Kunsthistorien er en levende og organisk ting, heller enn hugget i stein. En gang hørte jeg den beskrevet som en fyrtårn, som aldri kan lyse opp hele sjøen samtidig, men treffer ett punkt i det ene øyeblikket, og et annet i det neste.
På Henie Onstad Kunstsenter vises denne våren malerier av maleren Marc Chagall, og de utgjør så absolutt et nytt blikk på kunstnerskapet. Arbeidene som presenteres, ble fremstilt på 1930 og -40-tallet og er langt mørkere enn de noe barnlige og drømmende bildene de fleste av oss forbinder med kunstneren. Det er heller ikke særlig rart, all den tid Chagall, som østeuropeisk jøde, betraktet et av verdenshistoriens mørkeste kapitler i disse årene.
Kunsthistorisk sus
Til tross for at nettopp disse bildene ikke er blant hans mest eksponerte, låner de likevel bort sitt kunsthistoriske sus til utstillingsrommene på Høvikodden. Det er litt som å få en myndig grandtante fra utlandet på besøk, man retter seg litt ekstra opp i ryggen da, og passer på å pusse sølvtøyet godt.
Utstillingen åpner med Ensomhet fra 1933, et maleri som viser en bedrøvet skikkelse med Toraen i den ene hånda, og hodet hvilende på den andre. En hvit ku kikker bort på mannen med et mildt blikk, og med en fiolin ved sin side. På den mørke himmelen over dem svever en engel, og i bakgrunnen står en by i brann. Chagall vokste opp i den jødiske landsbyen Vitebsk, i det nåværende Belarus, som ble lagt i ruiner under andre verdenskrig, og stadig figurerte som motiv i arbeidene hans.
Dårlig smak gir gode bilder
Andre yndede motiver omfatter husdyr som geiter, høner og kuer, i tillegg til musikkinstrumenter, religiøse objekter og svevende menneskeskikkelser. Til tross for at arbeidene bærer med seg en stødig autoritet, kan jeg ikke fri meg helt fra følelsen av at noen av dem ligner svakt på noe jeg kunne funnet i en dårlig illustrert barnebok. De har i hvert fall alle ingrediensene til det som fort betraktes som dårlig smak, med sine elementer fra dyreriket, romantisk svevende par og fiolinspillende engler.
Jeg tenker på noe Picasso visstnok skal ha sagt: God smak er fienden til all kreativitet!
— Maria Borg
Men Chagall ror seg alltid i havn, jeg godtar denne menneskekroppen med et hønsehode, og tenker på noe Picasso visstnok skal ha sagt: God smak er fienden til all kreativitet!
---
Kunst
Marc Chagall – Verden i opprør
Henie Onstad Kunstsenter
17. mars til 18. juni 2023
---
Chagall flyktet til USA under krigsårene, etter å ha bodd noen år i Russland og Frankrike, som så mange kunstnere i den europeiske modernismen. På 30-tallet dro han til Palestina, og utstillingen viser noen, til Chagall å være, sjeldent realistiske og lite abstrakte studier derfra. Chagall hadde et særlig jødisk fokus i bildene fra turen, som motiver fra innsiden av synagoger eller klagemuren.
I Jerusalem fremstår byen som frodig, fredfull og nærmest paradisaktig, med sin turkise himmel og bugnende planteliv – alt sammen i grell kontrast til virkeligheten som utspilte seg i Europa, eller dagens situasjon i Israel og Palestina, for den saks skyld.
[ «Ahmed Umar tar oss tett på sine religiøse erfaringer» ]
Henie Onstad viser også noen bibelillustrasjoner Chagall laget i forbindelse med turen. Han var, til tross for sin jødiske tro, svært opptatt av Bibelen og blir sitert på at den er et ekko av naturen. Illustrasjonene som er tilgjengelig på Høvikodden, omfatter blant annet Abrahams sorg over Sara, og Moses som mottar steintavlene med de ti bud.
Korsfestelse og jødeforfølgelse
Jesus-skikkelsen er også en gjenganger i utstillingen, og da særlig korsfestelsen. Noen bilder domineres av Jesus på korset, med kjempende menneskemengder langs bunnen og, i det ene, en Hitler-lignende skikkelse i forgrunnen. Disse arbeidene skiller seg fra de mer maleriske, med sine små formater, en begrenset koloritt og tegnet stil.
Chagall skal visst ha høstet noen hevede øyebryn for å sammenligne korsfestelsen med jødeutryddelsen i kunsten sin, en sammenligning som ikke slår meg som særlig urimelig. Korsfestelsen er et treffende og presist bilde på smerte, lidelse og nedverdigelse. Chagall understreker også Jesu jødiske tilhørighet vet å plassere Toraen ved hans side i et av verkene.
[ «Jeg hadde håpet på mer håndverk og mindre kongehus» ]
Å lage bilder av jødenes erfaringer under andre verdenskrig, er ingen liten oppgave. Chagall bruker mye av sin personlige historie, og særlig elementer fra barndommen og hjembyen. Utover på 40-tallet tar bildene opp tematikk knyttet til det å være flyktning, og å stå med en fot i hvert kontinent.
[ «Cixous’ fortsetter utgravingen av sin jødiske families historie» ]
Under oppholdet i USA døde Chagalls kone, også hun fra Vitebsk. Verkene fra denne perioden, etter krigens slutt, viser en kunstner som strever med å skulle etterlate graven til kona i USA, da han selv etter hvert vendte tilbake til Europa. Bildene er i høyeste grad nydelige, og viser Chagall på sitt beste.
