Rørende Rain Man

---

TEATER

• «Rain Man»
• Christiania Teater
• Av Dan Gordon
• Regi: Hanne Tømta
• Scenografi: Gjermund Andresen
• Kostymedesign: Nora Furuholmen
• Lysdesign: Martin Myrvold
• Lyddesign: Erik Valderhaug
• Med: Nicolai Cleve Broch, Bjarte Hjelmeland, Anette Amelia Larsen, Jannike Kruse, Ulla Marie Broch, Per Frisch

---

Rain Man ble en gedigen suksess da den kom på kino i 1988. At historien om de to brødrene som knytter bånd etter 30 års separasjon, er formet som en road-movie, kan umiddelbart virke som et vanskelig teaterkonsept. Men manusforfatter Dan Gordon finner sceniske situasjoner historien kan springe ut fra, på en måte som gjør at vi aldri lengter tilbake til filmlerretet.

Historien dreier rundt Charlie, som for første gang møter sin autistiske bror han ikke visste eksisterte, når faren dør. Faren har testamentert millionformuen sin til Raymond, som har levd mesteparten av livet på en mentalinstitusjon. I strid med råd fra legen som forvalter arven, tar Charlie ham med på en reise tvers over USA, i et desperat forsøk på å få noen av pengene. En tur som skal bringe dem nærmere hverandre og et nytt liv.

Elegant

På Christiania teater er sceneuttrykket elegant og minimalistisk, men gir likevel rom for en tidsreise. I stedet for å la tidskoloritten komme til syne i møbler, får rekvisitter og kostymer spille med. Her er fasttelefoner med krøllete ledninger og karakterer med store 80-tallsdresser. Scenograf Gjermund Andresen ser verdien i å tenke «less is more», og forflytningen fra sted til sted er uhyre effektivt løst ved at vi skimter ulike miljø-bilder gjennom bakveggen av lett frostet glass.

Hanne Tømtas regi har godt driv, med unntak av åpningen der det blir i overkant mange telefonsamtaler og prat før handlingen får fart. Det er riktignok ikke rart at det lugger litt i starten på premieren; Bare etter noen få minutter ble forestillingen avbrutt av en forstyrret person, som kom med hissige, høylytte kommentarer rettet mot scenen. På imponerende vis klarte skuespillerne å starte på nytt uten at det tilsynelatende påvirket forestillingen videre.

Tør å le

Bjarte Hjelmeland spiller Raymond med en introvert energi vi tror på. Hans bokstavelige forståelse av verden, mangel på sosiale antenner og rigide hverdagsrutiner gir grobunn for mye komikk. I en tid der man skal vokte seg vel for hva man tøyser med og krenke-terskelen er lav, kunne humor som dette fort felt Rain Man. Men på Christiania Teater tør vi å le av den autistiske adferden, fordi Hjelmeland hele tiden har et så stort hjerte med seg i karakterarbeidet. I møte med de andres sarkasme og metaforer, blir forestillingen spekket med øyeblikk av forløsende latter.

Bjarte Hjelmeland spiller Raymond med en introvert energi vi tror på

Dustin Hoffman vant Oscar for sin rolle som autisten Raymond, i kraft av sin strålende tolkning, men det er lett å glemme den gode jobben Tom Cruise gjorde i rollen som Charles. Mens Raymond er i en slags boble – en tilstand der det ikke er mye fremdrift i selve karakteren, krever rollen som Charles en enorm energi for å dra scenene og handlingen fremover.

Driver scenene

På teateret blir det enda tydeligere hvem som er selve «motoren» i fortellingen, og Nicolai Cleve Broch gjør en formidabel jobb som den følelseskalde og hissige Charles. Mye står på spill for hans forretninger. Han har investert i dyre, italienske biler, men trues av konkurs. Motivasjonen hans for å få inn penger er det det som lenge driver hele fortellingen.

Nicolai Cleve Broch gjør en formidabel jobb som den følelseskalde og hissige Charles

Å være denne motoren en viktig del av skuespillerfaget som ofte ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Cleve Broch gjør det med glans, med en imponerende intensitet og timing, fra start til slutt. Samtidig blir vi tatt med på reisen fra selvopptatt drittsekk, til gradvis å knytte seg tettere til sin bror og få øynene opp for andre verdier i livet. I samspill med Hjelmeland får vi en sømløs veksling mellom komiske situasjoner og finstemte følelser med stor dybde.

De øvrige birollene, med Anette Amelia Larsen i spissen som Charlies kjæreste (og samvittighet), støtter godt opp om historien.

Mye smerte

Rain Man er egentlig ingen komedie. I fortellingen om brødrene finnes det mye smerte. Med et bakteppe av forfedres synder og familiehemmeligheter, blir vi vitne til hvordan Charlie modnes til en slags innsikt. Til å skjønne at penger ikke er alt og se verdien av ubetinget kjærlighet. At dette ikke skjer i ett vendepunkt, men porsjoneres gradvis utover i hendelsesforløpet, er noe av det fineste med Rain Man. Det gjør at budskapet om nestekjærlighet aldri føles svulstig eller påtrengende, men noe som nærmest umerkelig siver inn i scenefortellingen.