Tragedie med gåsehud-garanti

Å se gresk tragedie en solfylt fredagskveld, høres unektelig ut som en litt tung start på helgen. Når premieren på Oresteia likevel blir en teateropplevelse man ikke vil skal ta slutt, står et bunnsolid kunstnerisk team bak. De klarer å løfte den 2500 år gamle teksten til nye høyder. Til et drama som engasjerer og berører.

Godt teater må som kjent ikke å være dagsaktuelt, men når man har med en trilogi fra Dionysosfestivalen i år 458 f.Kr. å gjøre, er det fint med et grep.

Med et poetisk blikk, store tekst-kutt og evnen til å se enkeltmennesket i det store dramaet, finner Jon Fosses frie gjendikting berøringspunktene med publikum. I en forestilling som markerer åpningen på Den internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret.

Rom for konflikter

Oresteia tar deg tilbake til dramaets opprinnelse; Verdens første skuespiller var den som brøt ut av koret, under festene som ble feiret til ære for guden Dionysos.

Aiskylos regnes på sin side som «tragediens far». Der de tidligste dramaene bestod av én figur og et kor, utvidet han antall figurer for å kunne vise konflikter mellom dem, og gi rom for dialog. I Oresteia er figurene mange, og det kan være lurt å lese seg opp på handlingen i forkant for å henge med i mylderet av mennesker og guder.

Historien utspiller seg rett etter Trojas fall. Der den seirende Kong Agamemnons hjemkomst blir mer besværlig enn selve krigen.

Dronning Klytamnestra bærer på et hat etter at han ofret deres datter Ifigenia, til guden Artemis for å få vind i seilene på ferden til Troja. Hun hevner seg ved å drepe Agmemnon, og kravet om blodhevn – om tann for tann – trer for alvor i kraft; For å hevne sin far, må sønnen Orestes, drepe sin mor. En udåd som setter hevngudinnene i sving. De forfølger Orestes og krever hans død, men skytsgudinnen Athene kommer ham til unnsetning. Hun bestemmer at Orestes skjebne i stedet skal avgjøres av et domsutvalg (!). Historiens første rettssak er et faktum, i et dramaet som regnes som demokratiets fødsel.

[ Han vil ha slutt på fiffige påfunn og show på teatrene ]

Sjelekvaler

På Det Norske Teatret reiser tanken seg, om at hevn på et tidspunkt har gjennomsyret hele vår kultur. For noen vil kanskje også bibelske tekster klinge med. Som i Andre Mosebok 21:23-25: «Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øie for øie, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme.»

I Oresteia hjemsøkes man av forfedrenes synder, dypest sett stiller blodhevnen mennesket overfor umulige valg. Forsoningen er Aiskylos løsning på hevnens problem, og Orestes blir frikjent for modermordet. I Fosses versjon løftes sjelekvalene man kanskje likevel ikke kan forsone seg med, frem. Den tærende samvittighet. Sorgen og smerten man aldri slipper unna.

Regissør Eirik Stubø tar tak i teksten på en sober og stilisert måte. Til tross for at dramaet er fylt til randen av blodhevn, svik, krig og kvaler, er det lite action på scenen. I stedet setter han ordet og skuespillerne – ofte stående rett opp og ned – i sentrum.

Stubø har tidligere brukt mange elementer fra filmen i sine forestillinger. I Oresteia gjør han det på en måte som aldri går på bekostning av teateret; Et flere meter høyt lerret viser bølgende hav, skog, eller nærbilder av skuespillerne, i et ellers nakent rom. Effekten kjennes symboltung og treffende. Mens filmmusikkens underliggende, «skjulte» måte å få oss til å føle på, her blir som en klangbunn til teaterteksten.

Den utstrakte musikkbruken er umiddelbart stemningsskapende, gjort så nennsomt at det aldri går på bekostning av Fosses musikalitet mellom linjene.

[ Bjarte Tjøstheim ber om tilgivelse ]

Less is more

Oresteia kunne fort blitt overdramatisk med groteske scener og lydkulisser som skjærer gjennom marg og bein. Ikke minst kunne teaterets hovedscene, som gir så mange tekniske muligheter, fristet til effektmakeri.

Stubøs evne til å tenke «less is more» er som skapt for Fosses renskårne dramatikk. Når scenografi, lysdesign og et lydhørt skuespillerensemble spiller med på samme streng, får vi en forestilling som svinger. En følelse av at det ikke var så dumt å starte helgen med en tragedie.

---

Teater

Oresteia

Av Aiskylos. I en versjon av Jon Fosse

Bearbeidelse: Cecilia Ölveczky og Eirik Stubø

Regi: Eirik Stubø

Scenograf og kostymedesign: Erlend Birkeland

Lysdesign: Ellen Ruge

Videodesign: Eirik Stubø og Emi Stahl

Lyddesign: Vibeke Blydt-Hansen

Maskedesign: Ida Frithioff

Det Norske Teatret Hovedscenen

---