«Det gikk opp for meg nå, der jeg så ham gå til gluggen og en siste gang kikke opp på himmelen, at dette var det trekket ved ham jeg likte aller best: hans kjølighet. Hans evne til å se alt, også sin egen lidelse, fra et høyere ståsted. Når han lo, klang både Gud og universet med; han så de lange linjene i alt, det store bildet. Slik var Maximilian Hell: Den åndelige himmel, stjernehvelvet og jordkulen smeltet sammen i ham. Han var den siste mann av dette kaliber: dette blendende mangfold, denne koblingen av ulike verdenssyn og motsetninger, så lekende lett forent i ett menneske – alt skulle forsvinne ut av verden med ham, slo det meg nå.
Derfor kunne han ikke feile.
Dette var den siste mulighet hvor den gamle verden kunne hente sin belønning.»
På side 492 får vi tak i det idémessige råmaterialet forfatter Vetle Lid Larssen må ha ønsket å brette ut i sin historiske roman om astronomen Maximilian Hell. Det har ligget der hele tiden, som en understrøm i fortellingen, men helt fram til nå er det persongalleriet og kampen om ære som har drevet spenningen framover.
Hvordan tenkte folk på midten av 1700-tallet? Hvordan preget det handlingene deres? Hva var det som drev en aldrende, østerriksk jesuittprest til å forlate alt han kjente og legge ut på en to år lang, strabasiøs og farefull ekspedisjon til det iskalde Vardø for å kartlegge Venus’ ferd over solskiven – attpåtil i en tid der jesuitter var nektet adgang til riket?
Menneskets plass
Lid Larssen skriver i etterordet at håpet lever videre, om at sannheten seirer til slutt. For det finnes ingen spor av Maximilian Hells observatorium i Vardø, to hundre og femti år etter hans bestrebelser på å kartlegge Venuspassasjen, og dermed jordens avstand til solen, og dermed menneskenes plass i universet.
Det er sannheten romanen dypest sett handler om, og kildelisten antyder at Lid Larssen har gjort et grundig arbeid med å komme så nær den som mulig.
For – kan vi vite noe om Gud ved å studere naturen? Eller er det, slik den lutherske presten Kaurin antyder, bedre å søke Gud i bønn og bibel?
Det er dette Maximilian Hell er opptatt av, og dermed representerer han, slik Lid Larssen skriver i assistent Jens Finne Borchgrevinks tankerekke på siden 492, den siste, skal vi si, holistiske naturviter. Etter den franske revolusjonen i 1792 ble det for alvor slått et spett mellom teologi og vitenskap, og ikke før i våre dager er disse i ferd med å nærme seg hverandre igjen.
Følge med Gud
Men tilbake til romanen. Lid Larssen siterer Carl Gustaf Linné på at en god tale er som et samleie; først må dyden brytes, så må man lodde dybden, og så må det hele tilta i hurtighet før det endelige klimaks.
På mange måter er det også slik med denne romanen. Vi blir umiddelbart dratt inn i handlingen via jeg-personen; studenten Jens Finne Borchgrevink, som drømmer om å bli noe stort, men etter ti år som biskopens assistent frykter at drømmene hans renner ut i sanden.
[ «Imponerende om jakten på universets hemmeligheter» ]
Han har ikke hørt fra forloveden; selveste Linnés datter, på seks måneder, hans medstudenter drar fra ham i anseelse og rang, og faren truer med å kutte det økonomiske bidraget som har holdt ham i live mens han venter på en fast stilling.
Borchgrevink trenger et mirakel; mirakelet kommer i form av et oppdrag. Han skal være astronomen Maximilian Hells norske alibi og medhjelper på ekspedisjonen fra Trondheim til Vardø. Med på turen er også ungareren János Sajnovics; også han astronom og jesuittmunk, og Hells assistent.
---
Roman
Vetle Lid Larssen
De stjernekyndige
567 sider, Bonnier 2023
---
Vi følger ekspedisjonen, vekselvis sett gjennom Borchgrevinks og Hells øyne, via hasardiøse båtreiser, vakre naturskildringer, treffende personkarakteristikker og interessante refleksjoner. For eksempel: Kan Hell lene seg på at ekspedisjonen er støttet av Vårherre?
Vardø er en liten forblåst, arktisk husklynge med tett skydekke i over elleve av årets måneder, slik Borchgrevink gjør ham oppmerksom på. Hva om det er overskyet den dagen observasjonen skal gjennomføres? Svarer Gud på bønn, liker Han i det hele tatt å bli kikket i kortene? Og svarer Gud på bønner dersom Hell innrømmer for seg selv at det også for ham selv er knyttet en viss lengsel etter anerkjennelse i dette prosjektet?
A good reed
Et ekstra lag tilføres romanen ved at vi også følger korrespondansen mellom en viss professor Henrik Mohn, bestyrer av Det norske astronomiske institutt fra 1886 til 1913, og astronomen Simon Newcomb, hundre år etter dette, som forsøker å nøste opp i hva som faktisk skjedde med Borchgrevink, Hell og Sajnovics.
[ «Hognestad trekker en rød tråd mellom selvhjelp og fysikk» ]
Og selv om forfatteren innledningsvis understreker at dette er en roman, og at alt personene i romanen sier og foretar seg står for forfatternes regning, er romanen basert på faktiske hendelser, ikke minst på Maximilian Hells egne dagboknotater fra reisen.
Det gjør at vi som lesere ikke bare blir underholdt, vi føler også at vi får dypere innsikt i en del av norsk historie som for undertegnede i hvert fall var ukjent. Dette er det engelskmennene kaller a good read, en klassisk fortelling, men som på grunn av sin nærhet til historiske kjensgjerninger også oppleves som mer enn det.
Finnes det et liv som er verdt å leve, bortenfor jaget etter den romantiske kjærligheten, drømmen om status, anerkjennelse, materielle goder? Kan vi i vår tid i det hele tatt forstå den kjølige, fromme, dypt troende Hell og hans forakt for den usikre, driftsstyrte nordmannen Borchgrevink og den glupske, prestisjejagende Sajnovics?
Spørsmålene som brenner gjennom romanen viser at den på ingen måte er en bok om fortiden
— Kristine Hovda
Borchgrevink er selv utdannet prest, men rives mellom troen og det naturvitenskapelige synet på mennesket som et intelligent dyr. Sajnovics spiller rollen som den alltid fornøyde, balanserte Guds tjener, men blir i løpet av romanen avslørt som en ambisiøs mann med en dyp lengsel etter anerkjennelse.
Men kan et menneske være mange ting på en gang; elskende og hatende, tiltrekkende og frastøtende, troende og tvilende?
[ – Fysikken er rarare enn Gud ]
Aktuell fortelling
I etterordet retter Lid Larssen en spesiell takk til blant annet astrofysikeren Øystein Elgarøy og den tidligere katolske pateren Kjell Arild Pollestad. Sistnevnte av åpenbare grunner, mens førstnevnte i sin tid var en ivrig forsvarer av den kristne tro ut fra sin naturvitenskapelige forankring. Elgarøy snudde i sitt standpunkt og ble etter hvert ateist.
Det er disse spørsmålene som brenner gjennom hele romanen, og det er en interessant brann. Den viser at De stjernekyndige på ingen måte er en roman om fortiden, selv om den utspiller seg to hundre og femti år før vår tid.
