Noen ganger skal man gjenta seg selv

Utgivelsen av Arv og miljø – om en datter som anklager faren for seksuelle overgrep – markerte et nytt kapittel i Vigdis Hjorths allerede rike forfatterskap.

Én ting er at boken skapte stor debatt etter at Aftenposten «faktasjekket» romanen og påpekte klare paralleller til forfatterens eget liv. En annen er at Helga Hjorth, Vigdis Hjorths søster, gikk til det uhørte skrittet å utgi en motbok, Fri vilje, der hun forsvarer foreldrenes ettermæle.

Enda viktigere var kanskje opplevelsen av Arv og miljø som en historie som sprengte seg på, som måtte fortelles, og at Hjorth med denne utgivelsen virkelig hadde funnet sin litterære form.

Etterskjelv

Romanene som har kommet i årene etter 2016 har vært som etterskjelv å regne. Uavhengig av hvor du står i virkelighetslitteraturdebatten, er det vanskelig ikke å lese dem som kommentarer til Arv og miljø: Utgivelsene inviterer selv til slike lesninger.

---

Roman

Vigdis Hjorth

Gjentakelsen

144 sider, Cappelen Damm 2023

---

Å lese Hjorth har dermed blitt en øvelse i å tolke referanser til tidligere verk og metaanalyser av eget forfatterskap, alltid svøpt inn i fiksjonens slør. Når årets roman blir kalt Gjentakelsen, er det som om Hjorth skjelmsk innrømmer at forfatterskapet nå består av variasjoner over samme tema.

Tittelen er en referanse til en bok med samme navn av Hjorths elskede Søren Kierkegaard. Den danske filosofen viser i utgivelser som Frykt og Beven at man kan utforske sannhet ved å la en fortelling fortelles igjen og igjen. Det virker også å være Hjorths tanke.

Opprør

I Gjentakelsen ser en eldre kvinne tilbake på høsten hun var seksten år, da moren hennes var livredd for at hun skulle begynne å drikke, ta dop eller ha sex. Morens kontrollbehov spiser opp sekstenåringen, som prøver å rive seg løs fra det klamme overoppsynet.

Snart er hun på sin første fest og kliner med attenåringen Finn Lykke, som hun deretter har en særdeles mislykket seksuell opplevelse med. Da foreldrene leser den oppdiktede versjonen av et samleie i eldstejentas dagbok, mister de begge fatningen.

Å lese Hjorth har blitt en øvelse i å tolke referanser til tidligere verk og metaanalyser av eget forfatterskap, alltid svøpt inn i fiksjonens slør

—  Ingeborg Misje Bergem

Gjenfortalt slik høres Gjentakelsen tilforlatelig ut, ikke ulik fjorårets Femten år – den revolusjonære våren, om en tenåring som gjør et forsiktig oppgjør med familiens skinnhellige besteborgerlighet. Deler av Gjentakelsen er da også en ganske rett frem, og ærlig talt litt tam, skildring av en tenårings gryende løsrivelse. Men høstens utgivelse har et helt annet mørke over seg en fjorårets.

[ Kari Løvaas om ‘Er mor død’: «Å forsone seg med forsoningen som uteble» ]

Bak morens hysteriske forsøk på å kontrollere sekstenåringens seksualitet, ligger nemlig erkjennelsen av farens overgrep. Foreldrene blir livredde da de leser den usanne versjonen av samleiet med Finn Lykke, fordi de innser at det er en beskrivelse av overgrepet hovedpersonen selv har glemt.

Den eldre kvinnen, jeg-fortelleren, konkluderer med at hennes første diktning lærte henne noe avgjørende: «At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, og være sannere.»

Sannhet

Med andre ord er Hjorth med Gjentakelsen tilbake i det som er blitt kjernetematikken i forfatterskapet hennes: diktningens forhold til sannheten.

I Arv og miljø blir dette spørsmålet satt på spissen: Hva du synes om hovedpersonen Bergljot, beror på sannhetsgehalten i anklagen hun retter mot sin avdøde far. Tror du på Bergljots anklage, er Arv og miljø en roman om en grusom familie som fornekter sin datter. Tror du ikke på Bergljots anklage, er Arv og miljø en roman om en narsissistisk storesøster som terroriserer familie sin.

Det briljante med Hjorths forfatterskap er at begge lesninger er mulige, og det er nettopp denne ambivalensen som gir forfatterskapet en slik nerve.

[ «La fiksjonen være fiktiv» ]

Verdt å gjenta

Gjentakelsen fremstår til tider som overspent, som når hovedpersonen drømmer at hun er ung og har «[…] et stort sår i siden, en flenge som etter en kniv eller en saks». Hun ber moren om hjelp til å rense såret med Pyrisept, men moren virker uinteressert.

Så får hovedpersonen «øye på en pil på bakken og plukket den opp, men det var en penn». Slike kvasifreudianske drømmebilder er rett og slett pinlig banale.

Samtidig skriver Hjorth med en uovertruffen kraft nettopp når hun i romanens siste del beveger seg inn i temaene hun har drøftet opp og i mente tidligere. Da oppleves Gjentakelsen som en historie som må fortelles, og ikke som en slags «prequel» til Arv og Miljø.

For ja, Hjorth gjentar seg selv, men noen spørsmål skal man fortsette å bore i.