Knallsterkt om skam i regnbuefamilie

Silje Marie elsker sin eldste sønn høyere enn sin yngste. Skyldfølelsen fortærer henne, men hun kan ikke snakke med sin kone om skammen hun bærer på. Den yngste sønnen er nemlig konens biologiske sønn, mens den eldste er Silje Maries. Hvis Silje Marie innrømmer hva hun føler, undergraver hun premisset familien hennes bygger på, nemlig at kjærlighet er viktigere enn biologi.

Dette er i korte trekk konflikten i Tina Åmodts Den andre moren, én av bokhøstens mest interessante utgivelser. Åmodt har mestret kunststykket å skrive med politisk brodd samtidig som hun har skapt et fantastisk kvinneportrett og et fortettet og overbevisende ekteskap- og morskapsdrama. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en så brutal beskrivelse av hvor grusomme ektepar er mot hverandre.

Ukjent halvsøsken

For først å skissere handlingen: Den andre moren følger Silje Marie i året hun er i permisjon med sin yngste sønn, Henry, født av konen Helene med hjelp av sæddonor. Da Helene var gravid, hadde Silje Marie en affære med en yngre kvinne.

For å starte med blanke ark har paret flyttet til en av Oslos forsteder, der de kjemper seg gjennom skrikenetter, krangling og oppussing. Men Silje Marie klarer ikke å knytte seg like sterkt til Henry som hun gjorde det til sin biologiske sønn, Olav. Ambivalensen forsterkes da hun møter alenemoren Mayliss, som har en sønn, Nikolai, som er på prikken lik Henry.

---

Roman

Tina Åmodt

Den andre moren

322 sider, Oktober 2023

---

Silje Marie klarer ikke å kvitte seg med tanken om at Nikolai og Henry egentlig er brødre, og møtet setter i gang et ras av selvbebreidelser hos Silje Marie, som spør seg om biologi er viktigere enn hun har trodd, og hva det eventuelt har å si for familien hun og Helene har skapt sammen.

Brutalt ærlig

Den andre moren er så sterk og mangfoldig at den hadde fortjent mer enn kort anmeldelse. Det er stoff nok til mange fullverdige romaner i den trehundresider lange teksten.

De siste tiårene har bokhandlene bugnet over at bøker om hvor vanskelig det er å være mor, der ett av de mest vellykkede eksemplene er britiske Rachel Cusks A Life’s Work fra 2001. Åmodt er som Cusk brutalt ærlig. Nevn én av de styggeste tingene du har tenkt om barnet ditt eller partneren din etter en våkenatt, og du finner det igjen i denne boken.

Det er stoff nok til mange fullverdige romaner i den trehundresider lange teksten

—  Ingeborg Misje Bergem

Noe av det som gjør Den andre moren til en bedre roman enn mange andre elegier over småbarnslivet, er hvordan Åmodt bruker desperasjonen stilistisk og fortellerteknisk. Silje Marie er en aggressiv, smålig og usympatisk forteller, det er som om leseren rent språklig kan merke at hun ikke har sovet ordentlig på tre år.

Eksistensiell tvil

At hovedpersonen er lesbisk og har fått barn ved hjelp av donor, skiller åpenbart Den andre moren fra andre morskapsromaner. Å være mor er vanskelig nok i seg selv, men Silje Marie er vokst opp i et samfunn som indirekte eller direkte sier at familier som hennes ikke bør eksistere, eller er mindreverdige.

Angsten for å mislykkes blir dermed eksponentielt mye større: Det vil være å gi motstanderne rett. I en verden der alle bekjenner seg til credoet om at barnets utvikling må være optimal, blir frykten for at en manglende farsfigur kan være skadelig ekstra lammende.

[ Sandra Lillebøs En fransk familie: «Noe er bedre på fransk» ]

Silje Marie overkompenserer med å bli borgerligere enn de borgerligste, og er den type person som kjefter på foreldre som ikke har ordentlige luer på barna sine. Åmodt skildrer svært godt hvordan følelsen av ikke å strekke til – som absolutt alle foreldre kjenner på – er mye mer eksistensiell for Silje Marie.

Romanen er kompromissløs i sin utforskning av Silje Maries tvil, og stiller spørsmål som «ingen utenom fana­tikere» vil ta i sin munn:

Oppi alt dette er det knapt noen som spør: Men er vi helt sikre? Kan det hende at de som natt etter natt, år etter år, går løs på barneskolens regnbueflagg, har noe på hjertet som vi bør lytte til? Ingen ved sine fulle fem sier: Mangfold er flott, men en god far er kanskje den største gaven et barn kan få. (...)

Foreldrekvartetten bestående av ett kvinnelig og ett mannlig par stiller seg aldri spørsmålet: Og hva hvis vi skiller oss, kan vi egentlig stå for valget vi har tatt? Ingen medmor sjangler opp på scenen og sier: Jeg føler ikke at barnet er mitt.

Innforstått

Slike spørsmål er interessante i seg selv. Det som imidlertid gjør Den andre moren til en god roman, og ikke noe som like gjerne kunne ha blitt drøftet i en kronikk, er det styrken i skildringene av Silje Marie. Gjennom et skarpt psykologisk portrett utforsker Åmodt hvordan det kan være for en mor å leve med en slik tvil.

Jeg kan ikke huske sist jeg leste en så brutal beskrivelse av hvor grusomme ektepar er mot hverandre

—  Ingeborg Misje Bergem

Men Den andre moren er også en drivende god ekteskapsroman. Åmodt skildrer på finmasket vis hvordan noen fortellinger er limet i en familie, og hvor utilgivelig det kan oppleves hvis noen begynner å sette spørsmålstegn ved dem. Dynamikkene i et langvarig forhold er beskrevet med en innforståtthet som gjør at leseren kjenner den eksistensielle avgrunnen i den mest banale krangel.

Dette er med andre ord en av bokhøstens sterkeste utgivelser.

[ «Spennende og skarp villa-thriller fra Silje Bekeng-Flemmen» ]