Anmeldelser

Romanen «Jentedyr» avkler det mannlige dikterblikket

Offeret tar makten i Cecilie Linds urovekkende vakre prosa.

Å lese Cecilie Linds Jentedyr er å la seg forføre inn i et skjebnetungt univers av skjønnhet og søkende begjær, som gjør meg uvel. Ved å avsløre makten i overleverte språklige bilder, gjennomborer romanen vår kulturs forestillinger om unge jenter som estetiske nytelsesobjekter.

«Pigedyret» er et dikt av danske Piet Hein fra mellomkrigstiden, som jeg-fortelleren Sara gjengir. I diktet, som blir grundig dissekert, får en idealisert kvinneskikkelse dyriske trekk: «følsom om mulen, sugende av sinn/med ungt og sultent blikk».

Jentedyr bygger videre på bildet diktet etablerer, og gjør det til sitt. Språket er så poetisk ladet at romanen utfordrer sjangerkonvensjoner og av og til minner om et langdikt. Samtidig har ordblomstenes stilker skarpe torner som utfordrer vante forestillinger og forutinntatte oppfatninger.

Sara lever nemlig opp til skildringen av den sitrende ungjenta hos Hein. Samtidig spiller bokas suverene poetiske uttrykksform på kontraster og motsetninger, livskraft og undergang. Det speiler dobbeltheten i jeg-fortelleren, som både er aktivt handlende og et offer.

Moderne Lolita

Jentedyr levendegjør en moderne Lolita som tar offerrollen tilbake. Jeg-fortelleren forfører og fordreier hodet på voksne menn. Som Vladimir Nabokovs Lolita er Sara et forsømt barn, avvist og neglisjert av en selvopptatt mor. Kjærlighetshungrende trekkes hun inn i grenseoverskridende relasjoner.

Perioden fra Sara er tretten til atten år fortelles med et minimum av handlingstråd, i enkle klare bilder. Oppvekstfortellingen rammes inn av en fortelling frem i tid, der Sara er en traumatisert voksen som muligens gjentar handlingsmønsteret. Rammefortellingen setter Jentedyr fri fra en konkret virkelighet.

I dette universet holdes ungjenter fem som et lysende prisme for blikket til menn. Jeg-fortelleren blir handlende gjennom den erotiske kraften det gir henne. Romanen fremstiller menns blikk på unge kvinner som så innleiret i kulturen, at det er en del av jentenes selvforståelse: «Vi er barn/Fjorten år gamle roser/Mennene er våre.»

Sara tar makten tilbake ved å avkle det mannlige begjæret: «Jeg fantes som det guddommelig vakre barnet. Drømmejenta hans.»

Lolita

Farlig kroppspress

Jentedyr har tydelig brodd mot autoriteter som «presten», «læreren», «mor» og tradisjonelle måter å oppdra jenter på. Vante forestillinger som er med på å opprettholde jenteidealet, plukkes fra hverandre: «Vær en fryd for øyet og sukkertøy. Vær drøm, barn, (…) Ville blomster, glattbarberte legger. Vær kjoler og hår. Vær leppestift og kyss. Vær datter og dukke.»

Stilistisk smart og overflatevakkert med gjentakelser, rim og klanglikhet, spiller det sterke poetiske draget i teksten på noe barnslig som samtidig har ironisk bitt mot den verdenen jenter sosialiseres inn i.

---

jentedyr

Roman

Cecilie Lind

Jentedyr

Oversatt av Trude Marstein

176 sider, Gyldendal 2023

---

Sjarmen i uttrykket forfører meg, slik jenta forfører sine beundrere, men tornene stikker.

For Jentedyr illustrer hvordan påbudene over tid blir til farlig konkurranse om skjønnhet og ynde. Tynne kropper kobles til erotisk makt og tiltrekningskraft, sult med begjær. Sara og hjertevenninnen speiler seg i hverandre og konkurrerer om å være tynnest og innta minst mulig føde.

Mødre og døtre

Jeg-fortelleren blir syk og utviser det hun kaller englemakt, som er å sulte seg, for å få kontroll over seg selv og sine omgivelser. Like fullt er hun et mål for oppmerksomhet: «Han liker så godt at jeg er så liten. Han kaller meg det lille dyret hans.» Det er i slike passasjer jeg tenker at romanen utnytter bildet av erotikk, jenter og dyr for å si noe som går oss her og nå. At Jentedyr tipper over til å skildre alvorlig psykisk sykdom, gir teksten virkelig slagkraft.

Sjarmen i uttrykket forfører meg, slik jenta forfører sine beundrere, men tornene stikker

—  Astrid Fosvold

Sinnslidelser finner vi også i Cecilie Linds romandebut Til en Engels forsvar (2017) som i likhet med Jentedyr handler om et sviktet barn, seksualitet og grenser, og om en engel som forfører og forførerske.

Cecilie Lind er kjent for viltvoksende sjangerutfordrende lyrikk som domineres av ordbilder i stri strøm – en språkkunstner som leker med formspråket. I 2020 kom det selvbiografiske langdiktet Mit barn, som viser kjærligheten til barnet som styrken som holder moren oppe.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

I øyeblikket skildrer flere danske forfattere morsrollen. De viser frem ulike sider ved det å bli mor, være datter og gjenkjenne sin egen mor i seg selv. Selv om dansk litteratur preges av både en sosial vending, og at flere skriver økokritisk litteratur, er det aller mest markante at frøene 70-tallets mødre sådde, nå gror til en ny kjønnspolitisk agenda. Lekne forfattere skriver om kvinneroller på nye måter. De utfordrer kulturelle forestillinger.

Strålende kunstverk

Jentedyr er altså et skarpt svar til eldre mannlige diktere og en kraftig korrigering av kulturelt overleverte bilder. Romanen kan ses som en ansvarspåminnelse om makten i asymmetriske forhold. Fremfor alt er den likevel et strålende kunstverk som går i dialog med litteraturhistorien.

Kan vi beundre Nabokovs Lolita etter at Jentedyr så suverent har gitt liv til det fråtsende blikket på ungjentekroppen? Sara Stridsberg, som også undersøker kjønn og maktstrukturer, har Nabokovs roman som et mye tydeligere forlegg i sin roman Darling River (2010), enn Lind har i Jentedyr. Kulturkritikken er mer håndgripelig i Cecilie Linds suverene maktdemonstrasjon.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser