Dette er de beste albumene i november

---

Carl Petter Opsahl

• Mystery of Listening
• Utgiver: Visions and Dreams

---

Carl Petter Opsahl gikk i studio kun i følge med sin egen bassklarinett og et knippe egenkomponerte låter inspirert av norsk tradisjonsmusikk. Resultatet, på Mystery and Listening, ble melodisk, lyrisk og åndsfylt musikk som puster, lever og minner oss om hvem vi er.

Mark Twain sa at de to viktigste hendelsene i et liv er dagen vi blir født og dagen vi skjønner hvorfor. Når jeg hører Carl Petter Opsahl spille som her, på hans sjuende soloalbum, oppleves det som flere biter i livets gåte faller på plass.

Når jeg hører Carl Petter Opsahl spille som her, på hans sjuende soloalbum, oppleves det som flere biter i livets gåte faller på plass

Det er svært sjelden det kommer soloutgivelser med bassklarinett. Opsahl spilte instrumentet også på fjorårets utgivelse Kyrkja, som for meg ble den første innføringen i hvilken rikdom som bor i dette instrumentet.

Mørkt bakteppe

Nå viser han på nytt også hvilken rikdom som bor i ham; som musiker, menneske, og en gudbenådet formidler av tradisjon, tro og håp. Europe Jazz Network omtalte Kyrkja som et av 2022s sterkeste jazzalbum.

Bakteppet for Mystery of Listening er mørkt: Det er musikk som er blitt til i møte med mennesker på flukt, mennesker som sliter mentalt, men også mennesker som sliter med en stadig mer overveldende klimakrise.

Et slikt budskap kan ikke spilles troverdig ut av det blå. Carl Petter Opsahl gjør da heller ikke det; han har vært gateprest i Oslo i en årrekke. Han har møtt flere mennesker på livets skyggeside enn de fleste andre, også fra andre kulturer på sine mange utenlandsreiser som musiker.

Med instrumentene saksofon og klarinett, her bassklarinett, trenger han ikke ord for å formidle hverken det mørke eller det lyse: Tonene hans dveler og kjærtegner, de løper lekent over engene, uten å forhaste seg. Pausene er også viktige.

Carl Petter Opsahl har sagt at han allerede som femåring opplevde Guds røst; da han første gang hørte Louis Armstrong synge «On the Sunny Side of the Street».

Det er heller ikke vanskelig å forestille seg Guds stemme slik han nå – mutters alene – spiller bassklarinett.

Modenhet og tyngde

Første gang jeg hørte Carl Petter Opsahl spille, var en sommerdag på Bygdøy i 1985. Plutselig ble luften fylt av gladjazztoner, med blant annet klokkeklare klarinett-toner. Rundt neste sving stod et band og spilte spirituals på en improvisatorisk scene. Det var Caledonia Jazzband, snart klare med sin første LP.

Drøye 38 år senere, med atskillig mer erfaring; menneskelig, musikalsk og teologisk, har presten og musikeren Carl Petter Opsahl som utøver og formidler opparbeidet seg ytterligere modenhet og tyngde. Mystery of Listening etterlater meg med flere svar enn spørsmål.

---

The Rolling Stones

• Hackney Diamonds
• Utgiver: Polydor

---

Hvem hadde vel trodd at The Rolling Stones skulle lage et av sine beste album, Hacney Diamonds, i 2023, med en nydelig rockesalme på låtlisten, 50 år etter at de slo igjennom og ble selve symbolet på «sex, drugs and rock’n roll»?

Få så vel heller for seg at hjørnestenene i bandet, Keith Richards og Mick Jagger, skulle overleve 1960-tallet – hvis bare halvparten av dop-historiene om dem var sanne.

Men her er de fremdeles, de to herrene som er blitt kalt «the glimmer twins», begge 80 år gamle! (Richards fyller 16. desember). Det tredje bandmedlemmet, gitaristen Ron Wood, er bare 76 år. Bandets originale bassist, Bill Wyman (87), bidrar også.

Albumet er for øvrig tilegnet trommeslageren Charlie Watts, som døde i 2021, 80 år gammel.

Sparker som unghester

Hackney Diamonds er ikke en «rock and rullator»-skive. Allerede på åpningslåten, «Angry», sparker de ifra som unghester på vårbeite. Mick Jagger synger energisk med hele stemmeregisteret, og med hele hjertet (etter et lite inngrep for en stund siden). Budskapet på åpningslåten er såre enkelt: «Ikke bli sint på meg, så skal ikke jeg bli sint på deg!»

Med standardformelen klassisk rock’n roll, ispedd litt svampete blues, ruller de videre. Vel vitende om at ting også har endret seg. I «Whole Wide World» synger Jagger: «The street I used to walk on are full of broken glass.» I «Mess It Up», blir de – med deling av bilder i hytt og pine – innhentet av (den digitale) alderen.

