evig kilde til forelskelse fra en hengiven far.
Ei tapsfortelling
Historien er en usentimental hyllest av husmødrenes arbeid. Samtidig har tilbakeblikket en tydelig dimensjon av tap, som fyller lesninga med vemod. Ericssons egen alder, nå 80 år, gjør boka til ei barndomsskildring parallelt med en refleksjon over alderdom. «Vi ante ikke at mødrene kunne bli gamle», skriver hun om barnets perspektiv, og fortsetter:
«At det ville komme ei tid da de gikk tyngre i trappene, eller kanskje ikke orket i det hele tatt, ei tid da de ikke lenger deltok i den daglige mødrevandringa mellom melkebutikken, kolonialen og fiskehandleren, og så hjem for å lage fiskeboller i hvit saus, det var hinsides sjølsagthetens horisont.»
Med ord som «melkebutikken» og «kolonialen» ser vi også et helt samfunn som har gått tapt. «Det levde verdener under skautene, permanentkrøllene og damehattene med slør, verdener som er forsvunnet for alltid.» Hvilke verdener fra i dag, synes Ericsson å spørre, vil forsvinne, når også hennes generasjon går ut av tida?
Minnearbeid og samfunnskritikk
Romanen veksler mellom barnets blikk i etterkrigsåra og forfatterens nåtid der hun tråkker i gamle trakter. Variasjonen gir rom for innlevelse og ettertanke. Korte episoder skaper også spenning, humor og letthet. Lesninga føles ikke lukka, som en konvensjonell memoar fort kan bli, men åpner for egne assosiasjoner, og med et kritisk blikk på samfunnsutviklinga.
Verdenen forfatteren oppsøker ligger, bokstavelig talt, under asfalten. «Enda en gang har jeg satt meg på flybussen i håp om at jeg vil kjenne det når hjulene sneier borti den flekken som en gang var i bakgården vår». Over feltet som mora strevde med å hakke opp for å så en puslete plen, går motorveien i dag.
Det blir snart tydelig for meg at dette er mine egne hjemtrakter, «Østbyen» i Trondheim, en by som stadig legger matjorda død under nye veier. Sjøl om forfatteren ikke låser teksten til konkrete gatenavn, saumfarer jeg scenene etter spor fra min egen oppvekst, nesten et halvt århundre seinere. Jeg kan ikke unnlate å sørge over delene av min barndoms verden som allerede har forsvunnet.
«Fortida var ikke mye å samle på den gangen, riv den gamle skiten!», konstaterer hun, og spør «Har jeg sjøl fart fram som en motorvei?» Spørsmålet blir særlig konfronterende når den stilles av Ericsson, som har vært politisk aktiv både ved siden av og i forfatterskapet.
Alderdommens blikk
I begynnelsen var mødrene er ikke bare en roman om en svunnen tid, den tematiserer også hvordan vi forholder oss til tid. Fortida som noe vi legger bak oss, og framtida noe vi haster imot. Med varme og ydmykhet skriver Ericsson sin egen skapelsesberetning, som er begynnelsen på den moderne tida vi nå lever i.
Romanen er mer enn et historisk dokument, den løfter fram verdien i blikket til noen som sjøl har blitt eldre. «Med alderen skjer det en landheving i minnet», skriver hun. I kombinasjon med litteraturens evne til å ta oss til andre steder og tider, utfordrer denne landhevinga oss til å granske vår egen plass i historien.