Når den fremadstormende svenske regissøren (og teatersjefen) Therese Willstedt iscenesetter «En folkefiende», er det i en forfriskende versjon av hva som skjer når man begynner å lefle med sannheten. At Doktor Stockmann har blitt en ammende kvinne, fremstår ikke som noen halsbrekkende nytolkning eller søkt forsøk på å gjøre sin egen vri på klassikeren.
I stedet føles denne moderne versjonen av Ibsens drøyt 140 år gamle tekst, helt på sin plass. Med en kvinne i hovedrollen bringes aktuelle dilemmaer inn i dramaet, som sømløst mikser maktkamp og kjønnskamp. Bearbeidelsen av teksten er elegant gjort og går aldri på bekostning av det finurlig konstruerte dramaet.
Haisommer
Selve handlingen i «En folkefiende» er den samme, selv om Thomas har byttet navn til Katrine; Som tilsynslege ved en badeanstalt i en liten norsk by, oppdager Dr. Katrine Stockmann at vannet i kurbadet, som er byens stolthet og store turistmagnet, er livsfarlig forurenset. Handlingen spinner rundt kampen for å overbevise (ledende) folk i byen om at noe må gjøres.
Det sies at Steven Spielberg var inspirert av nettopp dette stykket, da han laget «Haisommer». Haien symboliserer det forpestede vannet. I begge tilfeller forsøker de lokale myndighetene å fortie sannheten for å redde inntektene til byen.
Regissør Willstedt tar vare på dette politiske thrillerelementet, men lar også skuespillere med komisk talent få spillerom. Her utmerker Einvin Nilsen Salthe seg i rollen som Dr. Stockmanns bror og ordfører i byen. Salthe har et stort spill som bringer energi og humor til den mest sleske rollen av alle.
Som selve inkarnasjonen av politisk lureri, hersketeknikker og maktposisjonering, nekter han plent å høre på sin søster, når han skjønner at en utbedring av vannet vil koste flesk.
Treffende effekt
Det øvrige galleriet av biroller er gode, om enn på grensen til for karikerte, når tette bånd mellom presse, politikk og næringsliv vikles inn i dramaets uløselige knute. Stykkets folkemøte er et klimaks, der det knyttes spenning til Dr. Stockmanns siste mulighet til å offentliggjøre funnene sine.
På Oslo Nye blir publikum bokstavelig talt dratt inn i handlingen, der lyset i salen slås på og vi utgjør folket det tales til. Effekten er treffende. Følelsen av å kjenne på at man er del av en stilltiende masse, melder seg unektelig. Slik føles også Ibsens budskap om dobbeltmoral og hvor villige vi er til å lukke øynene for sannheten for å sikre egen velferd, mer som et angrep man må forholde seg til, enn noe å fordøye fra sidelinjen.
På Oslo Nye blir publikum bokstavelig talt dratt inn i handlingen, der lyset i salen slås på og vi utgjør folket det tales til. Effekten er treffende
Kansellering
Agnes Östergren har skapt en delikat og åpen scenografi uten oppmerksomhetskrevende detaljer, som fungerer fint. Mer enn å innlemme oss i et miljø som virker av egen kraft, gir oppsetningen rom til å vise hva som skjuler seg under overflaten av problemstillingene. I Ingvild Holthe Bygdnes tolkning av Dr. Katrine Stockmann, kjenner vi på den stadig mer umulige skvisen hun blir stående i.
Vi ser det brennende ønsket om å ikke svikte sannheten og egne idealer, og aner konsekvensene det får å tale alle midt i mot. «Den sterkeste mann i verden, det er han, som står mest alene» - hører med til verdensdramatikkens mest kjente sitater. I en oppsetning anno 2023 skiftes ikke bare «han» til «hun», kanselleringskulturen setter også replikker som dette i et nytt lys.
---
TEATER
«En folkefiende», av Henrik Ibsen
Bearbeidelse og regi: Therese Willstedt
Scenografi og kostymedesign: Agnes Östergren
Musikk og musikalsk lyddesign: Martin Ullitsdahl
Lysdesign: Clement Irbil
Lyddesign: Erling Berby
Oslo Nye Teater, Hovedscenen
---
Vaklende vakkert
Med omverdenens kritiske blikk på at Dr. Katrine Stockmann inntar rollen som samfunnsborger på barrikadene, snarere enn å bry seg om sin rolle som mor, gir Willstedt assosiasjoner til mammapolitiet og vissheten om at reglene for hvordan man skal oppføre seg som kvinne er strenge, også i dag. Bak alle oppdateringene er det likevel Ibsens tidløse drama om menneskets kamp for å bli fullt ut menneske, som får skinne sterkest.
Bygdnes spiller hovedrollen med et sinne og engasjement vi tror på. Forestillingen har høy temperatur og godt driv. Det er likevel i scenene uten så tett dialog, der den mer varsomme innlevelsen og teaterets ulike virkemidler som lys, scenografi og musikk i større grad får spille med, at forestillingen virkelig treffer. Som i den nydelige, vaklende sluttscenen der Stockmanns forsøk på å holde seg på beina, rommer så mye mer.
