Anmeldelser

Sumaya Jirde Ali skriver alarmerende om rasisme

Sumaya Jirde Alis nye bok er hjerteskjærende og foruroligende i sin demonstrasjon av rasismens effekter.

For snart et år siden anmeldte forfatteren Sumaya Jirde Ali en av Norges mest kjente og kjære komikere, Atle Antonsen, for en sak politiet kodet som hatefulle ytringer og hensynsløs atferd. Hendelsen hun refererte til, først gjenfortalt av Jirde Ali på Facebook, hadde funnet sted en oktoberkveld på Bar Boca i Oslo. Antonsen sa unnskyld. Saken blei henlagt. Riksadvokaten la til grunn at Antonsens utsagn om å være for «mørk i huden» til å være på utestedet, måtte forstås som «et lite vellykket forsøk på satire over rasisme».

Komikeren dukket etter hvert opp igjen i sin vante rolle, mens forfatteren forsvant fra offentlighetens lys.

Mange støtta Jirde Ali, men mange støtta også Antonsen, og forsvarte det hele som en full manns klossete atferd i ly av ølkranenes og vennegjengens skalkeskjul. Men historien verken begynner eller ender her.

Mens diskusjonene om definisjonsmakt og intensjon versus tolkning har stilnet, har Jirde Ali skrevet bok. Utgivelsen, som har undertittelen «Dagboksopptegnelser om norsk rasisme», skildrer utallige erfaringer med rasisme, og kulminerer i denne heftig debatterte saken fra i fjor.

For bak debatten er det et helt liv.

Utfordrende lesning

Det første som griper meg er bildet på omslaget. To barn ser ned, den eldre har hånda på kinnet til den yngre, og den andre ser ut til å holde i hånda til en utenfor bildet. Det ser ut som et glimt fra et familiealbum, kanskje fra en spesiell anledning som barna har pynta og gleda seg til. Men ansiktene er vemodige, litt slitne, og ser mer voksne ut enn kroppene skulle tilsi.

---

sumaya jirde ali

Sakprosa

Sumaya Jirde Ali

Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme

232 sider, Cappelen Damm 2023

---

Forfatterens navn, Et liv i redningsvest og nevnte undertittel står skrevet i hvite bokstaver oppå bildet og gjør livet til noe offentlig, noe fjernere. Ikke «mitt» liv, men «et» liv, som antyder at historien som skal deles ikke bare er biografisk, men inngår i noe større. Redningsvesten konnoterer et liv i flukt, og som teksten skal vise, en prekær og redselsfull tilværelse av å flyte mellom liv og død, en flukt fra de andres blikk og en flukt fra, og samtidig til, seg sjøl.

Boka er utfordrende å lese av flere årsaker. Fra start til slutt gjengis en ulidelig lang rekke av episoder hvor den norsk-somaliske jenta som vokser opp i Bodø, blir møtt med fordommer, aggresjon og objektivering. Når hun er lita, mangler hun et begrepsapparat for å forstå hva som skjer og for å forsvare seg, og det skjærer i hjertet å lese.

Med tida oppdager hun biblioteket og bøkene, som blir en kjærkommen flukt fra den begrensende verdenen hun må takle i det daglige. Litteraturen blir en redningsvest som gir ord til erfaringene, og hun blir stadig tøffere og mer reflektert. Litteraturen setter også livet hennes inn i en større sammenheng av rasisme og islamofobi. Omsider trer hun inn i offentlige debatter og blir utsatt for hets og trusler, slik at hun må gå med voldsalarm.

Hvem er jeg?

Boka fortelles som en henvendelse til et «du». Til å begynne med kjennes dette naturlig, når hun snakker til sitt yngre jeg som ikke forstår. Samtidig er det et «jeg» som fortolker hendelsene fra et nåtidig og mer opplyst perspektiv. Denne todelte framstillinga kan på sitt mest vellykka uttrykke en form for spalting av individet, hvor rasismen hindrer henne fra å være et helt menneske.

Boka er også utfordrende å vurdere som litteratur

—  Sigrid Elise Strømmen

Fortellerposisjonen kan også gjøre teksten vanskelig å lese, når setningene blir indirekte og perspektivet uklart. Til dels kan den forstås som en terapeutisk bearbeidelse, med vurderinger som «Jeg tror ikke du der og da forsto hvor løsrevet du var fra deg selv», men det kan også stå i veien for at de levde erfaringene får stå på egne bein.

Den endeløse rekken av episoder gjør også lesningen krevende, fordi man naivt nok håper på en slags forløsning. Følelsen av gjentakelse, til tross for at episodene er knytta til ulike kontekster og spredt over tid, har imidlertid en slående effekt. Den både hamrer inn den hvileløse tilstanden hun er i, og får hendelsene til å framstå som sammenhengende ledd i et mønster som transcenderer den enkelte avsenderen av en ytring, et blikk eller en handling.

Matpakka som skiller seg ut fra de andre barnas nister og som du kaster i søpla, er ikke bare et måltid du ikke fikk spise i fred. Hijaben som blir revet av hodet ditt, er ikke bare et hodeplagg du blir nødt til å feste bedre. Dansen med vennene dine som blir avbrutt, er ikke bare en brems på en ellers hyggelig kveld på byen. Episodene og gjentakelsen av dem framstår som noe annet enn konvensjonell litteratur, snarere som en demonstrasjon i flere betydninger av ordet. Det er en framstilling av faktiske forhold, og samtidig en protest som konfronterer et samfunn som reproduserer fordommer og hat.

Alvorlige følger

For meg står denne demonstrasjonen sterkt nok aleine, og det mer distanserte perspektivet blir unødvendig. Det gir preg av en person som går tilbake til gamle dagbøker og skriver over fra et mer opplyst blikk. Men blikket skaper en avstand ved at den forklarer og fortolker, til og med dømmer, «du-et» i teksten.

Jirde Alis bok viser at det å si unnskyld ikke er det samme som å sette strek

—  Sigrid Elise Strømmen

Boka er også utfordrende å vurdere som litteratur, med et forord som har innslag av faglig redegjørelse av begreper, og samtidig foregriper tekstens usikre tilblivelse: «Ordene kom til meg da jeg forsto at jeg trolig aldri ville bli moden nok, kunnskapsrik nok, litterært god nok eller psykisk sterk nok til å skrive denne boken».

Når da dette vurderende blikket kommer inn med modenhet og kunnskap, kan det være en illustrasjon på hvordan den som er utsatt for diskriminering, til stadighet tvinges til å forklare seg, være den sterkeste og mest velformulerte. Som om erfaringene i seg sjøl ikke er nok. Der bokas form kan stå i veien for den litterære effekten, kan den tragisk nok bære i seg de alvorlige følgene rasismen har hatt for fortellerens forhold til sitt eget liv.

Historien fortsetter

I sin beklagelse på Facebook sier Antonsen at han aldri har tenkt at det var mulig for ham å være rasistisk, men at han nå er nødt til å gå noen runder med seg sjøl. Her uttrykker han noe viktig, nemlig at det er avsenderen og ikke mottakerens ansvar å konfrontere muligheten for at man kan være bærer av et sett av holdninger man ikke sjøl står for. Som et virus i samfunnet vi trodde vi var vaksinerte mot.

Sumaya Jirde Alis nye bok viser at det å si unnskyld ikke er det samme som å sette strek. Historien fortsetter, både i den enkeltes liv og i den lengre livslinja vi alle inngår i.

Les mer om mer disse temaene:

Sigrid Elise Strømmen

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser