Anmeldelser

Gud er der hvor alt braser sammen

Skapelsens mysterium opphører aldri. Det er vel essensen av det vi hører hos Henrik Ødegaard og Vox Clamantis.

En liten begivenhet i den norske musikkbingen: Komponisten Henrik Ødegaard er innlemmet i den eksklusive stallen av musikere i det tyske plateselskapet ECM. Det er stas.

Den legendariske sjefen for selskapet, Manfred Eicher, som jakter på verdenseliten blant musikere, er særlig opptatt av «det nordiske lyset i musikken», som han har sagt mange ganger. Det norske, ikke minst. Der lyser det mest. Her stiller Henrik Ødegaard nå blant en håndfull, nordmenn: Ketil Bjørnstad, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær og Tord Gustavsen, og noen til.

Dessuten – ikke fra Norge, men likevel, estlenderen Arvo Pärt, verdens mest spilte og sungne samtidskomponist.

Gregoriansk sang

Grunnfjellet i Henrik Ødegaards musikk er gregoriansk sang og norsk folkemusikk. Det har ligget – og ligger – som en grunntone, han komponerer i inderlig respekt for tradisjonen.

---

ødegaard

Kirkemusikk

Musikk av Henrik Ødegaard

Vox Clamantis, Schola Sanktæ Sunnivæ, dir: Jan-Erik Tulve

ECM 4858473 Naxos Norway

---

Så, hva er da grunntonen i Ødegaards møte med den gregorianske munkesangen? Her understrekes sangens middelalderopphav: at den tilhører jorden, uansett hvor euforiske vi blir av det gamle. Også den lovsangen er jordnær.

Hos Ødegaard hører vi hildringen fra de romerske katakombene og drønnet fra Daniels løvehule. Og den rene skjønnheten. Det ene gjør det andre sannere. Han skriver musikk som godtar stillheten og døden i en verden som ikke er fremmed for denne evigheten, på godt og ondt. Altså sannheten. I disse «rommene» som er laget for å hylle livets sakrale og opphøyde mening. Gud er der hvor alt braser sammen.

Sansende og årvåkent

Det klinger kjent, og det lyder nytt og ukjent, alt i sin tur. Ødegaards fingeravtrykk er alltid der, umiskjennelig i en kompleks vev av materie og ånd. Det går an å spørre: Hvorfor skal en rote til de klare tonene, som har levd nærmest urørt i 1200 år – den ekstatiske stillheten, som ren og stadig synger seg inn i hungrige og forfrosne hjerter?

Jo, nettopp fordi sangen er av så edel legering at den tåler et utvidende «blikk» fra siden. I dette tilfellet Henrik Ødegaards årvåkne og sansende blikk. Dessuten: Utallige komponister har tatt tidligere tiders musikk – ikke minst den gregorianske – og brukt den i og rundt sin egen. Det er en rikdom.

En sjokkerende ro

Meditasjoner over den hellige Maria Magdalena-festen i Nidaros, hovedverket på platen, rommer alt dette. Det er ikke sånn at man blir grepet – man blir heller renset. Der det er fred og uttrykket er sant, finner vi det vi søker. Slik er det bare.

Det er ikke sånn at man blir grepet – man blir heller renset

—  Olav Egil Aune

Henrik Ødegaard har svært gode ambassadører på dette albumet: Det estiske kammerkoret Vox Clamantis har denne ru klangen som viser at musikken er hos oss, verden er sånn. De har den nødvendige luften rundt tonene, som er så viktige, pusten. Noen ganger står det nesten stille i denne merkelige roen, en sjokkerende ro som er korets hjerte.

Komponisten Arvo Pärt sier et sted at «stillheten er mer fullkommen enn musikken. Man må bare lære seg å høre det. Det er hovedproblemet: Det er fullt overalt. Det er så mye i luften at vi knapt kan ane det. Vi ser jo ingen engler her. Men de er her. De står ved min side. For det meste ser ikke folk det. Men de er her. Vi hører ikke alt som omgir oss i denne enorme stillheten.»

Han sier også: «Jeg kunne sammenligne min musikk med hvit musikk som inneholder alle farger. Bare et prisme kan atskille fargene og gjør at de kommer til syne. Dette prismet kunne være lytterens ånd».

Mysteriet, igjen og igjen

Jeg kommer på det, nå når jeg hører Ødegaards musikk i samspill med den gregorianske sangen på denne utgivelsen. Komponisten og Vox Clamantis forteller på musikkens vis at evighet betyr at begynnelsen alltid er der, den eksisterer alltid.

Skapelsens mysterium kommer aldri til en slutt, det opphører aldri å bli født på ny. Det er vel essensen av det vi hører her.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser