Rudi Myntevik lyttet til 12 ferske lovsanger. Nå utfordrer han lovsangsmiljøet til å gi rom for et større mangfold av musikalitet og innhold

Det er 20 år siden jeg gav ut albumet Gud, din skjønnhet, og jeg husker godt kvelden før det ble sluppet. Jeg gråt selvmedlidende fordi jeg ikke kunne skjønne at folk ville høre på dette. Det skulle vise seg at jeg tok feil.

Fem intense år senere var jeg sliten, uinspirert og lei. Jeg kjente at forventningene til tematikk i sanger, og til meg personlig, ble for trange.

Det tok meg mange år før jeg orket å høre på lovsang igjen. I lang tid kjente jeg en kvalmefornemmelse hver gang jeg hørte et piano i bakgrunnen av en forkynner som innbød til forbønn.

Jeg har lyst til å tro at det var den karismatiske kulturens ensformige maning og metode som vekket den ugne følelsen. Men det er også lett å se tilbake på en personlig vandring med varierende tillit til Gud. Store eksistensielle spørsmål trengte svar.

De siste årene er det mye som har forandret seg. Etter en lang småbarnsfase, sykdom og andre kamper, kjenner jeg ikke lenger denne kvalmen når jeg går i kirken. Nå synger jeg lovsang med glede. Jeg har fått flere svar, modenhet og erfaring. Det hjertet er fylt av, taler munnen, skriver Paulus til Efeserne.

Kjente på motstand

Ut av intet ble jeg nylig kontaktet av Vårt Land, som spurte meg om å skrive om lovsanger gitt ut i 2023. Umiddelbart kjente jeg på en motstand. Skulle jeg analysere lovsanger og gå ut med det i offentligheten?

Men når jeg ser tilbake, lærte jeg mye nyttig av å lese tekstene Vårt Lands musikkanmelder Olav Solvang skrev om mine utgivelser. Kanskje har også dagens lovsangsmiljø nytte av å få et blikk på det de holder på med?

Jeg skriver uansett vel vitende om at jeg sitter i glasshus. Men nettopp fordi jeg kjenner mange av mekanismene i feltet, kan forhåpentligvis mine tanker være konstruktive.

LOVSANGSARTIST: Rudi Myntevik ledet lovsangen på flere møter på Skjærgårds Music & Mission i 2008. Kort tid senere trakk han seg bort fra lovsangsscenen. Til Vårt Land forteller han at forventningene han opplevde, ble for trange. (Erlend Berge/Avisen Vårt Land)

Alt er på norsk

Lovsangene jeg fikk tilsendt, er alle utgitt i 2023 (se oversikt nederst i saken). Jeg har hørt, tenkt, og dette er det som slår meg:

Det er imponerende at mange kristne miljøer har ressurser til å gi ut så gode produksjoner. I tillegg er alt på norsk! I min tid ble det hyppig diskutert at det var altfor mange engelske sanger i norske menigheter. Her må jeg gi skryt til mine venner i Impuls og miljøet rundt David André Østby, som i årevis har skrevet ny norsk lovsang.

Med så mange aktører, er det likevel rimelig å forvente et visst musikalsk mangfold. Det kan jeg ikke nevneverdig registrere, med unntak av kanskje Salt Ung og Filadelfia Kristiansand. Sangbare melodier akkompagnert av stadionstore lydbilder med sukker på, er jo et kjent grep som jeg selv har tydd til. Det viser kanskje best hva som har vært den store inspirasjonskilden de siste årene: Hillsongs stadionlovsang.

Jeg tenker at det er et stort utviklingspotensial her, og jeg skulle gjerne sett at lovsangsmiljøet fremover hadde turt å leke litt mer. Kanskje er det grenser for hvor stor lekegrinden kan være, ettersom dette skal fungere i forsamlinger, men jeg tror den er mye større enn hva jeg hører i disse låtene. Store lydbilder oppleves kanskje naturlig i sammenheng med de evige og guddommelige temaene. Men skal man følge den logikken, vil det musikalsk være et godt grep å gjøre de sårbare og menneskelige møtene med Gud nære og tørre.

[ Lovsang er mest pop på norsk. Dette er de mest populære låtene ]

Sangene skrives i fellesskap

Mangelen på musikalsk mangfold gjenspeiler også et annet fenomen. Det er ikke lenger enkeltpersoner som fronter de nye sangene. Selv ble jeg ble inspirert av lovsangsledere som Jan Honningdal, Bjørn Aslaksen, Per Søetorp, Matt Redman og Tim Hughes. De ga ut lovsanger i en tid der salmisten selv frontet sangene, og tekstene kunne gjerne knyttes til faser i den enkeltes liv og kamper.

