En helsvart Israel-historie

Odd Karsten Tveit er en av de mest kunnskapsrike og informerte når det gjelder Palestina. Som mangeårig NRK-korrespondent i Midtøsten kjenner han også området av egen erfaring, og har et vidt kontaktnett der. Han har tidligere skrevet flere bøker om emnet.

Denne siste boken sier han er mer personlig enn de tidligere. Først og fremst handler det om at han mye klarere og mer eksplisitt tar stilling og uttrykker sine egne meninger.

En journalist kan ikke være nøytral, fastslår Tveit. «Men om jeg ikke ville være nøytral, ville jeg rapportere korrekt, rettferdig og utilslørt», sier han om sin journalistvirksomhet. Korrekt og utilslørt er han også i denne boken. Men jeg synes nok ikke han er rettferdig mot Israel.

Korrekt og utilslørt er Odd Karsten Tveit i denne boken. Men jeg synes nok ikke han er rettferdig mot Israel

—  Erling Rimehaug

Boken er en kronologisk gjennomgang av Israels historie, fra sionismens gjennombrudd for 150 år siden til dagens situasjon. Men her nevnes knapt noe positivt om staten Israel. Boken framstår som en lang katalog over sionistenes og Israels ugjerninger. Her er massakre, voldtekter, fordrivelser, ødeleggelse av eiendom, tyveri av eiendom, drap på kvinner og barn, henrettelse av sårede og krigsfanger, forgiftning av drikkevann og bombing av sivile – for å nevne en del av listen.

Det er både opprørende og ubehagelig å ta inn over seg alt som står på de vel fire hundre sidene.

Avfeier israeleres frykt

Man kunne være fristet til å si som Elie Wiesel da han leste Goldstone-rapporten om Gaza-krigen: Dette kan ikke ha skjedd. Men Tveit er omhyggelig med å kildebelegge og dokumentere det han skriver om. Når det gjelder de siste tiårene, vil mye være kjent for den som følger israelske medier, og særlig journalister som Amira Hass og Gideon Levy.

Når det gjelder eldre tider, kommer mye fra israelske historikere som fikk tilgang til tidligere lukkede arkiver på 1990-tallet. Tveit har dessuten i noen tilfeller drevet sin egen research.

Men hvorfor har Israel en slik brutal historie? Tveit avfeier israelernes frykt for naboer som ønsker å utslette dem og terrorangrep på sivile. Han kaller raketter fra Gaza mot israelsk sivilbefolkning for nødraketter og selvmordsbombere for kamikaze-angrep.

---

Sakprosa

Odd Karsten Tveit

Palestina. Israels ran, vårt svik

485 sider, Kagge 2023

---

Og mens han omtaler religiøse jøder som mener at Gud har gitt dem landet, nevner han ikke at Hamas har som prinsipp at hele landet er en muslimsk eiendom som ikke kan gis til andre.

Israel aldri truet?

Drivkraften for sionistene både før og etter dannelsen av staten Israel, er ifølge Tveit rett og slett et kolonialistisk ønske om å ta mest mulig land. Israels kriger skyldes ikke at de var truet av naboene, men at de brukte påståtte farer som påskudd for å erobre mer land. Sionistene brukte også Holocaust til å fremme sin sak. De var med på å tvinge jøder til å reise Palestina i samarbeid med vestlige land som ville slippe å huse dem.

Disse påstandene er ikke uten et visst grunnlag i virkeligheten. Men Tveit underslår hva sionismen og staten Israel først og fremst handlet om: Ønsket om å gi jødene et sikkert sted i en verden der de erfarte at de ikke kunne stole på noen andre.

Tveits sentrale påstand er altså at Israel har ranet til seg landet. Men er det hele basert på ran? Er det bare Vestbredden og Golan som er ranet, eller gjelder det også Israel innen 1967-grensene? Mener han at Israel ikke burde eksistere?

Erobringskrig?

Selv om Israel etter hvert viste seg å stå militært sterkere enn både de og fiendene trodde, er det drøyt å si at Israels eksistens aldri har vært truet og at alle Israels kriger var påskudd for erobring. Tveit nevner for eksempel knapt angrepet i 1973, da Israel var på nippet til å tape krigen.

Det er drøyt å si at Israels eksistens aldri har vært truet og at alle Israels kriger var påskudd for erobring

—  Erling Rimehaug

Seksdagerskrigen i 1967 framstilles også som en krig for å erobre land. Det er riktig at israelske generaler i 1963 utformet planer for erobring av Vestbredden, Sinai, Gaza og Golan, og også at daværende forsvarssjef Yitzhak Rabin ønsket å angripe Vestbredden. Begge deler har Tveit hentet fra Tom Segevs grundige bok om denne krigen.

Men av Segevs bok framgår det også at den israelske regjeringen sa nei til å prøve å erobre Vestbredden. Regjeringen mente man var tjent med at Jordan styrte palestinerne der. Generalene tvang en motvillig statsminister til å angripe Egypt og Syria i 1967. Men hos Segev ser vi at begrunnelsen ikke var ønske eller forventning om erobring, men at de var redde for at Israel etter hvert ville stille for svakt mot et syrisk-egyptisk angrep med Sovjet i ryggen.

