Anmeldelser

Uforløste revestreker

Den fantastiske Mikkel Rev mangler det meste av ingrediensene som må til for å få smaken av Roald Dahl.

Å iscenesette Roald Dahls bøker burde være en gavepakke. Oppskriften på magien han klarer å skape mellom linjene, inneholder mye svart humor og en god porsjon voldsomme virkemidler. Samtidig er Roald Dahl litt som den gale onkelen i familieselskapet, som når som helst kan komme til å plumpe ut med noe upassende.

I det ufiltrerte ligger mye av den skrekkblandede fryden man kjenner på. Her skjermes ingen barn for livets brutaliteter.

Umulig rom

I «Den fantastiske Mikkel Rev» mangler det meste av ingrediensene som må til for å få smaken av Roald Dahl.

I første omgang slår selve lokalet beina under forestillingen. Kanonhallen – som er Nationaltheatret «lillebror» på Løren i Oslo, oppleves nok en gang som et lite egnet spillested. Med publikum plassert i to lange, smale amfier på hver side av den trange scenen, blir det vanskelig for skuespillerne å projisere energien sin. Jeg har sett forestillinger her som mot alle odds har fungert delvis. Denne gangen får man hverken taket på karakterene eller historien.

Den fantastiske Mikkel Rev på Kanonhallen i Løren, Nationaltheatret

Kreative kostymer

Forestillingen tar til tider form som musikal – av det mer atonale slaget. Partiene med sang og musikk har tilløp til fengende elektrobeats, men komponist Fredrik Storsveen gir oss aldri noe nynnbart eller melodiøst fengende.

At mye av handlingen i boken foregår inne i et revehi, har nok ikke gjort oppgaven lett for scenograf Ida Grimsgaard og regissør Maria Drangeid. Mye kunne likevel vært gjort med en strammere fortalt historie, bedre fremdrift og litt spenstigere sceneløsninger. Her tas vi kun med til utsiden av revehulen, i et ellers tomt rom.

Grimsgaard viser til gjengjeld stor kreativitet i kostymedesignen, der rever iført oransje-skinnende boblestoff og dinglende hestehaler, fungerer utmerket.

Langtekkelig revejakt

Historien om herr Rev som i jakten på mat til familien sin lurer de ondskapsfulle bøndene trill rundt, går for tregt og blir hverken morsomt eller spesielt spennende.

Situasjonene der bøndene skyter av revehalen, forsøker å grave han ut eller sitter trassig utenfor i regnet og venter på at den utsultede reven skal komme, forsvinner ut i ingenting. I stedet gis det mye plass til den stadig tilbakevendende revejakten, som mer blir som longører etter at situasjonen er etablert.

Den fantastiske Mikkel Rev på Kanonhallen i Løren, Nationaltheatret

Gode veteraner

Roald Dahl tør å omtale autoriteter med den aller største respektløshet. Slik utfordrer han barns oppfatning av virkeligheten. I behandlingen av voksne bekrefter han samtidig noe barn ofte oppfatter, men ikke kan sette egne ord på: egoisme, forfengelighet, dobbeltmoral. Dette forsvinner i karaktertegningene på scenen.

Både i herr Revs narsissistiske tilløp, men også med bøndene, som ikke er i nærheten av å være så fæle og ekle som Roald Dahl ville ha det til. I stedet blir det hele litt for tamt og humørløst fortalt, i form av morsk stemmebruk og hytting med nevene.

Noen unntak finnes. I rollen som bonden Boggis og kylling har Anders Mordal format nok til å få frem humor og tydelig karakter. Rutinerte Trond Høvik klarer også til en viss grad å fylle rommet i rollen som grevling. Må det durkdrevne skuespillere med årelang erfaring til, for å nå over «scenekanten» i Kanonhallen? Nationaltheatrets satsning på barn og unge hadde fortjent bedre forhold.

---

TEATER

«Den fantastiske Mikkel Rev»

av Roald Dahl

Dramatisering og regi: Maria Drangeid

Komponist: Fredrik Storsveen

Scenograf og kostymedesign: Ida Grimsgaard

Nationaltheatret, Kanonhallen

Anbefalt fra 6 år

---

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Mer fra: Anmeldelser