Slik var det for meg. Gud, din skjønnhet var stappfull av ungdommelig lidenskap og overgivelse. Store ord og sterke bekjennelser var et naturlig uttrykk for mine ambisjoner, men også påvirket av den forkynnelsen jeg hadde vært under. Sentrum var full av bekjennelser som ikke var knyttet til mine følelser. Da hadde jeg holdt på noen år som lovsangsleder. Jeg studerte teologi og kjente at jeg ikke alltid kunne stå inne for de følelsestunge sangene.

Hvem har du alltid vært? bar preg av en tid med undring, og ikke bare beundring. Da hadde jeg flyttet til England, hvor jeg plutselig så min egen kultur fra utsiden. Jeg hadde en skikkelig vårrengjøring i min teologiske forståelse og den kulturen jeg hadde vært en del av. Jeg husker en sen kveld i Debden i Nord-London, der jeg opplevde at alt svevde og jeg ikke visste hva jeg skulle tro. Der og da var det et veiskille, og jeg kjente på en enorm frykt over at jeg skulle miste troen på Jesus. Hva da?

Etter det skrev jeg sangen «Glipper», som ble kritisert for å fronte tvil. Det skulle jo ikke jeg gjøre. Jeg som hadde så mye innflytelse. Vel, jeg klarte ikke å slippe Jesus, og det ble et godt utgangspunkt for en lang og god modningsprosess. Ikke lenger skulle troen min hvile på alle rundt meg, men den ble grunnfestet i meg selv.

Jeg hadde en skikkelig vårrengjøring i min teologiske forståelse
— Rudi Myntevik

Når det gjelder dagens norske lovsang, virker det utelukkende som at det er miljøer eller menigheter som fronter sangene. Dette er jo et grep som ut fra sangenes funksjon er forståelig. Fokuset skal ikke være på et menneske, men på Gud. Da gir det mening å trekke tilbake den ene og fremme en gruppe.

Det hadde sikkert vært sunt for meg også da jeg holdt på, og kunne kanskje spart meg for mange utfordringer. Likevel opplever jeg at det er noe vi mister på den veien. Flertallet av sangene jeg har hørt på, har flere låtskrivere. Det meste jeg har registrert er opp til syv.

Ved å ha så mange bidragsytere, lurer jeg på om vi mister en nerve. Det personlige og gjenkjennbare. Innholdet kan bli veldig korrekt og flatt, som en slags Chatgpt-versjon. Villskapen og kantene kan bli borte. Kanskje mistes modningsprosessen og den indre kampen som skaper det unike og nye, når låtskrivingen drives raskt framover?

Det er interessant å registrere at Salt Ung sin utgivelse har én låtskriver og et litt annerledes musikalsk uttrykk. I tillegg prøver den å svare på en kulturell utfordring som handler om alle stemmene som skal fortelle deg om hvem du er. Kanskje er jeg bare svak for at det synges på bokmålsbergensk, som jeg selv gjorde, men det får andre arrestere meg på i så fall.

---

Rudi Myntevik

Tidligere lovsangsleder, spesielt kjent for låten «Gud, din skjønnhet» fra 2003.
Han etablerte seg etter hvert som en mer allsidig popartist, og deltok blant annet i Melodi Grand Prix med låten «You Break It You Own It» i 2012.
Myntevik jobber i dag som lærer. Hans forrige album kom i 2015.

---

[ To unge brødre satser på bedehussang: – Denne sangskatten står i fare for å dø ut ]

Tekstlig ufokuserte

Det siste som slår meg, er at sangene kan fremstå som tekstlig ufokuserte. Det er en fare med sjangeren, at det viktigste ikke nødvendigvis er en helhetlig og rendyrket tekst, men følelsene som skapes når lovsangen synges sammen med andre. I samme sang kan det både være undervisning, oppfordring til tilbedelse, lovprisning og bønn. Sangen «Tilbe Ham», fra Filadelfia Bibelskole Kristiansand, kan være et eksempel på nettopp dette. Fokuset beveger seg mellom å henvende seg til Gud og til mennesker.

Jeg frontet lenge at begrepet lovsang brukes for bredt. Salmeboken fremstår mer ryddig og forklarende ved at den deler inn salmene tematisk i lovprisning, takksigelse, bønn og så videre. Når alt som synges i en menighet blir kalt lovsang, kan det bli forvirrende. Det kan også gjøre at tekstene som skrives, ikke er seg bevisst hva de skal være. Fort blir det alt på en gang. Det gjør at mange tekster og temaer kan ligne for mye på hverandre. Jeg sitter som nevnt i glasshus, og kan komme med eksempler fra egen katalog på tekster som sikkert hadde trengt litt motstand før de ble sluppet.