Annektere Vestbredden

Israel har omsider kastet masken, sier Tveit når den nåværende regjeringen vil annektere Vestbredden og tvinge flest mulig palestinere vekk. Med det mener han at dette egentlig har vært politikken hele veien, men at tidligere regjeringer har tilslørt sine sanne hensikter.

Så enkel er tross alt ikke israelsk politikk.

Da Israel uventet vant Vestbredden i 1967, visste ikke den israelske regjeringen hva de skulle gjøre med området. De israelske bosettingene ble først etablert mot regjeringens vilje av aktivister som tok seg til rette, delvis med hjelp av politikere som Ariel Sharon og Shimon Peres. Det var ikke før i 1981 at regjeringen la en plan for å etablere israelske bosettinger på palestinsk område.

[ FN: Israel har gjort okkuperte områder om til et fengsel ]

Israelere flest var lite opptatt av hva som foregikk i de såkalte territoriene. Først da den palestinske oppstanden eksploderte i 1987, måtte de ta inn over seg palestinernes situasjon. Det ga støtet til den israelske fredsbevegelsen. Tveit avskriver den fordi bevegelsen ikke konfronterte den sionistiske koloniseringen. Flere israelske regjeringer gjorde også alvorlige forsøk på få til en politisk løsning med palestinerne – noe Tveit feier unna som tåkelegging av deres egentlige hensikter.

Avslører Oslo-avtalene

Det mest interessante i denne boken – og i norsk sammenheng mest kontroversielle – er den nådeløse analysen av hvilken katastrofe Osloavtalene var for palestinerne. Fordi palestinerne allerede i utgangspunktet hadde gitt avkall på en rekke rettigheter, ble fredsprosessen i praksis bare et dekke for Israel kunne å fortsette koloniseringen.

Men hvorfor gikk Yasser Arafat i denne israelske fellen? Var han bare naiv, eller handlet det om personlige maktinteresser? Det hadde vært interessant om Tveit, som jo kjente Arafat godt, hadde analysert hvordan han kunne bli en slik ulykke for det palestinske folket.

Som Tveit sier, ble de norske tilretteleggerne i Oslo brikker i et israelsk spill. Men for Norge ble Oslo-avtalene en fjær i hatten som ga oss utenrikspolitisk prestisje. Tveit analyserer godt hvilke følger det har hatt for norsk Midtøsten-politikk.

Norge har villet framstå som en forkjemper for palestinsk selvstyre, og norske regjeringer har stadig kommet med med kritikk av israelsk politikk. Derfor blir vi i Israel oppfattet som et spesielt uvennlig land. Men ingen norske regjeringer har gått inn for sanksjoner eller tiltak mot Israel for brudd på internasjonal lovgivning eller menneskerettigheter.

[ «En reise gjennom krigens helvete» ]

Sviket mot palestinerne

At vi sier vi støtter palestinernes rettigheter og vil være et foregangsland for menneskerettigheter, men ikke er villige til å konfrontere Israel, er hva Tveit kaller vårt svik. Han mener det delvis skyldes vårt ønske om å beholde posisjonen som leder for giverlandsgruppen og forvalter av Oslo-arven. Men også at norske regjeringer legger vekt på å være lydige mot USA.

Tveit avkler unnfallenheten i at vi later som tostatsløsningen fortsatt er realistisk, og at fredsprosessen basert på Oslo-avtalene kan vekkes til live

—  Erling Rimehaug

Det er som ventet at Tveit er tilhenger av å stemple Israel som apartheidstat med de internasjonale sanksjonene det medfører, og at han støtter den internasjonale boikottbevegelsen. Men han tror ikke boikott vil tvinge Israel til å endre politikk med det første. Han mener boikottbevegelsen er viktig fordi den setter fri fra Oslo-prosessens tvangstrøye, og i stedet fokuserer på palestinernes rettigheter.

Avkler tostatsløsningen

Tveit avkler ubarmhjertig unnfallenheten i at vi later som tostatsløsningen fortsatt er realistisk, og at fredsprosessen basert på Oslo-avtalene kan vekkes til live. Som han sier, har Israel tenkt å beholde kontrollen over hele området fra Middelhavet til Jordanelven. Det lar seg ikke lenger gjøre å dele området opp i to selvstendige stater.

I mangel på alternativer fortsetter den nåværende israelske politikken, som innebærer at palestinerne vil forbli uten rettigheter på Vestbredden og innesperret i Gaza. Det er ikke bare en tragedie for palestinerne, men også for Israel som demokratisk stat.

Det må utvilsomt tenkes nytt, og kanskje kan Tveits bok bidra til at det skjer. Men skal slik nytenkning få noen reell betydning, kan vi ikke se bort fra israelernes opplevelse av situasjonen. Det får vi liten hjelp til å forstå i denne boken.

[ «Skarp og forfriskende om fastlåst konflikt» ]