Når intet blir som før

Dessverre er ikke filmens brutale hendelser så fjerne som vi skulle ønske. Mange nordmenn har siden 2011 måttet leve med fysiske arr og psykiske følger av det forferdelige 22. juli-angrepet mot regjeringsbygget og på Utøya. Og i fjor kom barskytingen i Oslo sentrum der to mennesker ble drept og flere skadet.

Terrorangrep har gitt oss et substantiv vi knapt brukte før: En overlever. Også pårørende av overlevere blir rammet. På nært hold ser de hvor endret deres kjære er blitt, kanskje så dyptgripende at vedkommende ikke klarer å gjenerobre hverdagen og la alt bli som før. Iallfall ikke før det har gått meget lang tid.

Fatter vi som ikke har opplevd noe så fryktelig, hva terroren gjør med overleverne? Neppe, til det er en massakre så ekstrem at det nærmest er umulig å forestille seg hvilke merker den setter i ofrenes kropper og sinn.

Broren overlevde

Den franske regissøren, Alice Winocour, har en bror som overlevde terroranslaget på Bataclan-teateret i Paris i november 2015. Der ble 118 mennesker drept av islamske jihadister. I tillegg omkom flere i samtidige skytinger andre steder i byen.

Minner om Paris er ingen dokumentar, men en fiksjonsfilm der Winocour levendegjør hvor livsendrende det er for Mia, en kvinne tidlig i førtiårene, å ha sluppet fra en barskyting med livet i behold.

Hvor mange filmer er ikke laget med et nostalgisk og idyllisk perspektiv på Paris, hovedstaden med et yrende liv langs fortauskafeene, full av turister og parisere som svermer langs Seînen, bort til Notre-Dame-katedralen, langs Champs-Élysées-avenyen og opp i Eiffel-tårnet.

Slik har også Mia alltid tenkt om byen der hun pleier å kjøre rundt på motorsykkel for å komme raskt fram i travle gater. Hun og samboeren, Vincent, gjør som de så ofte har gjort: Møtes etter arbeidstid og spiser middag på et utested. De er barnløse og trenger ikke skynde seg hjem tidlig.

[ Er pappa blitt selve faren i litteraturen? ]

Angrepet

Men denne kvelden da alt endres, forlater Vincent plutselig Mia fordi noe presserende kaller ham til sykehuset der han jobber. Hun sitter igjen. Ennå virker alt normalt, men regissøren legger inn et frampek: En person dunker hardt i vindusruten like ved. Både Mia og vi i kinosalen skvetter.

Hun drar, men da regnet øser ned, stopper hun på en bistro, bestiller et glass vin og begynner å skrive på et brevark. Vis-à-vis henne sitter to venninner som tar selfies; en kake med tente lys bæres bort til en mann som har bursdag. Mias penn begynner å lekke, hun går på WC for å vaske det svarte blekket av hendene. Tilbake ved bordet og vinglasset er alt rolig, men så dundrer skuddene inn. En maskert mann skyter gjester og personale.

I raske bildesekvenser får regissøren fram at mange dør, glasskår singler, Mia ligger på golvet, sjokkskadd.

[ Ny dokumentarfilm: Pave Frans svarer på kritiske spørsmål fra ti unge personer ]

Minner om Paris

Hun blir en overlever med et arr i siden etter et sår som legene har lappet sammen. I tre måneder har hun bodd ute av byen, nå er hun tilbake på åstedet for å forstå hva som skjedde. Resten av filmen skildrer Mias forsøk på å fjerne glemselens slør som har lagt seg over hendelsene.

Det er blitt en interessant, vemodig og rørende prosess. Lite tenker vi på hvor mye som endrer seg for en overlever. Venner og samboer er usikre på hvordan de skal snakke med Mia – vil hun tåle deres spørsmål?

Hun er sykemeldt fra jobben, nå bruker hun all energi på å gjenskape tragedien. I bistroen møter hun pårørende og andre overlevere, mange hardere rammet og mer fortvilet enn hun selv, men med samme behov for innsikt. Her er tenåringen som har mistet foreldrene sine, her er en kvinne som brått anklager Mia for å ha oppført seg egoistisk under skytingen. Her møter hun igjen mannen som feiret bursdag – han ble skutt i beinet og halter nå rundt på krykker.

Empati

Det skjedde mer under angrepet enn det vi fikk se i åpningssekvensen. Er det sant at Mia gjemte seg på do og nektet å slippe inn andre under skytingen, slik den ukjente kvinnen påstår? Selv husker hun bare vagt at hun satt gjemt i et kott der en mann holdt henne i hånden og trøstet henne. Hvem var han?

Det er imponerende hvordan Winocour ved hjelp av små gåter driver Mia videre i jakten på sannheten – hvem reagerte ut ifra ren selvoppholdelsesdrift, hvem viste empati da terroristen skjøt?

Skuespiller Virginie Efira gjør en fin og var tolkning av en overlever som er lammet av opplevelsen, men som ikke gir seg før hun har funnet svar.

Det vemodige er at ikke alt blir som før. Noen overlevere og deres pårørende klarer ikke å gjenerobre hverdagen sammen – gapet mellom det å ha vært midt inni terroren og det å ikke ane hva det innebærer å bli skadet på kropp og sjel, blir for stort. Forhold kan gå i stykker på grunn av så skjellsettende erfaringer.

Likevel er ikke filmen trist og trøstesløs. Her finnes mye varme og ømhet mellom mennesker som har opplevd det forferdelige, og til slutt klarer å gå videre.

---

Film

Minner om Paris (Revoir Paris)

Regi: Alice Winocour

Med: Virginie Efira, Benoît Magimel, Grégoire Colin

Frankrike 2022

1 time 45 minutter

Aldersgrense: 15 år

---