En hyllest til utenforskapet

Ingvar Ambjørnsens bok om prostitusjon og rusproblemer i miljøet rundt Oslo Sentralstasjon, ble som et kultfenomen å regne da filmatiseringen av den kom i 1990. Mer enn filmatisk kvalitet av høy klasse, handlet nok mye av populariteten om at ungdom i Norge var utsultet på fortellinger som hadde noen relevans for deres liv.

Ofte var handlingen i det man kunne konsumere, satt til en annen tidsalder eller dialogen styltete og oppkonstruert. Det er nettopp den hverdagslige ektheten som treffer så det suser, når historien om 15 år gamle Pelle som blir hodestups forelsket i rusavhengige Lena, skal fortelles. Vil han klare å redde henne? Her er krim for unge med rot i en beinhard virkelighet, der prostitusjon, psykisk helse, utenforskap og kriminalitet inngår som en naturlig del av fortellingen.

Røsker i rammene

Når Døden på Oslo S blir til musikkteater i regi av Nationaltheatret, er det ingen røde plysjseter publikum inviteres inn til. I stedet har de tatt i bruk det nedlagte kjøpesenteret på Økern(!), og gjort det om til et slags festivalområde. Her kan man henge med venner, gå på bar og burgersjappe, spille flipperspill og bordtennis eller kjøpe klær på stedets second hand butikk – både før, under (i pausen) og etter forestilling.

Regissør Simen Formo Hay røsker kraftig i rammene for hva vi tenker på som teater, og skaper med det en opplevelse helt utenom det vanlige. I dette universet glir skuespillerne nærmest umerkelig inn, og når selve forestillingen starter føles det mer som vi er en del av miljøet enn publikummere i en sal.

[ «Et stykke plastikk» anmeldt: Treffende samtidsdiagnose ]

Balansegang

I et bunnsolid ensemble stråler Filip Bargee Ramberg og Flo Fagerli i hovedrollene som Pelle og Lena. Tross sin pur unge alder har de et imponerende stort register å spille på og et scenenærvær som aldri glipper.

Maria Kristine Hildonen utmerker seg spesielt i rollen som Nina, der troverdigheten som narkoman er til å ta og føle på. Ikke minst har Hay fått med seg skuespillere med et svært godt blikk for komikken i replikkene og sangtekstene til dramatiker Axel Hellstenius.

At det nettopp ligger så mye humor innbakt i kommunikasjonen mellom byens løse fugler, så vel som mutter´n og fatter´n til Pelle, gjør den brutale virkeligheten lettere å ta inn over seg. Her balanserer scenefortellingen hårfint uten at den ramler over i parodien. At det spilles opp til latter, går aldri på bekostning av alvoret.

Lydspor

Der musikken til DumDum Boys tonesatte filmens dystre bilder av Oslo by, er det musikken til den tidligere vokalisten i Pogo Pops, som fyller Økernsenteret. Med et eget band i hjørnet av lokalet og karakterer som rett som det er bryter ut i sang, glir komponist Frank Hammerslands fengende musikk inn som en uadskillelig del av teateropplevelsen.

Her svinger det fra dundrende post-punk til vare melodier, fra elektroniske beats til det langt mer komplekse og lyriske. Med et lydspor som setter mye av stemningen fra forestillingens start til slutt, viser nylig avdøde Hammersland hvilken unik musikksmed han var.

[ De forteller ekte historier fra ekteskap som blir giftige ]

Dynamisk

Uten pedagogisk hevede pekefingre, henter fortellingen sin energi og estetikk fra karakterene på skråplanet, fra det rølpete og skitne. Rent dramaturgisk og teknisk er sceneversjonen en perle, der publikum til tross for å være spredt over et stort område, føler en nærhet til alt som skjer. Dagny Drage Kleiva har skapt en fleksibel scenografi, der det hele tiden veksles på hvor i lokalet historien utspiller seg.

Resultatet er en dynamisk forestilling som får det til å flyte sømløst nesten tre timer til ende. Ikke minst føles det som å være innhyllet i nostalgi, der detaljer helt ned til oppslagsbøker for telefonnumre bringer minnene tilbake til 90-tallet.

Varm fortelling

På ett tidspunkt blir vi alle del av en konsert, der det både stagedives og hoppes opp og ned til kamprop og strofer av det mer tvilsomme slaget. Jeg har i utgangspunktet ingen forkjærlighet for interaktive forestillinger, men her føles det langt mindre kleint og utenpåklistra enn man kanskje skulle tro. Ved å la publikum «ta del i» undergrunnsmiljøet, kommer også budskapet tettere på.

Bak den rufsete forestillingen i det litt kalde lokalet (her er det lurt å kle seg godt), skjuler det seg nemlig en varm ambisjon; Hvordan kan vi skape et rausere samfunn?

Mens ironigenerasjonen i ettertid har gjort narr av mye, med parodier på replikker som «Jeg fikser det ikke, Pelle!», klarer regissør Simen Formo Hay å vise hvilken varm fortelling Døden på Oslo S egentlig er. Med imponerende kvalitet i alle ledd av forestillingen, formidles en aksept for de som velger å leve et helt annet liv. For en verden med større slingringsmonn og rom for at flere kan føle seg hjemme.

---

Teater

• Døden på Oslo S
• Av: Ambjørnsen/Hellstenius/Hammersland
• Regissør: Simen Formo Hay
• Dramatiker/Sangtekstforfatter: Axel Hellstenius
• Komponist/sangtekstforfatter: Frank Hammersland
• Scenograf: Dagny Drage Kleiva
• Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten
• Musikalsk ansvarlig: Martin Miguel Almagro Tonne
• Maskør: Eva Sharp
• Regi- og prosjektassistent: Rudolf Terland Bjørnerem
• Medforfatter/dramaturg: Oda Radoor
• Opphaver: Ingvar Ambjørnsen
• Nationaltheatret, Økernsenteret

---