Allerede i 1965 sang Mick Jagger «I can´t get no satisfaction». Nå virker det som det er andre ting som ikke er tilfredsstillende.

I rockesalmen «Sweet Sounds of Heaven»,eller en honky-tonk-gospellåt om man vil, med Stevie Wonder på piano og Lady Gaga som gospelkorist, synger Jagger i det første refrenget: «Bless the Father, bless the Son, hear the sound of the drums as it echoes through the valley.» I neste refreng, sammen med Lady Gaga: «Eat the bread, drink the wine, cause I’m finaly, finaly quenchin´my thirst, yeah».

Jeg visste at Keith Richard har vært på flere gudstjenester med svogeren som er prest, men dette var likevel overraskende annerledes

Jeg visste at Keith Richard har vært på flere gudstjenester med svogeren som er prest, men dette var likevel overraskende annerledes enn «Sympathy For the Devil» (1968) og andre typiske Stones-låter signert Richards og Jagger.

Høsten 1990 gikk Vårt Land på lederplass hardt ut mot pressens positive omtale av The Rolling Stones, som «doper seg i rock’n roll, narkotika og sex, holder i gang en farlig lek med stoffdøden, og som bruker og kaster mennesker etter eget forgodtbefinnende».

Og ja, det var i flere år historier om heftig festing og stoff. Originalmedlemmet Brian Jones døde av rusrelatert drukning, bare 27 år gammel. Uansett var det et vitalt og energisk band jeg så på Valle Hovin i 1990, 21 år senere.

Langt på veg har nok det gamle imaget stemt stadig dårligere med virkeligheten: Under en konsert i Bergen noen år senere, varmet Mick Jagger opp til kveldens konsert med å jogge to ganger opp Fløyen!

Flere rynker hos Richards

At Keith Richards, allerede da, likevel så sliten og medtatt ut, er ikke til å underslå. Jeg husker en TV-anmeldelse av Svein Egil Omdahl i Stavanger Aftenblad, hvor han skrev at han måtte ut og justerte på antenna på verandaen (ja, så lenge siden var det!), før han oppdaget at det bare var intervjuobjektet Keith Richards rynker, og lette skjelvinger på hendene som holdt sigaretten og whiskey-glasset, som var problemet.

I dag er Richards rynker blitt flere. Signaturen hans; en sigarett i munnviken, er borte. Hendene virker stødig på gitarstrengene. Mick Jagger hopper og spretter som en sprek 20-åring. Sammen skriver de sine beste låter på veldig lenge.

---

Pugh Rogefeldt

• Guds finger
• Metronome Records

---

Pugh Rogefeldt var den svenskspråklige rockens gudfar, en tidlig helt for Per Gessle og Joakim Thåström, en rockerebell som tidlig sa at han aldri ville spille gospel eller religiøs musikk. Slik gikk det ikke!

LP-en Ja, dä ä dä fra 1969, var en av de første rockeplatene med svenske tekster. I 2019 feiret Pugh Rogefeldt 50 år som artist på Circus i Stockholm. Så ble han alvorlig syk, og døde, 76 år gammel, 1. mai i år. Det siste han gjorde som artist var å spille inn salmen «Fasta klippa».

Han hadde spilt inn flere kristne sanger i forkant av det. I forrige uke kom albumet Guds finger, som foruten «Fasta klippa» inneholder forkynnende sanger som «Breda hav», «Trassel och problem» (om hans møte med Kong Jesus, hvor han – etter å ha trykket hans trygge hånd – tok en fortrolig samtale med ham under fire øyne), «Ingen annans fäl än mitt» og «Jesus i mobilen».

I sistnevnte sang synger det svenske rockeikonet, med sin karakteristiske rustne røst, at med Jesus på tråden, ja da kan du si akkurat hva du vil!

Musikken ruller og skramler kledelig av sted, nesten som et sigøynerorkester som har oppdaget rock’n roll.

Musikken ruller og skramler kledelig av sted

Da en barndomskompis av Pugh en gang fikk han med på søndagsskolen, opplevde han den grå og kompakt; «som en slags mur mot den elaka omvärlden», skriver han i heftet til CD-boksen Pugh fra 2002. Da søndagsskolelæreren ville ha ham til å synge «tråkiga visor om Jesus», gikk han. Aldri mer søndagsskole!

Først da hans 17 år gamle sønn mange år senere, nesten et langt liv senere, spilte den kristne blueskjempen Blind Willie Johnson for ham, var det at Pugh Rogefeldt (jf. ham selv) «föll pladask».

Selv falt jeg pladask for Pughs egen gospel-svanesang, Guds finger! Den kom sent, men godt!