Alfred Döblins «Reise i Polen»: Litterært redningsarbeid

Verden vi lever i, har begrensninger som vi ikke kan overvinne på egen hånd. Enten fordi vi ønsker dialog med noen som ikke lenger finnes, eller fordi den historiske epoken som resonnerer med vårt liv, er over.

Her kan litteraturens hjelpe oss, siden en av dens udiskutable styrker er å holde portalene til glemte eller ødelagte virkeligheter åpne.

Alfred Döblin, som for norske lesere er mest kjent for romanverket Berlin Alexanderplatz fra 1929 (som er oversatt hele to ganger til norsk), gir oss med Reise i Polen en slik inngang til det forgangne. Verket skildrer den brede og dype jødiske kulturen i Polen, før andre verdenskrig utslettet alt sammen.

Boka er, slik sett, både en rørende og trist opplevelse. Men den er også mye mer.

Nødvendige røtter

Høsten og vinteren 1924 reiste Döblin gjennom et land med stor jødisk befolkning – på den tiden på over 3,5 millioner. Han besøkte byer som Warszawa, Vilnius, Lublin, Lvov, Kraków og Łódź. Döblin var først og fremst en tysk intellektuell som beveget seg i litterære sirkler i Berlin, og var det vi kan kalle en assimilert eller sekulær jøde, som ikke praktiserte sin tro så mye som miljøene han oppsøkte under reisen.

Men han observerer alt og alle med interesse, og det er først og fremst det denne boka er et uttrykk for: Nysgjerrighet. For som fremmed fugl forsøker han å finne fellesnevnere, han søker en kontaktflate med kulturen han ikke spontant er en del av.

---

Sakprosa

Alfred Döblin

Reise i Polen

Oversatt av Rune R. Moen

334 sider, Pax 2023

---

Akkurat dette perspektivet gir ham et fortrinn, litterært sett. Avstanden mellom ham og de mer religiøse jødene han møter, skaper en mild fremmedgjøring som nærer ønsket om å forstå. Ikke bare dem han møter, men også sin egen jødiske identitet.

I utgangspunktet betrakter Döblin de urgamle ritualene og skikkene han bevitner som utdaterte. Så oppdager han den historiske og kulturelle dybden. Han opplever at dette livet forankrer i større grad enn den flyktige overflate-eksistensen den moderne europeiske intelligentsiaen – ham selv iberegnet – er fanget i.

«Ånden lever, ånden skaper i naturen ånd, vilje holder disse menneskene sammen. Ingen såkalt ulykke har klart å knuse dem, fordi de ikke tillater det,» skriver han.

Det er grusomt å lese disse linjene når vi vet hva som skjedde få år senere.

Redningsarbeid

Sett fra Holocaust-perspektivet, fremstår dermed hele boka som et redningsarbeid: han fanger inn en verden for ettertiden.

Döblins reiseskildring gir oss et blikk inn i en tapt kultur, og slik sett kan jeg ikke unngå å lese boka som beslektet med Stefan Zweigs Verden av i går. Den skildret europeisk høykultur på sitt beste (og mest kolonialistiske, det må sies), før ting gikk rett vest med verdenskrigene.

Flere av Döblins betraktninger rundt grenser mellom nasjoner og trosformer er høyst relevante i dag – ikke minst med tanke på krigene i Midtøsten og Ukraina. «Dette er jorden, dette er jord, hvor finnes noe sånt som polsk, russisk, tysk jord?,» skriver forfatteren.

Döblins ser etter det som forener, snarere enn det som splitter

—  Kjetil Røed

Han ser etter det som forener, snarere enn det som splitter, både i tanke og jord. At han ikke avviser det som er ham fremmed, er et kjennetegn ved denne prosaen, som barokt snirkler seg gjennom landets geografi.

Han er nysgjerrig, fascinert og forundret og demonstrerer selve grunnholdningen til noen som vil lære noe, utvikle seg som menneske. Avvisningen, polariseringen, forenklingen, som preger så mye i vår tids tanke- og følelsesliv, er Döblin fremmed.

Boka er verdt å lese på grunn av dette alene.

Virkelig fremmed

I forlengelsen av nysgjerrigheten bærer boka også preg av en deilig mangel på interesse for det såkalt severdige, slikt man gjerne forventer å finne i en reiseskildring. Dette er snarere en anti-reiseguide, kjemisk fri for trang til å konsumere stedets «høydepunkter».

Döblin lar seg heller fange opp av det hverdagslige, det rare, ja, alle mulige rare detaljer som fascinerer ham. Han fordyper seg i hvordan det er å kjøre tog, og hvordan reiseforberedelsene påvirker hans blikk på seg selv og omgivelsene:

«Så mystisk alt blir. Jeg passerer enorme strekninger, og overalt slikker de røde flammene opp fra jordene, den blå røyken velter opp på spøkelsesaktig vis. Eventyraktige vogner kjører i skogen, lastet med trestammer.»

Döblin befinner seg på et helt motsatt sted enn den strømlinjede, digitale utformingen av virkeligheten

—  Kjetil Røed

Innimellom er dette utmattende. Det er heller ikke alltid like forståelig, siden forfatteren er mer opptatt av å beskrive enn å forstå. Logikken bak er likevel sympatisk, for Döblin befinner seg på et helt motsatt sted enn den strømlinjede, digitale utformingen av virkeligheten, hvor algoritmer og KI styrer hva man «liker». Den som fører oss tilbake til utgangspunktet, igjen og igjen, fremfor å åpne for noe nytt.

Lesingen av Reise i Polen fører oss til hele tiden fremmede steder, og da er det også opp til oss å få noe ut av alt det forfatteren observerer og beskriver.

Som Döblin skriver: «Så rotete livet er. Jeg skulle gjerne ha møtt den som ser en orden her.»