Anmeldelser

Rystende godt fortellerteater

«Hvis dette er et menneske» forteller ikke bare om jødene som gikk bort. Det er også en hjerteskjærende påminnelse om alle de som skulle ha vært her.

Italiensk-jødiske Primo Levis bok om sin tid i konsentrasjonsleir er preget av en overraskende nøkternhet. Kanskje er det yrkesbakgrunnen hans som kjemiker som spiller med når grusomhetene fortelles så saklig. Øyevitneskildringene fra det 11 måneder lange oppholdet i konsentrasjonsleiren Buna, ikke langt fra Auschwitz, har en pedagogisk klarhet over seg som aldri fisker etter følelser.

Når dette tas til teaterscenen, er det med et klokt blikk for fortellingens kraft; Det er nettopp mangelen på sentimentalitet, som gjør det så sterkt. I nærmere to timer blir vi servert beinharde fakta fra Holocaust. En usminket virkelighet som treffer rett i hjertet.

Den nedtonede stilen skjuler ikke fortvilelsen, ensomheten og angsten som velter frem mellom linjene.

Dempet fortellerform

Fortellingen kler Torshovteatrets intime scene, der evnen til å tenke «less is more» kommer til sin rett. Regissør Alan Lucien Øyen bruker musikk og lysdesign som effektive og stemningsskapende elementer på den nesten nakne scenen. Kun en vannkran og et stearinlys står på hver sin side, symboltungt og treffende.

Herfra maner Øystein Røger frem bildene for oss, uten å ha hverken medspillere, kulisser eller rekvisitter å «lene deg på». Han har den enorme tekstmengden under huden og behersker den dempede fortellerteaterformen, uten at vi noen gang savner et større spill. Mer enn å gå inn i rollen som Primo Levi, eller noen av personene han møter på sin vei, inntar Røger rollen som overleverer av fortellingen. Et slag vitne til tidsvitnet.

Primo Levi var 24 år gammel da han ble fange nummer 174517. Han var ung og sterk og hadde kanskje bedre forutsetninger for å overleve enn mange andre. Men det mest livgivende lå likevel i ønsket om å fortelle historien videre, som han så presist beskriver i etterordet til boken sin: «Dersom det er umulig å forstå det, er det nødvendig å erkjenne det, for det som har vært, kan komme tilbake, og menneskets sinn kan igjen bli forført og formørket, også våre.»

Verdighet

Begynnelsen på Primo Levis nedstigning til helvete, starter med ferden i godsvogner der han blir stablet tett i tett med stadig mer utslitte og verkende kropper. Til han er ute av toget og blir plassert i gruppen av arbeidsføre menn, mens han ser kvinner, barn og gamle som en mørk masse i andre enden av plattformen. Kontrasten mellom fortellerens uvisshet i hva som skjer, og det vi i ettertid vet hendte, gjør beskrivelser som dette hjerteskjærende.

Siden blir vi tatt med til vokternes brutalitet, henrettelser akkompagnert av hornmusikk og lidelsesfulle problemstillinger; Hva kan millionene av lik brukes til? Hår kan bli til madrassfyll, gull i tennene kan smeltes om og fett kan kokes til såpe.

For å være i stand til å behandle mennesker på denne måten, må man dehumanisere dem til det ikke er noen verdighet igjen.

Fortellingens nydelige tittel Hvis dette er et menneske går til kjernen av nettopp det. Hvordan beholder man verdigheten? Hva er det å være et menneske?

Hvis dette er et menneske

Lysglimt i mørket

Midt i mørket, gir regissør Øyen rom for lysglimtene som tross alt finnes i fortellingen. For midt i kampen om tilværelsen, finnes det gode mennesker som hjelper hverandre. I leiren møter Primo Levi på sin gamle venn Steinlauf, som hever seg over resignasjonen og insisterer på å vaske seg, selv om vannet er skittent.

Han gir ham en lekse; nettopp fordi leiren er et stort maskineri konstruert for å gjøre dem til dyr, må de aldri bli dyr, men kjempe for å bevare reisverket, omrisset av sivilisasjonen. Han møter Lorenzo som har bevart sin menneskelighet og deler på den lille brødbiten han har. De blir begge medfanger som minner Levi på at det fremdeles finnes en rettferdig verden utenfor, en fjern mulighet for det gode til å vinne frem.

En mors ømhet

Spesielt sterk er scenen der en 17 år gammel gutt, en radmager skikkelse full av tyfus og liggesår, blir liggende og gråte på gulvet i sin egen avføring. Hvorpå en medfange med en mors ømhet tørker han så godt han kan, skraper gulvet med et stykke bølgeblikk, og legger ham tilbake i sengen. Som fortellerteater klarer Hvis dette er et menneske å skape bilder som brenner seg fast i bevisstheten.

Spesielt sterk er scenen der en 17 år gammel gutt, en radmager skikkelse full av tyfus og liggesår, blir liggende og gråte på gulvet i sin egen avføring.

—  Kjersti Juul

Økende antisemittisme, hangen til å fortrenge og det faktum at flere selv i dag ikke tror på Holocaust, gjør at historier som dette aldri kan bli fortalt nok ganger. I dag finnes det rundt 13 millioner jøder i verden. Hadde det ikke vært for 2. verdenskrig ville tallet trolig vært nærmere 30 millioner. Forestillingen forteller ikke bare om alle de som gikk bort, men er en hjerteskjærende påminnelse om alle de som skulle ha vært her.

---

Teater

Hvis dette er et menneske

Av Primo Levi

Bearbeidet av Domenico Scarpa og Valter Malosti

Oversatt av Tommy Watz, med bidrag av Birgit Owe Svihus

Regi: Alan Lucien Øyen

Scenograf og kostymedesign: Alex Eales Lysdesign: Martin Flack Lyddesign: Gunnar Innvær Dramaturg: Olav Torbjørn Skare Med: Øystein Røger Nationaltheatret, Torshovteatret

---


Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser