Anmeldelser

Skuffende film om Israels jernkvinne

Vil du bli kjent med statsminister Golda Meir, er ikke denne filmen et sted å starte. Den er en forunderlig kjedelig framstilling av «jernkvinnen fra Israel».

Mange vil huske kvinnen med en hårdult i nakken, store øyenbryn og en kraftfull framtoning. Israels statsminister for femti år siden ledet landet gjennom harde konfrontasjoner med arabiske land som ville kaste den lille staten ut av Midtøsten.

Hvem var Meir? Hva ga henne en slik enestående posisjon blant mannlige politikere i hjemlandet?

Kanskje tror den israelske regissøren Guy Nattiv at vi kan svarene fra før: At hun som åtteåring emigrerte fra Ukraina til USA med familien. At hun rømte hjemmefra fordi moren ville få henne gift og ut i jobb i stedet for å ta videre utdannelse. At hun emigrerte med sin mann, Morris Meyerson, til Palestina i 1921 og ble en aktiv sionist som arbeidet i kibbutz. At hun dro på turer til USA og samlet inn millioner av dollar til å etablere staten Israel. At hun etter å ha vært arbeids- og utenriksminister, ble statsminister våren 1969. Da lå landet i en utmattelseskrig med Egypt som ville presse Israel til å returnere Sinai-halvøya som landet hadde okkupert i løpet av seks dager i 1967.

Intet av dette viser Golda. Nattiv leverer i stedet en slags femtiårsmarkering av Meirs innsats i Jom kippur-krigen høsten 1973. Syria og Egypt påførte Israel et overraskelsesangrep midt under den jødiske helligdagen Jom kippur. Golda Meir greide å snu utfallet til israelsk seier etter 20 dager. Likevel var mange israelere kritiske til henne på grunn av tapstallene på Golan-høyden og ved Suez-kanalen.

Livløs tolkning

Golda er en britisk film der Nattiv har valgt skuespiller Helen Mirren i rollen som Meir. På imponerende vis har de sminke- og kostymeansvarlige utstyrt henne med stor nese, grove øyenbryn, hengende kjaker og tykke bein. Hun er kledd opp i gammelmodige klær, halskjeder og vesker for å skape illusjonen av en aldrende statsminister født i 1898. Et dominerende trekk er kjederøykingen – Meir røykte nitti sigaretter om dagen og led de siste tolv årene i sitt liv av leukemi som hun i hemmelighet ble behandlet for på sykehus.

Til tross for den visuelle likheten er Mirrens tolkning likevel flat, stiv og livløs. Riktignok var det svært alvorlige hendelser Meir måtte takle i oktober 1973, men Nattiv gir knapt skuespilleren anledning til å få fram det glimtet i øyet som jernkvinnen også hadde. Smilet og latteren kommer plutselig til syne helt sist i filmen, men da i et arkivklipp der en livlig Meir taler til den egyptiske presidenten Anwar Sadat og sjarmerer ham slik at han begynner å le. Denne egenskapen er fraværende i Mirrens tolkning, bortsett fra en scene der hun glimter til overfor USAs utenriksminister Henry Kissinger.

Meir snakket hebraisk med sine kollegaer i regjeringen. Da virker valget av en britisk stjerneskuespiller merkelig fordi dialogen med partifeller og generaler foregår på engelsk, ikke hebraisk.

Golda

Fremmedgjørende

Man kunne vente at en film om en intensiv krig ville bruke noe tid på nære skildringer fra fronten. Men Nattiv velger andre regigrep. Ett er å la forsvarsminister Moshe Dayan se ned fra et helikopter på Syrias bombing av Golan-høyden. Han spyr fordi han innser at israelerne har blitt tatt på senga.

Et annet grep er å la Meir og generalene diskutere over et kart som viser Suez-kanalen – en hjelpeløs framstilling for kinogjengere som ikke kan geografien ut og inn. Et tredje regigrep er når Nattiv lar oss høre det generalene følger med på i krigskabinettet, nemlig radiooverførte skrik fra kommandantene på slagmarken idet de havner i bakholdsangrep og blir skutt i senk. Bare i sekundkorte klipp legger regissøren inn glimt av rullende tanks.

Resultatet er at filmen gir en innestengt og distansert framstilling som fremmedgjør seeren for de mange tapene på begge sider.

Sorg over tap

Golda fletter inn scener fra 1974 der Meir blir utspurt av en israelsk kommisjon (Agranat) om sine valg før og under krigen. Regissøren vil vise hvor tungt Meir opplevde det at hun ikke i tide mobiliserte israelske styrker som kunne slå tilbake mot Syria og Egypt. En samtale mellom etterretningssjefen og Meir avslører at Israels avlyttingssystem utrolig nok var slått av i dagene før Jom kippur – følgelig hadde landet seg selv å takke da de ble overrasket av fiendene.

Nattiv prøver å iscenesette Meirs fortvilelse, dels gjennom et drømmeaktig mareritt der hun ender med å ligge på golvet og vri seg, dels ved at hun står på flyplassen og ser kistene av falne soldater bli båret ut. En mors sorg levendegjøres gjennom hulkegråten til en sekretær ved Meirs kontor som får vite at sønnens hennes er død. Noen sorg over tapene på arabisk side gir regissøren ikke inntrykk av.

Det er ingen grunn til å tvile på at Golda Meir tok Jom kippur-krigen tungt. Reaksjonene på hennes avgjørelser førte til at hun gikk av som statsminister våren 1974. Men filmen om dette dramatiske halvåret i hennes liv etterlater meg forbausende uberørt.

---

Film

Golda

Drama / Thriller / Krigsfilm / Biografi

Regi: Guy Nattiv

Storbritannia 2023

Med: Helen Mirren, Liev Schreiber, Camille Cottin, Ed Stoppard, Dominic Mafham, Ben Caplan

1 time 40 minutter

Aldersgrense: 12 år

---

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser