Ved frihetens yttergrense

«Og alle utopier er til syvende og sist seksuelle, også Barentsregionen», er ikke en setning man venter i en bok om NATO. Det er for så vidt ikke en setning man venter i noen bok. Men det er ikke den eneste iøynefallende bemerkningen i Frihetens grense: En reise langs Natos nye frontlinje.

Nils Rune Langeland har skrevet en reiseskildring. Turen går langs NATOs østre grense, fra Kirkenes i nord, via Finnland, Baltikum, Polen, Ukraina, videre sørover og østover, helt til Istanbul, med en avstikker til Tblisi i Georgia.

I 1832 reiste franske Alphonse de Lamartine via Tyrkia på vei til orienten. Hans reiseskildring var motivert av politisk resignasjon over hjemlandet, full romantisk og religiøs lengsel etter noe annet. Langelands reise til Tyrkia synes også født av en viss forargelse over hjemlandet, og den er høyst politisk. Den religiøse underteksten er også markant.

Langeland kan forvalte ordet og han kan fornemme ånden i kulturen

—  Rangar Misje Bergem

Men boken minner kanskje mer om Asle Tojes Europatriologien, som undersøker livets underside på et kontinent formet av en hegemonisk, men truet liberalisme. Langelands beretning om reisen langs NATOs yttergrense er bitrere, mer frustrert, men også tidvis selv-ironisk.

Ideologikritisk blikk

Bokens umiddelbare årsak er krigen i Ukraina. Langeland ønsker å utforske grenselandet mellom NATO, EU og Russland både fysisk, kulturelt og politisk. Det liberaldemokratiske hegemoniet etter Berlinmurens fall er definitivt over, og vi lever i en tid der mange spør seg hva vi tror på, og hva som er verdt å kjempe for.

---

Sakprosa

Nils Rune Langeland

Frihetens grense: En reise langs Natos nye frontlinje

Kagge 2024

---

Langeland anlegger derfor et ideologikritisk blikk, fylt av mistro mot vestlig og liberal selvtilfredshet. Dagens store politiske institusjoner, som NATO og EU og deres tilhørende ideologier får sine pass påskrevet. Liberalisme, individualisme, og kapitalisme lover like mye som de bedrar, og har fått definisjonsmakt over det politisk korrekte. Og det mest fortettede uttrykk for dette er visst pride, som Langeland ikke skjuler sin forakt for.

Det personlige overskygger

Langeland er en kjent, men kontroversiell historiker. Han er kjent for sin kunnskap om norsk politisk-rettslig historie. Han er kontroversiell fordi han ble avskjediget fra Universitetet i Stavanger i 2017 etter at han skal ha oppført seg upassende mot andre på arbeidsplassen. I prosessen meldte også NRK at han hadde sendt grove seksuelle meldinger til kvinnelige studenter. Stavanger-saken kom sist opp igjen i 2022, da han ikke ble vurdert til en stilling ved Universitetet i Tromsø.

Dette er en sak Langeland ikke forsøker å begrave. I første kapittel sitter han ved gaten på Gardermoen, speiler seg i soldater som skal nordover, og omtaler seg selv som «en ensom ulv», «spyttet ut av samfunnet, enslig, barnløs og uten jobb.» Det er altså umulig å lese denne boken uten et dobbelt blikk: en reiseskildring er nødvendigvis personlig, men i dette tilfellet blir forfatterens person tidvis overskyggende for bokens uttalte tema.

En ujevn utgivelse

Langeland kan forvalte ordet og han kan fornemme ånden i kulturen. I Kveldseta, en samling med avistekster fra 2003, utfolder han seg som en elegant og skarp stilist som evner å kritisk stille samtiden i et åndshistorisk lys. Frihetens grense er mer ujevn og fremstår formmessig ufullendt. Som tidligere antydet, er språket ofte overskridende og preget av seksuelle undertoner.

Noen av menneskemøtene fungerer som gode eksempler på og motvekt til de store fortellingene som definerer vår kulturkrets. Langeland er nysgjerrig på menneskene han møter. Bortsett fra nordmenn, selvfølgelig, og særlig norske kvinner, som han narraktig men hensynsløst hevder er gift med den norske staten.

Mange skildringer er likevel ganske ordinære, og ofte er observasjonene alminnelige. Forsøkene på å løfte trivielle observasjoner slår tidvis feil, som når Langeland ser at britisk ungdom på billige feriesteder forsvinner i sine smarttelefoner. Å beskrive dette som et «uttrykk for det moderne livets oppløsning av både nærvær og fravær» er ikke feil, men det er heller ikke særlig tankevekkende.

Flere historiske tilbakeblikk skaper dessuten følelsen av ufrivillig å være på tur med en onkel som bare vil snakke om krigen. Best er det riktignok når Langeland drøyer ved historien, og når mistroiske stikk mot vestlige selvbedrag utfylles med innsikt som hjelper oss til å begripe både stedene han besøker og oss selv.

Mellom det sekulære og det religiøse

«Fra hvilke kilder skal vi hente sannhetene som får oss til å tro sterkt og tydelig på oss selv?», spør Langeland. Han gir ingen sammenhengende svar. Heldigvis, siden spørsmålet sannsynligvis er bedre enn hans mulige svar. De kritiske spørsmålene er tross alt en av bokens styrker.

Et vellykket refreng er observasjonene om når grensene som definerer oss krysses. Det finnes en forskjell på frihet og ufrihet, på vest og øst, nytt og gammelt; grensene eksisterer. En reise langs NATOs yttergrense avslører likevel gråsonene, ikke bare langs, men innad i de kulturelle sfærene som vi omtaler som våre. Langelands interesse for politisk teologi lar ham også belyse spennende gråsoner mellom det sekulære og religiøse.

Når de hardtslående analysene lykkes, tvinger de leseren til ettertanke

—  Ragnar Misje Bergem

Når de hardtslående analysene lykkes, tvinger de leseren til ettertanke: «Gud er kanskje død i disse kvasisekulære nordvestlige sosialstatene, men Satan lever i beste velgående». Han antyder slik at den norske moralismen henter sine kilder fra de store fortellingene om krigen og om fascismen vi alltid må vokte oss mot. Vi trenger vi alle en utside, en grense som bekrefter vår selvgodhet.

Etter Hitlers tidsalder

I realiteten er det staten som vokter det liberale fellesskapet. Når vi glemmer det, risikerer vi å glemme at den må forsvares, men også å overse den volden staten begår når det liberale fellesskapet finner nye fiender. Av alle sveipene i Frihetens grense er altså dette mest verdt diskusjon: Vi har lenge levd i Hitlers tidsalder, i en tid preget av minnet om den absolutte ondskap. I dag kan vi høre denne æraens svanesang. Spørsmålet om hva som kommer etterpå er urovekkende, men også uunngåelig.

Langelands selvbekreftede utenforskap gir distanse; det er betingelsen for det skeptiske blikket som avslører grenser som gråsoner og idealisme som selvbedrag. Prisen han likevel må betale, er at han har plassert seg selv så entydig utenfor en rekke kulturelle, sosiale og moralske grenser.

Som leser er det krevende å dvele ved våre indre og ytre grenser, når boken er så preget av forfatterens egne.