Når alt som synges i en menighet blir kalt lovsang, kan det bli forvirrende
— Rudi Myntevik

I samlingen av sangene jeg har hørt på, inneholder en stor andel av tekstene uttrykk for overgivelse, sterke bekjennelser og løfter, som i «Koste hva det koste vil», der det videre uttrykkes «Jeg løper for deg», i «Tidlig eller sent», som handler om at «alltid er en god tid for å prise deg med mitt liv», eller «Jeg skammer meg ei», fra den flotte «Kristus og ham Korsfestet».

[ Leif Haaland brast i gråt da han fant sine gamle lovsanger i kjelleren. ]

Kan være problematisk

Å leve i omvendelse, overgivelse, og å bekjenne sin tro, er jo en sentral det av det kristne livet. Men det er også lett å la seg rive med og love mer enn det vi er i stand til å holde. Jeg har selv blitt pumpet opp i entusiastiske forsamlinger, og lovet Gud store ting, for så å komme tilbake til hverdagen og kjenne på skammen over at dette motet ikke lenger er der.

Det har tatt meg tid å forstå kraften i overgivelsen. Det har ikke foregått i store forsamlinger, men i min personlige kamp med Gud over lang tid. Det kan derfor fort blir for lett å synge om alt vi skal gjøre, i stedet for å synge om hva Gud har gjort og hvem han er.

Det er også viktig, tenker jeg, å være bevisst på at det vi synger fort kan prege vår forståelse. Setninger som høres fine ut, kan faktisk være problematiske. Jeg husker at en setning fra «Gud din skjønnhet» ble endret av en menighet i Bergen, med min tillatelse, fordi de ikke kunne stå inne for «Gud, din makt tvinger meg i kne». De endret den til «Gud, din nåde tvinger meg i kne». Nå hadde jeg en hel teologisk forklaring rundt den setningen, men jeg kunne jo ikke forvente at alle skulle skjønne den umiddelbart.

Setninger som høres fine ut, kan faktisk være problematiske
— Rudi Myntevik

Kanskje er setningen fra «Koste hva det koste vil», som sier «om vi får være i ditt nærvær gir vi alt», et eksempel på en sånn setning. På den ene siden skal man gi alt koste hva det koste vil, men samtidig er man avhengig av Guds nærvær for å gjøre det. Hva skjer da hvis man ikke kjenner Guds nærvær? Er det å kjenne Guds nærvær en betingelse for å leve et liv i overgivelse?

Jeg lurer også på om mengden av tekster med fokus på overgivelse, sterke bekjennelser og løfter kan være en konsekvens av den tiden vi lever i. I et samfunn der det kristne verdensbildet stadig får mindre plass, og det å hevde absolutte sannheter er en trussel, kan det vekke viljen og behovet for å gjøre akkurat det i større grad. Det er kanskje et behov for å distansere seg fra det postmoderne mantra som sier at det ikke finnes objektive sannheter.

Ønsker vi større mangfold?

Kanskje er det ikke så lett å skrive en god lovsang? Kanskje er det ikke nok å være inspirert og føle at Gud har lagt en ny sang i våre hjerter?

Selv om lovsang er bruksmusikk, og ikke har som mål å være kunstnerisk grensesprengende, er kanskje selve kunsten, og det gode håndverket, det å treffe på flere områder. Allsangvennlighet, fokusert og gjennomtygd tekstlig innhold som skal uttrykke noe eksistensielt for mange uten å villede. Å villede handler ikke om at det ikke skal være rom for menneskelig sårbarhet i møte med det guddommelige.

For meg var det essensielt å skrape bunnen og komme ned til grunnfjellet. Det var helt naturlig for meg å skrive om den prosessen, men uten intensjon om å dyrke den. «Lær meg å kjenne dine veie», skrevet av den danske salmedikteren Jacob Paulli, har fanget denne dualismen på en ypperlig måte. «Når jeg har tenkt meg trett til døden, så si hva du har tenkt, o Gud». Midt i det sårbare og menneskelige, så er fremdeles objektet for hans sang, Gud.

Jeg håper det er rom for å kunne reflektere over om grensene satt for dagens lovsang, bevisst eller ubevisst, er av det tjenlige. Ønsker vi å gi rom for et større mangfold av musikalitet og innhold? Har vi i det hele tatt tenkt på at det er mulig?

[ Olav Solvang kårer Norges 12 beste kristenband ]