Anmeldelser

En nøkkel til Michel Houellebecqs forfatterskap

Houellebecqs uoppslitelige, beske humor og tro på litteraturen skaper håp i en ellers svartsynt samling tidlige tekster.

Umiddelbart tenker man kanskje at denne lille essaysamlingen (vel, den, inkluderer også en slags novelle) neppe vil tilføre noe nytt til bildet av Houellebecq, og at den snarere er et litt desperat forsøk på å tjene noen kroner på merkevaren denne misantropiske, franske forfatteren har blitt.

Men så viser den seg å være en nøkkel til forfatterskapet.

Bak sceneteppet

Tekstene fungerer som en slags samling i miniatyr av romanene som skulle komme, som Asle Toje påpeker i forordet. Ikke minst fremstår de som en mer direkte, mindre iscenesatt versjon av den tenkemåten som artikuleres i romanene. Det er som om forfatteren trer frem behind-the-scenes og avslører sine virkemidler og sin grunnleggende filosofi om kunsten og livet, før det hele realiseres i litteraturen.

Essayet Holde seg i live (1991), som antagelig er bokas beste, kan best beskrives som en poetikk, siden den skisserer hvordan man skal kunne overleve som forfatter. Men, mer enn det, er det en slags total-bruksanvisning til hvordan livet som forfatter og litteraturen selv skal planlegges og realiseres, for å gå opp i en høyere enhet. Er det alvor eller ikke? Det vet vi aldri, men det er også noe av kvaliteten ved disse tekstene.

Litteraturens verdi

Litteraturen er ikke noe påskudd, ifølge Houellebecq, men heller mediet som gjør det mulig å utholde en eksistens hvor alt folk bryr seg om, er sex og penger. «Ikke vær redd for lykken; den finnes ikke», slår han fast. Som han skriver selv: «Når det er sagt, er det ekstremt vanskelig å overleve. En Pessoa-inspirert strategi kan vurderes: finne en enkel jobb, ikke publisere noe, vente i ro og mak på sin død»

---

Houellebecq

Essays

Michel Houellebecq

Holde seg i live

Oversatt av Thomas Lundbo

144 sider, Cappelen Damm 2023

---

I velkjent stil er det svartsynt så det holder, men innerst inne i mørket er det likevel en tro på kreative krefter, og et slags håp på kunstens vegne. Med andre ord: Kan man fremstille elendigheten gjennom skrivingen, er livet kanskje verdt å leve. «Verden består av lidelse fordi den av natur er fri. Lidelsen følger som en nødvendig konsekvens av enkeltdelenes frie utfoldelse innenfor systemet. Dette må du vite, og fortelle om,» skriver han.

Å lese Michel Houellebecq er en delt fornøyelse her som ellers, fordi satiren og kynismen er så hard

—  Kjetil Røed

I både denne teksten og flere av de andre skriver Houellebecq seg inn i de dystre tenkernes rekker, hvor skribenter som Nietzsche og rumeneren E. M. Cioran er nærliggende – begge disse er blant dem Houellebecq selv setter høyt. Ofte formuleres innsiktene bare med korte sentenser og «visdomsord», men de biter i sin kynisme og ironiske mørke.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Humoristisk impuls

Stinget i disse tekstene ligger også i en enorm humoristisk impuls som, i likhet med det håpet på kunstens vegne som tross alt er her, gjør dette til fornøyelig lesning. Når han skriver om ulike måter å glemme at livet er et helvete, for eksempel, er han kostelig i sine betraktninger: «Festens hensikt er å få oss til å glemme at vi er ensomme, miserable og skal dø. Sagt på en annen måte: å forvandle oss til dyr. Det er derfor primitive folk har en svært velut- viklet sans for fest. Et solid kick med noen hallusinogene planter, tre trommer, og så er det i gang.»

Dernest føyer han til friske og overraskende sammenligninger: «Pilegrimsreisen kombinerer det beste fra studentdemonstrasjonen og gruppeturismen, i en atmosfære av åndelighet som skjerpes av trettheten, og tilbyr i tillegg ideelle betingelser for sjekking».

Så lenge vi kan smile, kan det meste av lidelse utholdes, kunne man kanskje si – og kanskje til og med forvandles til noe annet, noe mer?

Houellebecq

Bak masken?

Å lese Michel Houellebecq er en delt fornøyelse her som ellers, fordi satiren og kynismen er så hard. Men at han blir et prisme for samtidsdiagnose, og fortsatt vil være det, er hevet over enhver tvil. Noe av det som gjør ham mest relevant, men også til en tvetydig skikkelse som kan uroe, er den diffuse overgangen mellom kunst og liv (som også er en rød tråd i denne boka). Når han skriver tekster som forsvarer reaksjonære, høyrevridde ideer og poserer som såkalt «islamkritisk», er det sjelden lett å vite om dette er en del av hans litterære prosjekt eller ei.

Kanskje er Houellebecq aller mest relevant når tekstene hans rives med i brunt og kvinnefiendtlig grums

—  Kjetil Røed

Er det i det hele tatt mulig å skille mellom Michel Houellebecq som forfatter og som menneske? Er det noen «egentlig» person bak masken han trer frem for oss gjennom? Det er ikke godt å si. Kanskje den har vokst sammen med ansiktet, som Jonas Bals antyder i sitt etterord. Og kanskje det uansett er akkurat her, hvor hans tekster så å si lar seg rive med i brunt og kvinnefiendtlig grums, han er mest relevant: som formidler av den oppløsningen av tradisjonelle verdier som høyresiden og nynasjonalister angriper. Som talsperson for incels og selvradikaliserte, unge menn blir hans tekster uansett et brennpunkt for vår tids største utfordringer.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser