Anmeldelser

«Modig, men dessverre også amatørmessig om barnevekkelse»

«Barbeinte rop» forteller om barn og ungdommer som forkynte Guds ord i en tid da bare prester fikk utlegge Skriften. Historien er interessant, men filmen er amatørmessig laget.

Hvis man ser Barbeinte rop uten forkunnskaper, virker den først aldeles merkelig. Handlingen finner sted i en svensk landsbygd i 1842 og viser fromme barn og ungdommer som synger salmer, leser i Bibelen og preker mot de voksnes synder.

Selv fireåringer stiller seg opp og formaner til omvendelse – de er rammet av predikosjukan. Stedets prest og klokker er imot virksomheten, det er også datteren til skolens mest autoritære lærer. Som filmens slemme skurk sladrer hun til moren om de fromme som møtes på en låve.

Hva er dette? Filmskaperne gir knapt noen forklaring, men dette har jeg funnet ut selv:

Forbudt

Barbeinte rop minner litt om predikanten Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere. Den norske lekmannen kom sist på 1700-tallet i konflikt med prester og andre embetsmenn fordi forkynnervirksomheten hans var i strid med den dansk-norske konventikkelplakaten av 1741. Den forbød religiøse møter utenfor presteskapets kontroll og sikret staten mot framveksten av folkelige bevegelser.

Svenskene fikk sin konventikkelplakat i 1726. Den tillot familieandakter, men forbød bønnemøter. Myndighetene fryktet at manglende respekt for presteskapet og de gudstjenestelige forordninger ville føre til en splittelse fra statskirken.

Barn og unge som ropte ut sitt religiøse budskap dukket opp i to omganger. I 1773 fikk en trettenårig analfabet i Nord-Sverige, Stina Larsdotter, krampeanfall før hun preket ekstatisk om bot og anger. Elleve år gamle Sophia Hast formante på liknende vis folk om å holde seg unna alle slags synder. De voksne mente at jentene led av predikosjukan idet de fikk en uimotståelig trang til å synge salmer og holde botsprekener.

Jentenes aktivitet var smittsom. I 1775 kom tallet på predikanter opp i åttisju. De fleste var fattige og trolig flyttsamer. Gjennom et tiår sto botsforkynnelse og ekstatisk rørelse sentralt. Selv i kirkelige kretser fikk den pietistiske livsanskuelsen gjennomslag, idet presten i Tornedalen og hans medarbeider ble sterkt grepet. Vekkelsen spredte seg til Kautokeino der predikantene fikk tilnavnet «roperne», på samisk Čuorvut.

1840-årene

Filmen Barbeinte rop forteller om «prekensyken» og roperne som gjenoppsto seksti år senere i Småland. I 1839–1843 holdt fattige barn, tjenestejenter, bondedøtre og unge menn rystende domsprekener som samlet store skarer, opptil tre tusen tilhørere. De minste roperne var helt ned i førskolealder, de fleste var tenåringer.

Bevegelsen ble motarbeidet av presteskapet som viste til at konventikkelplakaten forbød lekfolk å utlegge Guds ord. Flere ble arrestert, noen torturert og sterkt nedbrutt, mens leger forordnet medisin mot lysten til å preke.

Barbeinte rop

Det er den smålandske versjonen av roperne Maria Viklund har skrevet filmmanus om. Det har hun gjort i samarbeid med sin mann Henrik og barn knyttet til den kristne bevegelsen Ungdom i uppgift/King´s Kids (Ungdom i Oppdrag i Norge). Viklund debuterer som spillefilmregissør, med bidrag fra ektemannen som også har skrevet sanger. Maria, Henrik og deres fire barn er blant skuespillerne.

Det er imponerende hva familien Viklund har gitt seg i kast med. Å lage spillefilm om et så gammelt historisk stoff ville de færreste våget uten årelang erfaring og en dreven produsent i ryggen.

Men dessverre er resultatet – som filmkunst betraktet – tidvis ganske dårlig.

Amatører

Det er synd, for historien er interessant. Det roperbarna særlig fordømte i sine prekener, var bruken av alkohol som ødela familier. Drikkevarene ble brukt som lønn i stedet for penger. Fattige forsørgere kunne aldri legge seg opp kapital fordi de drakk opp det de tjente.

Smått om senn iscenesetter Viklund dette perspektivet. Men til tross for en noenlunde troverdig tidskoloritt fra et fattig bygdemiljø, tror jeg hovedpersonen Ophelia (Love Viklund) og hennes familie bor i et hus som er i overkant romslig, all den tid faren er en alkoholisert løsarbeider.

Å bruke amatører som skuespillere krever en erfaren personinstruktør. Denne kompetansen synes Maria Viklund å mangle. Med noen få unntak utfolder rollefigurene seg stivt i hjelpeløse tablåer, uten naturlig spontanitet i replikk og bevegelser. Ofte ender det i et overspill som blir ufrivillig komisk. Musikkbruken er overtydelig dramatisk eller idyllisk alt etter behov. Scenene der døende mødre blir bedt for av roper-barna før de plutselig blir helbredet, formidles i et slikt tempo at hendelsene mangler enhver troverdighet.

Barbeinte rop

Trenger erfaring

Men klarer man å se forbi alt det amatørmessige, gjør fortellingen glimtvis inntrykk. At Ophelia ble kastet i fengsel for sin prekenvirksomhet, får en til å minnes hvordan Hans Nielsen Hauge led i tukthus. At en snill lærerinne gis sparken fordi hun støtter roper-barna, mens den strenge lærerinnen overtar og sender ungene i skammekroken, viser hvor ekstremt autoritært samfunnet var.

Ved neste forsøk håper jeg Maria Viklund knytter seg til mer erfarne filmskapere for å få fram sitt budskap.

---

Film

Barbeinte rop

Historisk drama

Regi/manus: Maria Viklund

Med: Lova Viklund, Anneli Andersson, Märta Lindqvist, Sara-Liv Viklund med flere.

Sverige 2023

1 time 30 minutter

Tilgjengelig på SF Anytime

---

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser