Nødvendig litteratur om historisk traume

Spørsmålet om hvordan jødeutryddelsen under andre verdenskrig – holocaust – skal kunne formidles slik at vi i dag forstår hva som skjedde, har vært en rød tråd siden 1945. Ikke så rart, for det som fant sted den gangen, utfordret hele modernitetens fortelling om fremskritt og opplysning.

Kanskje var det heller slik at vi med et økt fokus på teknikk og pengeverdier, endte i barbari, som filosofene Max Horkheimer og Theodor W. Adorno hevdet den kritiske teoriens bibel i Opplysningens dialektikk i 1947.

Utvider sjangeren

Gjennom årene har vi sett et utall forsøk på å beskrive barbariet – også her i Norge – med vekslende hell. Simon Strangers siste bok er blant de mest interessante. Museum for mordere og redningsmenn (2023) er en slags oppfølger til Leksikon om lys og mørke (2018) som kretset rundt egen familie på ektefellens side (Rikke Kommissar).

Leksikon om lys og mørke fulgte to spor; en om Rinnans virksomheter i Bandeklosteret og en om Kommissar-familien. Strangers svigermor Grete Komissar vokste utrolig nok opp i Henry Rinnans bolig i Trondheim etter krigen – med sine foreldre Gerson Komissar og Ellen Glott.

---

Roman

Simon Stranger

Museum for mordere og redningsmenn

366 sider, Aschehoug 2023

---

Museum for mordere og redningsmenn er adressert til Ellen, som var en ung kvinne da tyskerne skulle deportere de norske jødene i 1942, og måtte flykte fra barndomshjemmet i Heggeliveien i Oslo. Vi får høre om hvordan Glott-familien kommer seg til Sverige, men det er flere kryssende fortellinger.

Ondskapens banalitet

Et sentralt spor er drapene på det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann, som ble dumpet i Skrikerudtjern i Østfold i oktober 1942. Ifølge Stranger, som baserer seg på et notat han fant på jødisk museum i Oslo, var en av grenselosene som førte Glott-familien ut av Norge den samme som også drepte ekteparet Feldmann. Ellen ble med andre ord reddet av en morder.

En annen linje i boka kretser rundt Strangers oldefar, Sigurd Wahl, som drev Oslo-trykkeriet Aas og Wahl og samarbeidet med nazistene. Han var aldri ideologiske overbevist eller medlem av Nasjonal Samling, men trykket likevel «Umennesket», som var en av de mest ekstreme antisemittiske pamflettene fra krigens dager.

Strangers beretninger er ikke moraliserende; han legger frem sakens fakta uten å dømme

—  Kjetil Røed

Strangers beretninger er ikke moraliserende; han legger frem sakens fakta uten å dømme. Underveis oppdager vi dermed også lettere gråsonen som Hannah Arendt gjorde så tydelig i sin analyse av nazisten Adolf Eichmanns handlinger i Eichmann i Jerusalem (1963), hvor hun populariserte uttrykket «ondskapens banalitet». Det er sjelden onde mennesker som begår forferdelige handlinger, men helt vanlige mennesker med dårlig dømmekraft.

[ «Boken om ‘rottejegernes’ likvidasjoner er vond lesning» ]

Stranger lar det – heldigvis – være opp til leserne å bedømme de moralske dilemmaene omkring drapet på Feldmann-ekteparet og oldefarens praksis. Slik blir vi dratt inn i refleksjonen som boka oppfordrer til.

Unikt sjangergrep

Men det som gjør denne boka unik som bearbeidelse av holocaust, er sjangergrepene. Mens Stranger i forrige bok strukturerte fortellingen etter alfabetet og sentrale stikkord i det han hadde på hjertet, er det denne gangen det museale rommet som danner grunnlaget. Boka presenteres som en serie saler med gjenstander som står sentralt i fortellingen. Fotografier, rettsdokumenter og hverdagsting blir omdreiningspunktet for fortellingene.

Slik romliggjør Stranger leseropplevelsen: vi lever oss ikke direkte inn i det som berettes, men får et ekstra forestillingslag rundt lesningen. Vi blir betraktere på et museum og lesere. Samtidig får forfatteren understreket et mer allment poeng, nemlig hvordan våre liv faktisk holdes sammen av ting, og hvordan eksistensen desintegrerer når disse tingene tas fra oss, som tilfellet var med jødene både i Norge og ellers i Europa: Livet som til slutt ble tatt fra dem, ble bebudet gjennom listene over alt nazistene konfiskerte (vi får flere slike lister i boka).

[ «Det muntre blir det skremmende i Elsa Dickmans roman» ]

«Tingene vi eier, danner både scenografien og grunnlaget for tilværelsen vår. Slik et hus består av et utall planker, spikre, bjelker, dørhåndtak, vannrør og takstein, blir hverdagene våre til ved hjelp av gjenstandene vi omgir oss med. Klærne, møblene, tallerkenene, redskapene, grytene. (....) Hvis mange nok planker og bjelker fjernes fra et hus, forsvinner slutt huset materialene frembrakte. Slik er det også med tilværelsen til et menneske».

Nødvendig litteratur

Her må jeg innom Bernhard Ellefsens kritikk av Strangers bok i Morgenbladet. Han insisterer på at språket er dårlig og prosjektet er pompøst, men anfører ingen overbevisende eksempler annet enn at beskrivelsene er «føleri» – spesielt når Stranger henvender seg til nevnte Ellen. Men Strangers henvendelse er langt fra «medlidenhetens språklige dusinvare», som Ellefsen kaller det, men snarere et forsøk på å begripe forbindelsen mellom offentlige traumer og familiær lidelse.

Ellefsen speiler egen smak, snarere enn forfatterens faktiske litterære prosjekt. Slik visjonsløs kritikk skygger for Strangers forsøk på å begripe forrige århundrets største traume på originalt vis, med en varme som nettopp formidles så godt ved at denne fortiden er tett på hans egen familiehistorie.

Det er slike forsøk på å tenke det vanskelige i historien og i livet som holder litteraturen levende og gjør den relevant i en turbulent tid som vår, hvor – dessverre – det ekstreme høyre er på fremmarsj igjen.

[ Kunsten å overleve krigens tyranni ]