Stemningsrapport fra krigens forgård

Etter Hamas-angrepet 7. oktober ble en mørk verdenssituasjon brått enda dystrere. Krigen i Midtøsten skaper alvorlige polariseringer i USA og i Europa. Trussel om indre splittelse, tiltagende uro, hatretorikk mot folkegrupper og autokrater på fremmarsj, vekker minner om tidsånden i tiåret før 2. verdenskrig.

Anna-Eva Bergman (1909–1987) skrev tekstene i Erindringer fra mellomkrigstiden mens himmelen over Europa stadig ble mørkere. Den underliggende truende stemningen gjør boka aktuell nå.

Bergman, i dag en internasjonalt anerkjent billedkunstner, giftet seg med Hans Hartung i 1929 og mistet da sitt norske statsborgerskap. Etter hvert som forholdene i Tyskland i mellomkrigstiden blir vanskeligere, blir Bergman og hennes tyske ektemann emigranter. De reiser rundt i Europa i sine formative år, på flukt fra nazismen.

Den stadig mer aggressive retorikken og mørknende storpolitiske konflikten, sender dystre forutanelser inn i tekstene. Men selv om situasjonen for kunstnere, især modernister som Bergman og Hartung, blir vanskeligere, er toneleiet smittende muntert. Erindringene er sjarmerende øyenvitneskildringer fra et uoversiktlig kontinent.

Manuset er bearbeidet i flere omganger av forfatteren selv, men ikke tidligere utgitt. Nå er reiseskildringene gjenoppdaget og redigert av kunsthistoriker Karin Hellandsjø og utgitt på forlaget Press.

---

Sakprosa

Anna-Eva Bergman

Erindringer fra mellomkrigstiden

Karin Hellandsjø (red.)

160 sider, Press 2023

---

Uhøytidelige beskrivelser

Bergman får frem særpreget ved kunstnermiljø som ekteparet blir en del av i Paris. De omgås Piet Mondrian, Joan Miró og Vasilij Kandinsky. I en uforbeholden karakteristikk av Miró, sier hun blant annet at han ikke «så noen dypere mening med det han laget. For ham var det en estetisk lek med farger og materialer.» Hun fortsetter med å beklage at hun ikke har en kunst­historikers evne til å beskrive slike verk på den rette måten, og for «hva kunne ikke en slik en ha skriblet sammen av filosofiske greier om dette».

Den uhøytidelige beskrivelsen av kunstneriske uttrykksformer og det friske frasparket i retning kunsthistorikere, er betegnende for Bergmans måte å skrive på. Om Mondrian forteller hun en anekdote om en gang ekteparet er på besøk hos ham og svarer benektende på hans spørsmål om de ser endringer i hjemmet. Mondrian kommenterer da at han faktisk har flyttet en fyrstikkeske fra en side av bordet til den andre.

Slik skisserer Bergman sine kolleger gjenkjennelig, kortfattet og lett. Om jeg ikke kjente til kunstnerne, ville omtalen av Mirós surrealisme likevel gi meg en pekepinn.

Mistenkeliggjorte kunstnere

På trettitallet blir alle de modernistiske kunstnerne i gruppa ekteparet tilhørte mistenkeliggjort. Abstrakt kunst blir oppfattet som farlig og uberegnelig. Under den muntre tekstoverflaten får jeg inntrykk av at kunstnerparet føler seg jaget. I to år er de bosatt på Menorca. Oppholdet ender med at styresmaktene mistenker dem for å være tyske spioner. Kunsten de lager er «uforståelig», og folk tror at de kommuniserer med fremmede makter.

En katolsk prest forsøker å hjelpe paret ved å få Hans Hartung til å male en reproduksjon full av forgylte helgenglorier, gull og englevinger, slik at alle kan se at kunstneren er ekte vare. Da må kona male i hans navn. Skildringene er underholdende.

For å skape humor, overdrives andre menneskers karaktertrekk og pussigheter. Bergman skriver livlige og poengterte tekster fordi hun gjengir folk i ulike situasjoner hun selv står på siden av. Italienske kvinner får følgende salve: «de var utrolig uvitende og dumme. Sammenlignet med Menorcas enkle fiskerkoner, som til og med var analfabeter, sto de langt under dem hva intelligens angår.»

Eksempelet jeg trekker frem, er ment karikerende, men humoren er udatert. Å gjøre seg morsom ved å rakke grovt ned på andre, støter mot vår tids endrete verdisyn. Selv om jeg ikke anser meg som særlig fintfølende, synes jeg at forfatteren blir mer nedlatende enn lattervekkende når hun vil være morsom på andres bekostning.

Det fører til at teksten i enda større grad enn Hellandsjø kanskje har tenkt, blir et uttrykk for den tiden den ble skrevet i, og fører til et uunngåelig preg av aldring.

Nazismen brer om seg

Bergmans skildring fra Berlin preges av en helt annen klaustrofobisk overvåking enn den løsslupne stemningen som kommer til uttrykk i Florian Illies bok Kjærlighet i hatets tid fra i fjor.

Illustrerende nok går en kafé, «Das romanische kafé», igjen i begge utgivelsene, men hos Florian Illies er kafeen stedet for kjærlighetsmøter mellom berømte par i tyveårenes løsslupne tyske metropol. I Bergmans bok er kafeen i 1935 derimot åsted for straff i en skrekkinngytende scene som skal statuere at jøder ikke må ha et forhold til «ariere».

Ved å jamføre bøkene, innser jeg hvordan nazismen griper om seg og blir altoverskyggende på uhyggelig kort tid. Hos Bergman er de intellektuelle forduftet eller overvåket, opportunismen påtagelig. Hos Illies er Berlin et frigjort sted og et sted for raushet og likeverd mellom kjønnene.

Kjærlighetshistorien med Hans Hartung er Bergman merkelig taus om, bortsett fra at hun treffer ham og at hun ti år etter skal skilles. Erindringene gjengir ikke en flik av Bergmans indre følelsesliv og refleksjoner. I biografien Anna-Eva Bergman – liv og verk fra 1990 kommenterer Ole Henrik Moe at hun egentlig ikke ville skilles, men ble tvunget av omstendighetene. I 1952 giftet Anna-Eva seg for annen gang med Hartung.

Et unikt tidsvitne

Anna-Eva Bergman er et unikt tidsvitne i krigens forgård. Tekstene er en stemningsrapport, skrevet mens hun ennå var i tjueåra, uten ettertankenes avstand, som erindringer ofte har. Selv om de preges av å være skrevet for en god stund siden, gjør de unike tegningene og den friske tonen boka leseverdig. Den gjør meg også veldig nysgjerrig på livet hennes.