Barneoppdragelse for feinschmeckere

Har man barn, har man lest dem: Selvhjelpsbøkene. I hvert fall har man bladd. Bøker som skal hjelpe oss å forstå barnet vårt, dets tanker og behov. Bare på det norske markedet kommer det nye titler omtrent hver niende måned: Bli klokere på barnet ditt. Lær av barna. Foreldrekraft.

Om det viktigste er at barna blir lykkelige eller at vi selv blir det, er ikke godt å vite.

Inn på dette dels velmenende, dels utspekulerte markedet kommer trebarnsfaren Birger Emanuelsen med boka Før de forsvinner: Et forsøk på å forstå hva barn er. Han ønsker ikke å fortelle oss hvilke vitaminer barna våre trenger, men si noe om hva det egentlig betyr å være et barn. Hva barn er, og hva de har vært gjennom tidene.

På mange måter skriver Emanuelsen for de hardt prøvede mødre og fedre som ikke har noe prinsipielt imot å lese om barneoppdragelse, men som skulle ønske at sjelslivet fikk en boost i samme slengen.

En selvhjelpsbok for kultursnobben? Ikke akkurat, men i hvert fall for den leseglade forelder.

Foreldrenes makt

Boka er delt inn i fire deler: Barnets historie, barnets verdi, barnets oppdragelse og til slutt – med et nikk til Johan Borgen – barndommens rike. Med disse overskriftene har Emanuelsen gjort det vanskeligere for seg selv enn man skulle tro. For barn er sannelig ikke enkle skapninger, selv om de hverken kan lese eller kan lage middag selv.

Barn formes og endres av sine foreldre, som har sine egne følelsesmessige skavanker å stri med. Vi strever mot å skape det mennesket vi selv vil være, men tar med oss også negative sider ved forrige generasjon og gir dem videre til den neste.

Man skal gå forsiktig frem for å ikke gjøre uopprettelig skade på de små og påvirkelige, noe forfatteren innimellom frykter han selv har gjort, bare ved å være seg selv og gjøre sitt beste.

Nærhet mellom foreldre og barn er avgjørende for utviklingen av trygghet, selvfølelse og evne til å regulere egne følelser, skriver Emanuelsen. Det har vi hørt før. Men forfatteren tar det et steg videre og spør hvordan barn av den brutale middelalder i så fall kunne bli til noenlunde fungerende voksne.

I dag finstilles vårt syn på barnet nærmest på årsbasis, med nye regler for pappaperm og pandemihåndtering. Men i førmoderne tid ble ikke barndommen en gang oppfattet som en selvstendig livsfase. Er det først med manualer for hvordan man skal holde, mate og synge for en baby, at mennesket har fått muligheten til å vokse opp uten posttraumatisk stresslidelse?

Slik kan det jo ikke være. FNs barnekonvensjon ble riktignok vedtatt i 1989, men Emanuelsen trekker frem Tomas’ barneevangelium, skrevet to hundre år e.Kr., som bevis for at man hadde evne til innlevelse i barns virkelighet også den gang.

Gave fra Gud

I et intervju med Vårt Land i 2021, fortalte Emanuelsen at han sa opp jobben som taleskriver for barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad fordi han har behov for at det han bruker tiden på, skal gi mening. Dette, sa Emanuelsen, var et etterslep fra hans kristne oppdragelse.

---

Sakprosa

Birger Emanuelsen

Før de forsvinner. Et forsøk på å forstå hva et barn er

286 sider, Cappelen Damm 2024

---

Men kristendommen kommer ikke nødvendigvis godt ut av det når barneoppdragelsens verdenshistorie skal skrives. På 1700-tallet mente religiøse puritanere at det var foreldrenes oppgave å frelse barnet. Boka gir eksempler på vold og brutalitet som ble sett på som nødvendig, fordi man aldri visste hvor mye tid man hadde til rådighet før den lille forsvant i skjærsilden.

I romantikken, derimot, var barn budbringere fra Gud som kunne lære oss voksne hvordan vi skulle leve. Forandringen vi alle gjennomgår fra vi er uskyldsrene barn, var et langsomt syndefall.

