Teksten er kjent – fra bibelbokens rått enkle og realistiske Forkynneren, en av verdenslitteraturens kraftigste tekster – om det klaustrofobiske livet på jorden. Den åpner med et smell: «Alt er tomhet, ja alt er bare tomhet». Det krever sin musikk. Men må det være tungt?
---
OSLO DOMKIRKE
Ketil Bjørnstad
Kantaten Jag etter vind
Brynjar Onsøyen (baryton), Prosjektkor – amatører og profesjonelle.
Ketil Bjørnstad (flygel), Stefan Ibsen Zlatanos (orgel)ster, Nils Økland (fiolin og hardingfele), Hanne Rekdal (fløyte og fagott), Ellen Brekken (bass), Helge Andreas Norbakken (slagverk) , Ensemblet GAEA, sangere fra Nordstrand Musikkselskaps kor, Trefoldighet Jentekor og Oslo Domkirkes guttekor.
Dirigent: Tore Brox.
---
Bjørnstad og tekstredigerer Catharina Jacobsen finner, som forkynneren selv, lyspunkter – etter å ha prøvd alt: Sett med rimelig klare briller står teksten fram med en gnistrende livsfølelse. Livet er kort og dagene tomme, morgengry forsvinner og blir til ingenting.
Tonene er ordene
Og der er vi, sannheten henger over oss som tordenvær. Erkjennelsen er tung: Gud skiller ikke de rettferdige fra de urettferdige. Alle skal dø. Det er da han snur seg og sier: «Det beste et menneske kan gjøre, er å spise og drikke og ha det godt midt i alt strev og slit under solen, Den korte tiden Gud lar det leve. Det er det lodd som mennesket har fått ... alt har sin faste tid».
Prosjektet Jag etter vind er stort, ja nesten rørende
Ketil Bjørnstad tar den ruvende klangen i denne teksten, som han finner i dette dunkle universet. Slik er grunntonen Bjørnstads nye verk – tonene er ordene, og ordene toner. Og så er det noe bak tonene, som ikke er toner, men et ubehag. Den som vil definere det, mister til slutt poenget. Kanskje som komponisten Arne Nordheim pleide å si: «Musikk kan alltid brukes til å rope om hjelp.».
Amatører i alle aldre
Det er ingen hjerteløs tekst Ketil Bjørnstad går inn i, slik musikken heller ikke er det. Den er gjenkjennelig bjørnstadsk – «åpen», alvorlig, trist, til dels melankolsk. Og jublende når det trengs. Musikk som vil menneskene vel, det er rimelig nok grunnen til at Oslo domkirke var smekk full denne kvelden. Kort og banalt sagt, det er musikk som alle kan «legge seg inn i», uten å få skraper. Den slår ikke sprekker i musikkhistorien, men hva er det vel som gjør det. Heller er det en reise inn i et sant liv – tekster og musikk som ikke oppleves som selvmotsigelser (slik denne teksten fort kunne blitt) eller vandringer i filosofisk kvikksand.
Prosjektet Jag etter vind er stort, ja nesten rørende sett i denne sammenhengen: Det svære koret var satt sammen av halvprofesjonelle – og et godt utvalg amatører i alle aldere, fra 75 og ned til 15. Det kunne blitt en skikkelig grøt. Det ble det ikke. Prosjektet var et imponerende samarbeid mellom alle de involverte, og dirigenten Tore Brox hadde alt i sin hule hånd.
Kommer til å leve
Hva mer skal en si om verket? Det store i dag er smått onsdag morgen og glemt fredag kveld. Jeg tror på dette verket. Jeg tror det kommer til å leve blant kor rundt omkring i landet, slik det er tenkt. Amatører som vil ta i et tak, har noe å bryne seg på, i samarbeid med profesjonelle.
Men til akkurat denne kvelden: Hvorfor i all verden ble ikke verket framført «akustisk»? Det skrek i mikrofoner og høyttalere, som om vi var døve. Dette hadde båret godt i kirkerommet – alene.
