Anmeldelser

Symfonisk fest med Operaens nye musikksjef

Det energiske musikalske møtet mellom Operaorkesteret og den nye musikksjefen Edward Gardner lover godt for årene som kommer.

Når Edward Gardner tiltrer i august 2024, får Den Norske Opera & Ballett endelig en fast musikksjef etter fem år uten. Det er etterlengtet. Mens et orkester kan utvikle seg mye under skiftende dirigenter, vil en fast musikksjef kunne sikre en mer langsiktig utvikling for Operaorkesteret.

Gardner er i dag sjefdirigent for London Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Orkester (BFO). Dirigenten har mye erfaring fra operaproduksjoner (blant annet fra English National Opera og The Met), og innspillingen av Benjamin Brittens Peter Grimes med BFO høstet anerkjennelse fra blant annet det klassiske musikkmagasinet Gramophone.

Gardner har allerede startet arbeidet ved Operaen som kunstnerisk rådgiver, og har markert seg med solid musikalsk ledelse av Verdis opera Maskeballet, der Operaorkesteret viste seg som et orkester allerede i strålende utvikling. Lørdag var det duket for symfonisk festkonsert på Operaens Hovedscene.

En festkonsert verdig

Kveldens program var en festkonsert verdig, med Antonìn Dvořáks vakre cellokonsert og Rakhmaninovs dramatiske Symfoniske Danser. I Dvořáks konsert utfordret Amalie Stalheim celloens fysiske muligheter til bristepunktet med en nesten spent vibrato og buebruk i åpningen av førstesatsen.

---

Konsert

Edward Gardner, Operaorkesteret, Amalie Stalheim

Antonìn Dvořák: Cellokonsert i h-moll, op. 104

Vuggevise fra Stalheim, Voss, arr.: Jostein Stalheim

Sergej Rakhmaninov: Symfoniske danser, op. 45

Hovedscenen, Den Norske Opera & Ballett: Festkonsert med Edward Gardner

---

Utover i konserten myknet Stalheim uttrykket noe og produserte klangfulle og smektende fraseringer, men uten å slippe den spente tonen som gjennomgående ga en karakteristisk nerve til spillet. Orkesteret under Gardners ledelse fremsto som en støttende og velartikulert samtalepartner for Stalheims intense spill, fra dansende humor til folkemusikalsk vemod, selv om orkesteret musikalsk sett tidvis kom litt i skyggen av solisten.

Før pausen ledet Stalheim orkesterets cellogruppe i et personlig ekstranummer som bonus: en improvisatorisk introduksjon ledet frem til en vuggevise fra Stalheims vestlandske hjemtrakter, i et arrangement av faren Jostein Stalheim. Etter pause fulgte Sergej Rakhmaninovs Symfoniske danser, der orkesteret fikk vist enda tydeligere at de er et orkester å regne med, også utenom operarepertoaret: Strykerne innledet første dans med distinkt artikulasjon og en varm klang, mens andresatsen bød på en sjøsyk vals med markerte dynamiske skift i hele orkesteret.

Tredjesatsen manglet noen nyanser i fraseringene, men fremviste en tett klang og energi som kulminerte i en feststemt avslutning på konserten.

Energi og rom

Festkonserten med Gardner føltes innimellom som å betrakte en samtale mellom noen som holder på å bli kjent med hverandre. I løpet av de første møtene med en ukjent person, trer et sammensatt bilde av samtalen gradvis frem: Finnes det en energi i samtalen, eller en felles humor? Hvordan gir og tar man plass? Hvor raskt kaster man seg ut på dypet, eller lar seg kaste utpå? Vil man det samme, og kan man overhode forstå hverandre?

Det opplevdes som om Gardner inviterte musikerne til å ta plass og vise hvem de er

—  Sunniva Thomassen

I den musikalske samtalen mellom orkesteret og Gardner, var det mest slående hvordan energien mellom dirigent og orkester så ut til å være et fantastisk utgangspunkt for videre arbeid: Med en standhaftig ro kombinert med gnistrende energi både i utstråling og direksjon, virket det som Gardner ville inspirere musikerne til å gi sitt beste.

Og orkesteret returnerte energien tilbake til sin dirigent: de satt omtrent ytterst på stolen, anslagene var markerte uten å gå på bekostning av klangkvaliteten hos strykerne. Blåserne løftet elegant frem melodiske fraser, og kraft gjennomsyret alle musikalske linjer. Innimellom danset Gardner frem glimt av humor, som når han lekte frem tematiske parafraser i Dvořáks tredjesats med et skuldertrekk.

Fremfor egenrådig å foreslå hva musikerne skulle gjøre, opplevdes det heller som om Gardner inviterte musikerne til å ta plass og vise hvem de er. Slikt skaper gode samtaler.

Lover godt

Naturligvis tar det tid å virkelig lære å kjenne hverandre. Operaorkesteret og Gardner kan fortsatt utforske hvor dypt de kan gå inn i materien; hvor mye de utfordrer og lar seg utfordre i form av dynamiske nyanser og musikalsk uttrykk, og hvordan de kan finne sammen i en enda tydeligere felles vilje og retning. Den mektige siste frasen av konserten ga oss imidlertid et glimt av ytterpunktene orkesteret kan nå under sin nye musikalske leder.

Det virker som de forstår hverandre, orkester og dirigent. Den samlede energien og ønsket om musikalsk samtale i de første møtene, lover godt – vi har mye fint i vente!

Les mer om mer disse temaene:

Sunniva Thomassen

Sunniva Thomassen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser