Et land av krutt og honning

«Det var ikke hans skyld at huset hans befant seg i krigen. Huset hans befant seg i krigen, men deltok ikke i den.»

Slik tenker Sergej Sergeitsj om hjemmet sitt i den såkalte gråsonen i Øst-Ukraina, ingenmannslandet mellom skyttergravene til prorussiske separatister og nasjonale styrker, rundt år 2017.

Sergeitsj er hovedpersonen i den ukrainske forfatterberømtheten Andrej Kurkovs nyoversatte 2018-roman Grå bier, og refleksjonen om hjemstedet kunne like gjerne vært en beskrivelse av ham selv: Den urokkelige birøkteren forsøker å leve som normalt, i den grad at han er én av to mennesker som har blitt værende i landsbyen. Resten flyktet ved krigsutbruddet i 2014.

Likevel: I Kurkovs nøkterne realisme oppleves ikke hovedpersonens bostedsvalg som et uttrykk for heltemot eller motstand mot (pro)russiske styrker. Snarere er det snakk om en trassig vilje til hverdagsliv, om å insistere på å ikke la seg påvirke krigen, nettopp fordi det ikke er vanlige ukraineres skyld at de befinner seg i kryssilden.

Ødeleggende kraft

Men da Sergeitsj likevel tvinges til å reise fra gråsonen, gjennom Ukraina til russiskannekterte Krym, sluker omsider krigen ham. Volden har gjort menneskene fremmede for hverandre, oppdager han på roadtripen. Vennskapsbånd har blitt tynnslitte. Ja, mistroiskhet truer medmenneskelighet i Kurkovs empatiske tidsbilde fra Ukraina før Russlands storoffensiv i 2022.

Slik framstår krigen selv ­– og ikke den ene eller andre siden ­– som en destruktiv kraft: En kaosgud som splitter det ukrainske folket, slik en håndgranat splintrer en bikube.

Honningflytende oversettelse

Så hvorfor reiser Sergeitsj avgårde med bikubene?

Fordi biene skremmes av skytinga. Fordi bombekratrene utgjør svære sår i nektarsugernes enger og skoger.

---

Roman

Andrej Kurkov

Grå bier

Oversatt av Dina Roll-Hansen

336 sider, Cappelen Damm 2023

---

Birøkteren mener rett og slett at krigen er «mer utholdelig for mennesker enn for bier», som det heter i Dina Roll-Hansens lettflytende oversettelse. Norske lesere kjenner jo Kurkov som bidragsyter i nynorskavisa Dag og Tid, men romanens fortellerstemme låter like naturlig på Roll-Hansens bokmål.

Prosaen glir ledigst der den er dvelende og lun. Et slikt lavmælt leie skaper rom for nyanser og varme. Leseren føler med menneskene Sergeitsj møter på sin vei, enten det er krigsveteranen med sinneproblemer og litt for harde knoker, eller krym-tataren som sørger over sin bortførte ektemann.

Leseren føler med menneskene Sergeitsj møter på sin vei

—  Maria B. Olerud

Språkregisteret gir dessuten maskuline, middelaldrende Sergeitsj troverdighet. Som fraskilt, ukrainsk mann er han visst uten større ansvar for datteren, han har ikke omsorgsoppgaver overfor foreldre, og er tidligpensjonist med nokså god helse. I et krigslandsskap gir jo slikt bevegelsesfrihet.

Jeg sporer ingen moden bevissthet om denne friheten, verken hos fortelleren eller Sergeitsj, men derimot anes et undertrykt savn, en dempet ensomhet og lengsel etter fellesskap.

[ Kurkov: – Humoren ble svartere etter 2014 ]

Språkbilde i særstilling

Formuleringene med mer høystemt språkbruk, er derimot mindre smidige. Da sikter jeg ikke til passasjene med enorme mengder utropstegn. At en norsk leser synes tegnbruken er overdreven, kan jo like gjerne skyldes kulturforskjeller.

Jeg sikter til tidvis klisjéfylte, tidvis klønete bilder, som dukker opp hist og her. Ett sted observerer fortelleren for eksempel at «[H]vis sola hadde hatt bein, ville den nå ha sittet der på fjelltoppen og dinglet med ildbeina sine».

Slike bildeinnslag er dessuten overflødige. Honning og bier står allerede i en særstilling som symboler og metaforer; litteraturhistorien formelig summer. De gamle grekerne forbant insektene med diktekunst og visdom. I Bibelen er honning knyttet til velstand og liv, og er til og med lignet med Guds egne ord.

Kurkov leker med denne arven. Han kontrasterer gråsonen med gyllen honning, han lager vrengebilder der bier med militærdisiplin svermer som hærskarer, og lignelser der bikuben figurerer som velorganisert, harmonisk samfunn.

[ Essay om ukrainsk litteratur: En mosaikk av motstand  ]

Drøm og virkelighet

Blir det for mye av det søte, klissete og blomsterduftende? Nja. Fortelleren avbalanserer stort sett assosiasjonene med sin sindige stil.

Men der fabuleringene inngår i Sergeitsj’ drømmer, mister jeg tidvis interessen. Som kjent kan det være trøttende å lytte til andres forsøk på å gjenfortelle fantasifulle drømmer; det er noe skolestil-aktig over de viltre, sprikende beretningene.

Drømmer er kanskje bare tilsynelatende fortellinger? Søvnen skaper langt ifra alltid meningsfylt sammenkoblede narrativer. I Kurkovs roman er hovedpersonens drømmer oftest rekker av løse bilder.

Uansett kan fortellinga om den ukrainske birøkteren like gjerne leses helt konkret – uten at det nødvendigvis er forfatterens intensjon. Slik ble Grå bier for meg en betimelig påminnelse om krigens konsekvenser for dyr og planter.

Og naturdøden er intet mareritt. Den er virkelighet.