Hvor er du, Odel?

Ved første blikk på tittelen til Dordi Strøms andre roman, kan man tro at den handler om odelsrett, landbruk og arv. Men her er Odel et navn, på en hovedperson som stort sett er fraværende. Likevel er ikke de første antakelsene helt feil: Vi befinner oss på en gård, og forholdet til dyr, natur og liv er et bærende element.

Sentralt i fortellinga er også roller og plikt, drift og tradisjon. Odel er definisjonen på en «grepa dame»; ingen håndterer børsa så godt som henne, hun er farens stolthet på gården og stiller opp under våronna og høstjakten. Broren Ommund, som har odelsretten, er av et mer kunstnerisk lynne. Han trekker seg tilbake for å spikke og snekre, spiller gitar på bygdedansen og har hunden Bowie som sin næreste venn.

Odel, derimot, får barn allerede som tenåring, jenta Liv, som er den vi følger tettest i romanen. Mesteparten av tida er Odel borte, enten på studier i byen eller forsvunnet uten spor. Forholdet mellom fravær og nærvær, det nærmest magiske naturuniverset og det høyst håndfaste gårdslivet, skaper en unik leseropplevelse.

[ «Flukt» på Nationaltheatret anmeldt: Inn i rotløsheten ]

Hvem er du?

Spørsmålet om hvor det har blitt av Odel melder seg tidlig i boka, og blir værende. Spørsmålet kan like gjerne være «Hvem er hun?». Hun dukker opp, blir borte, og ofte viser det seg at tilstedeværelsen hennes kun fins gjennom Livs fantasi og minner.

Likeså har Strøm en besnærende måte å framstille tid på; i løpet av ett avsnitt kan vi ha bevegd oss flere år fram eller tilbake fra et flytende nåtidsplan.

---

Roman

Dordi Strøm

Odel

150 sider, Samlaget 2023

---

Til å begynne med forstyrrer dette lesningen noe, og jeg må gå over avsnittene flere ganger for å orientere meg. Denne prosessen bidrar imidlertid til å jekke opp min egen bevissthet; for å gå videre inn i romanens rike må man godta brudd med kronologi og virkelighet.

Ganske fort går forvirringen over i fascinasjon, for maleriske bilder og gjentakende scener – likt et fantasiens fotoalbum hvor innholdet følger sitt eget mønster.

Bowies bortgang

Boka slutter der den åpner, med død. Lydlige og taktile detaljer skaper en vond beskrivelse av Bowie, som blir påkjørt av Annar, som er på tur til gården for å levere varer, og deretter skutt i hjertet av Odel. Liv sitter på låvebrua som et slags vitne, men det er uklart nøyaktig hva hun får med seg, og hva hun senere fyller inn.

Ommund bærer den døde kroppen med seg og begraver Bowie på ei øy ute på myra, i en privat og rørende scene hvor bisettelsen av en hund får en egen verdighet.

Skildringer fra hundens perspektiv er også med på å utvide romanens verden; intet blikk er for lite eller ubetydelig, verken barnets, dyrets eller den sønderknuste Annars, som Liv slår ut tennene på i sinne.

Skildringer fra hundens perspektiv er med på å utvide romanens verden; intet blikk er for lite eller ubetydelig

—  Sigrid Elise Strømmen

Med nyere eksempler fra film og litteratur kan det se ut som at vi nå våger å gå dypere inn i dyreriket – hvor dyr ikke bare framstilles som menneskets følgesvenn eller bruksdyr, men som egne liv. Tove Nilsens Nordens elefanter og andre bekjenter og Kari Løvaas’ Bestarium-duett har nylig brukt essaysjangeren for å utforske dyrenes plass i skapelsen. Strøms nye roman er også et verdifullt bidrag.

I skjønnlitteraturen kan dyr lett bortvises til barnebøker og eventyr, som noe lekent eller metaforisk. Å faktisk leve seg inn i andre skapningers liv, derimot, krever ikke bare empati, men å se oss sjøl fra vinkler som kan være konfronterende.

I Odel skildres en skadeskutt hjort, slumpete truffet av en rikmann fra det besøkende jaktlaget, og Odel må nok en gang fram med børsa for å avlive det lidende dyret. Men skildringene er ikke bare nådefulle, her fanges også insekter bare for å kategorisere dem med sine menneskegitte navn, og Liv blir sendt ut i nattkjolen for å jage vekk hjortene fra jordet.

Men hvorfor skal ikke de få spise av gresset, undrer hun, når de er sultne?

Liv og mor

Barnets blikk blir altså ikke behandla som noe banalt, men snarere berikende i møte med disse konfliktene. Ja, Liv fødes til og med med hale og pels i et drømmende parti i boka. I en fengslende fødselsscene sidestilles ei katt som desperat søker etter ungene sine, drukna i en striesekk av bestefaren på gården, med Odel som føder Liv aleine, ikke i en stall, men i en låve.

I motsetning til katta forlater Odel barnet sitt, i det som skal bli et livslangt mønster, med en lapp med barnets navn på og en overgivelse av omsorgen til Livs bestemor, Inga.

Ganske fort går forvirringen over i fascinasjon, for maleriske bilder og gjentakende scener

—  Sigrid Elise Strømmen

Det at Odel ikke blir værende i rollen som mor, skrives fram verken med sentimentalitet eller bebreidelse. I Livs øyne er det en lengsel, men samtidig ser vi Odel som et menneske som søker sitt eget liv. Når hun kutter av navlestrengen til den nyfødte dattera i en alder av femten, og tre år seinere setter seg på bussen, overvelda av tanken på å reise fra alt hun kjenner, er det formidla som en like stor, og sår, nødvendighet som en avlivning.

Scenen fra bussvinduet er kanskje den eneste hvor vi virkelig kommer inn i blikket til Odel. Vissheten om at hun stadig vender tilbake til og forlater både dattera og gården, tilfører et lag av sorg i alle de andre scenene hvor hun forsvinner, uten et ord.

Levende bilder

Et såpestykke, en slipestein, et brudeslør som gjøres om til en håv. Dette er bare noen av bildene som blir værende i meg. Strøms litterære språk har noe filmatisk ved seg, og kan tenkes å komme av bakgrunnen som scenograf. Hennes andre roman framviser en særegen behandling av sjangeren, hvor det snarere er enkeltscener enn en overordna fortelling som er i forkant.

Gir man seg hen til dette blikket, kan man se glimt av en nedarva verden fra både forunderlige og rørende vinkler.