Anmeldelser

Dette er de beste albumene i august, ifølge vår anmelder

Olav Solvang har skrevet om musikk i Vårt Land i over 40 år. Dette er hans favoritter i august 2023.

Tom Roger Aadland: Skyer

Tom Roger Aadland har lenge vært vår fremste Bob Dylan-tolker. Men også vist seg som en glimrende låtskriver selv. Med sitt tiende album, Skyer, synger han om prøvelser og avskjeder, men også om framtidshåp og troen på noe utenfor denne verden.

Med fengende gitarbasert rock, og like upolert visesang og pop, leverer han sitt mest melodiøse og tilgjengelige album til nå. Kanskje har Kjetil Stensnæs (Darling West), som har produsert sammen med Aadland, sin del av æren?

Selv om tittelen er Skyer, og det hviler en dyp nøkternhet og realisme over hele albumet, så minner han også om at skyer kan løfte oss opp fra det mørke og vanskelige.

Tom Roger Aadland har alltid skrevet på nynorsk. Denne gangen gjør han det på sin opprinnelige Haugesund-dialekt. Det kler det personlige preget på plata.

I tittellåten synger han om å snu seg etter været, den sterkes rett, og avskjedskyss som svir. Men også: «Når aller minst du vente det, vil lysene du tente vise veg. Vil broene me brente ta oss heim.»

«Siste natta vår i lag» er nok en avskjedssang: «Rundt oss bles det opp til storm.» «Eg så på tårene som rann at eg var ein dømd mann.»

Det blir ingen happy ending. Men igjen lyser håpet: «Det er morgon og eg frys, men eg kan sjå ei strime av lys.»

I «September» beskriver Tom Roger Aadland de beste timene i døgnet med en han har kjær: «Eg har tenkt litt, og eg øyne ein mulighet for at det fins ein gud.»

Dette er en mer forsiktig tilnærming til kristen tro, enn tekstene han som nykristen 17-åring midt på 1980-tallet skrev for kristenrockbandet Akutt (hvor Grethe Svendsen var vokalist). Bandet spilte på Jesusfestivalen i Molde, de turnerte med sitt forkynnende repertoar på Sunnmøre.

På sangen «Normalia» fra det nye solo-albumet hans, innrømmer Tom Roger Aadland at han blir urolig av «altfor solide folk». Han stoler mer på «dei så sitte djupt i det». Her støtter han seg på Bibelen: «Av alle læresveinane, har eg mest tru på Judas».

Også apostelen Peter, som fornektet Jesus, trekkes fram. Poenget hans er «at det går an å svika nåken ein forguda».

Tove Bøygard: Kaldt Vatn

Tove Bøygard fra Ål i Hallingdal benytter akustiskpreget americana, rock og folkemusikk til kampsanger for det jordnære, rettskafne og kjærlighetsfulle livet.

Kaldt vatn er en oppfølger til Blåe drag (2017), Jord (2018) og Eld (2020), og blir en fin avslutning på album-tetralogien om elementene som omgir oss. Som vi er en del av, og er prisgitt – med de mulighetene og utfordringene det medfører.

Tove Bøygard befinner seg i lydlandskapet til Bruce Springsteen, Lucinda Williams og Emmylou Harris. Med selvskrevne sanger, fremført med kraft og inderlighet på hallingdialekt, inviterer hun oss inn i sitt eget liv og den verden vi alle er en del av. Tekstene er personlige, men gjenkjennelige.

Tove Bøygard bøyer ikke nakken, og senker ikke blikket, når hun synger om livets realiteter: I åpningslåten «Brest», lyder det: «Me snakka aldri om døden, det va kje tema hjå oss, det va kje snakk om nokon ende, men evig liv på sparebluss.»

Teksten forteller også at de heller ikke snakket om livet. Nå gjør hun det til gagns.

Hun vil – som hun formidler i tittellåten – lære seg å tåle livets kalddusjer, og lære av dem.

Lære av livsløgner og brutte løfter – med en bønn om å bli grepet i svevet, hvis hun slipper taket. Skulle taket glippe, undrer hun om «du kan sjå etter meg der eg ligg».

Hun trenger et holdepunkt, et halmstrå hun kan kveile seg rundt («Halmstrå»). En hun kan drive vi land med, når hun ikke kan se bunn, og himmelen blir altfor stor («Driv i land»).

Avslutningslåten, og folkesangen, «Bella Ciao», var den antifascistiske motstandssangen fra partisanene under andre verdenskrig. I Tove Bøygards versjon anno 2023, får sangen nye og tidsaktuelle vinger, i en verden som fremdeles er fylt med undertrykkelse og krig.

Kurt Ove Mæland: I mitt hus

Kurt Ove Mæland er født blind. Det har ikke stoppet ham fra noe som helst, aller minst å utfolde seg musikalsk. Da han fikk kreft i sin eneste nyre, måtte han likevel utsette tredjealbumet.

Når det nå omsider kommer, strutter det av optimisme, livsglede, kristen tro som gjennomsyrer hele livet, og slitesterk poprock.

Bergenseren som i mange år jobbet som journalist i NRK Hordaland, deretter i Salhus og Åsane menighet, og nå i KABB (kristent arbeid blant blinde), kan minne litt om Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg.

Men han er mer rocka, og mindre visepreget. Så har han også et bunnsolid band i ryggen: Dag Rones (gitar), Hildegunn Pernille Mellingen (kor), Eirik Børsheim (keyboard), Terje Tjervåg (synther), Marius Mathisen (trommer), Einar Kaslegard (bass) og Frode Quale (trompet).

Etter albumdebuten Takk i 2014, og oppfølgeren Kom helt inn (2016), har Kurt Ove Mæland turnert og holdt en rekke konserter med eget låtmateriale.

Live-følelsen har han her tatt med seg inn i studio: Musikken lever og pulserer, tekstformidlingen er spontan og direkte.

Energien og stå-på-viljen høres allerede i åpningslåten «Skinner». Uten å se noe som helst, kjørte Kurt Ove Mæland som guttunge rundt med nabojenta bak på en moped han hadde lånt. Han klatret opp de bratteste fjellknausene. Han ville erfare og oppdage, kjenne og smake, få bilder og lyder i hodet. Nå deler han det med oss.

Åpningslåten «Skinner», med sin gitarbaserte og U2/Coldplay-lignende lydvegg, handler om solas livgivende kraft. Selv om himmelen er full av skyer, velger Mæland å kjenne på varmen.

Det gjør han også i «Alt du sa»; om en han har kjær, som kysser hans kinn, som er der når han faller.

Budskapet er likevel ikke bare solskinn og oppturer. Kurt Ove Mæland synger også om frykt og bekymring.

Tittellåten «I mitt hus» ble skrevet da han måtte operere ut nyren han fikk av sin far som 13-åring. Usikker på om han ville få en ny nyre, om han ville overleve, lette han etter fast grunn. Det ble en bønnesang.

I den stillfarne og akustiske «Kor var du», hvor dagen aldri gryr, håpet går i tusen knas, og ingen dører mer er åpne, ber Kurt Ove Mæland om et pusterom av nåde.


Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser