Klaustrofobisk om mødre og døtre

Det er en hollywoodsk feilkobling at familiesammenkomster trenger spektakulære skandaler for å bli spennende drama. Monica Isakstuens intelligente roman, De små jentene, viser at krangling om bordskikk kan skape mer enn nok krøll i relasjoner og selvfølelse.

De små jentene er kanskje ikke boken du skal lese hvis du er traumatisert etter en familieferie på hytta. For det er akkurat det Isakstuens roman handler om, masing om solkrem og irritasjon over foreldres spising inkludert.

Hovedpersonen tilbringer en smellvarm sommerdag sammen med sine to døtre og sin mor i familiens feriehus. Hun slites mellom moren, som krever at måltidene skal spises til fast tid og i ordnede former, og jentene sine, som bare vil bade og være frie.

De tilsynelatende banale uenighetene om når man skal bade og hvor lenge man skal sitte ved bordet, blir eksempler på noe større: Hvordan mødre disiplinerer døtrene til å bli snille og føyelige, til å spise pent og akkurat passe mye, til å være tynne nok og pene nok.

Skammens sirkel

Det er denne skammens sirkel hovedpersonen vil bryte løs fra. Hun vil slutte å pirke på jentene sine, og ikke minst forhindre at de skal kjenne den voldsomme avskyen og forakten hun kjenner på overfor sin egen mor.

Dette er kanskje ikke boken du skal lese hvis du er traumatisert etter en familieferie på hytta

—  Ingeborg Misje Bergem

Isakstuen viser finurlig hvordan mor-datter-forholdet i så stor grad kan handle om kropp og mat. En mors skam over egen kropp overføres til datteren hennes, som igjen forakter morens kropp, kanskje fordi den er et eksempel på forfallet hun selv snart vil møte.

---

Roman

Monica Isakstuen

De små jentene

256 sider, Gyldendal 2023

---

Hovedpersonens mor i De små jentene fremstår som en typisk småborgerlig måteholdsfantast, av typen som finner på å si at de skal «unne [s]eg en liten dessertskive også», og som alltid spiser tre sjokoladebiter til kaffen; aldri mer, aldri mindre. I raseri over de uskrevne reglenes tyranni raider hovedpersonen godteskuffen mens moren står i dusjen; hun vil bort fra det tvungne og tvangsmessige og skape seg en fri sommerdag sammen med jentene sine.

[ «Virtuos elendighet fra László Krasznahorkai» ]

Samtidig vet hun at hun gjentar sin mors feil overfor døtrene:

«[…] unnskyld for at jeg trekker dere med ned i den suppa av indre kvaler og ytre press, unnskyld for at jeg gir så lite faen i omverdenen, unnskyld for at jeg skjærer grimaser til mitt eget speilbilde, ja unnskyld for at jeg stønner over ansiktet mitt og puppene mine og magen min og alt annet på meg, som jeg på ingen måte kan fordra, og unnskyld for at dere står i fare for å arve dette».

Lengselen etter døtrene og deres ukompliserte virkelighet, og dypest sett etter selv å bli som barn igjen, er gjennomgangstemaet i romanen.

Det klaustrofobisk nære

De små jentene finner sted i det mest klaustrofobiske og nære, i relasjoner der alle vet alt om alle, og der hver minste irritasjon blir et eksempel på noe annet. Isakstuen er ikke minst flink til å skildre hvordan ørsmå detaljer vi aldri ville brydd oss om i møte med en fremmed, kan få oss til å gå av skaftet når det gjelder en av våre nærmeste.

Slike irritasjoner er utpreget relasjonelle og dermed uforståelige for utenforstående, men Isakstuen klarer å få frem hvorfor morens tilsynelatende intetsigende kommentarer er rammende for datteren. Det er godt gjort.

Repetitivt

Etter hundre sider kjenner jeg likevel at frustrasjonen melder seg. Isakstuen er som en jazzpianist som briljerer over et tema og mestrer det til fulle, men aldri beveger seg videre til nye klanger. Som leser føler jeg meg like fanget på den hersens hytta som hovedpersonen og de to barna.

[ «Strålende om å være svart kvinne i Zimbabwe» ]

Kom dere videre – vekk – tenker jeg, og innser plutselig hvor skarpt det er å la leseropplevelsen speile hovedpersonens klaustrofobi.

Mormorens rigide sommerrytme er både fullstendig banal og helt altomfattende for hovedpersonen. De tre sjokoladebitene er bare tre sjokoladebiter, samtidig som de representerer et liv med skam, projisert selvforakt og disiplinering.

Historieløse

I sin forrige roman, Mine venner, beskrev Isakstuen venninnerelasjoner og hvordan kvinner speiler seg i hverandre. I De små jentene er hun tilbake i morsrollens domene, slik som i de tidligere utgivelsene Vær snill mot dyrene og Rase. Det gjør hun klokt i. Kraften og kompleksiteten i mor-datter-forholdet er tusen ganger mer brennbart enn relasjonene i Mine venner.

Karakterene er stereotypier på infam kvinnelighet i høyeste potens

—  Ingeborg Misje Bergem

Likevel blir årets roman litt for abstrakt og generell. Det er som om Isakstuen vil dissekere morsrollen og datterrollen som sådan, slik hun gjorde det med venninnerollen i Mine venner. Ser vi bort fra spisemønstre, kroppsbilder og en delt kjærlighet for sol og bading, er kvinnene i De små jentene relativt historieløse: de er stereotypier på infam kvinnelighet i høyeste potens.

Mer sideflesk

Romanen treffer derfor ikke like godt som en annen bok om mødre, døtre og mat, nemlig Karolina Ramqvists vidunderlige Brød og melk. Ramqvists roman er fundert i det individuelle, i en ytterst spesifikk mormor-mor-datter-relasjon. Det er dette ytterst spesifikke som gjør boken så levende og rørende, samtidig som den avdekker universelle dynamikker.

[ Karolina Ramqvist skammet seg over sin egen interesse for mat ]

Innfallsvinkelen er nesten motsatt i De små jentene. Men fordi hun stripper relasjonene ned til et minste felles multiplum, til dynamikker absolutt alle mødre og døtre vil kjenne igjen, blir Isakstuens karakterer faktisk ganske flate.

Jeg bevitner med glede mer smålig kjekling, men vil gjerne ha mer kjøtt på beina – eller sideflesk, som hovedpersonens mor sikkert ville ha kalt det – i neste roman.