En bok som dette må nødvendigvis også berøre det vanskelige temaet abort, et kapittel Emanuelsen vedgår at han har blitt frarådet å skrive. I Athen for 2000 år siden var det jentene som ble satt ut for å dø. I dag har vi snarere med oss en historisk praksis med å kvitte oss med barn med nedsatt funksjonsevne.

Barnets verdi har forandret seg gjennom tidene, ikke etter en objektiv sannhet, men etter øynene samfunnet ser barnet med.

Høykultur og intimitet

Tidvis skriver Emanuelsen kanskje mest for det foreldresegmentet som liker å sprette en Bordeaux etter leggetid og hygge seg med Michel de Montaignes essay «Om barnets oppdragelse» (1575). Og à propos Montaigne: Essaykunstens far skrev en gang at han hadde mistet to eller tre barn i spedbarnsalder, «ikke uten savn, men aldri med stor storg.» Noe slikt er ubegripelig for dagens småbarnsfedre, som knapt kan forestille seg et lignende tap uten at hele livet blir lagt i grus.

Emanuelsen er først og fremst kjent som en produktiv romanforfatter, og den bakgrunnen setter et tydelig preg på boka. Det løfter en faglitterær tekst til kunstneriske høyder, nokså utypisk for bøker om barneoppdragelse.

En betydelig styrke ved boka er også Emanuelsens vilje til å slippe leseren lenger inn i intimsfæren enn fagbokforfattere har for vane. Han er raus med tanker fra de hellige, små øyeblikkene som kan oppstå i nærheten mellom en forelder og barnet.

Han forteller stolt om å være en trygg far som ligger i senga og leser når det er leggetid, men også om skammen over å være en idiotisk far, som roper og kjefter på en parkeringsplass og skaper vonde minner for en som er liten og forsvarsløs.

Disse øyeblikkene hvor vi får bli med inn i Birger Emanuelsens familieliv gjør boka til noe mer enn fagbok. Boka blir en aldri så liten selvbiografi, eller kanskje et stort, personlig essay. Og om stilen ikke akkurat er i Montaignes tradisjon, så har den likheter med den hverdagsfilosofiske tonen hos moderne essayister som Geoff Dyer eller navnebror Emmanuel Carrère.

Stort og smått

Forfatteren forteller selv at Før de forsvinner springer ut av forarbeidet til en av hans romaner, som omhandler nettopp foreldre og barn. Tidvis kan man få følelsen av at fortelleren sitter omgitt av store tårn av researchmateriale om alt som er tenkt og sagt om temaet barn fra Sokrates til Ropstad. Nå har han endelig funnet anledning til å sortere og systematisere alt dette i bokform. Omtrent halvveis i boka innrømmer også Emanuelsen selv at han har beveget seg langt fra bokas utgangspunkt.

Forfatteren er raus med tanker fra de hellige, små øyeblikkene som kan oppstå mellom forelder og barn

—  Ivar Dale

På den annen side, er denne altoppslukende tilnærmingen det som gjør boka til fornøyelig lesning. Emanuelsen krabber løs i en lekegrind fylt med filosofiske tanker og plukker opp det han finner av interesse, tygger litt på det og kaster det fra seg. I sin vandring gjennom barndommens rike tar forfatteren oss innom Roland Barthes, William Wordsworth, Tove Ditlevsen, Tom Waits og Platon. For å nevne noen.

Poetiske smutthull

Om boka har en nytte utover å være et bidrag til den norske allmenndannelsen, er det som påminnelse om at vi kan finne poetiske og filosofiske smutthull også i såpass rutinepregede og hverdagslige oppgaver som barneoppdragelse.

Emanuelsen gir oss dikt om barndommen av både Jakob Sande og T.S. Eliot. Vår nåtidige Trond Viggo-Torgersen er han derimot ikke innom. På plata Bare barn er barn men alle er vi barnebarn (1979) sier Torgersen noe ganske dypt om hvordan vi mister en del av selv når vi blir eldre: «Voksne er barn helt innerst i seg selv, vil nok leke men de tør ikke likevel. Plutselig en dag så er du blitt for stor. Se på far og mor.»

Barn forsvinner, slik vi selv en gang forsvant ut av barndommen. Men før det skjer, gjør vi rett i å engasjere oss så godt vi kan i deres verden. Og hvis vi i tillegg vil lese bøker om våre barn for å forstå dem, skader det ikke at det er kvalitetslitteratur.