Anmeldelser

Kritisk blikk på dødsdømte i rettsoppgjøret etter krigen

Vi møtte massemorderen 22. juli 2011 med rosetog og dømte ham ikke til døden. Men var det rett å henrette mennesker etter grufulle handlinger begått under 2. verdenskrig?

Dødsstraff ble fullstendig avskaffet i Norge i 1979, tretti år etter at den siste henrettelsen etter dom fant sted i 1948. Da hadde man siden sommeren 1945 rukket å dømme 72 nordmenn til døden. 37 av dødsdommene ble fullbyrdet ved skyting i Oslo, Bergen, Trondheim og Bodø.

I tidsånden som rådet etter krigen, var hatet sterkt mot nazister og deres medløpere som hadde plaget nordmenn på forferdelig vis. Mange mente at å ta livet av landssvikere, torturister og andre krigsforbrytere var en rettferdig straff for deres ugjerninger.

Vekker reaksjoner

For to år siden ble det bråk da NRK viste dokumentarserien Frontkjempere. Noen mente at regissør Alexander Kristiansen forskjønnet frontkjempernes motiver og opplevelser ved å la dem selv fortelle hva de var med på i nazistenes krig på østfronten.

Kan lignende reaksjoner vekkes av TV-serien De siste dødsdømte fordi historikere og etterkommere av de henrettede nå slipper til med kritiske spørsmål?

Etter å ha sett fire av åtte episoder som NRK har gjort tilgjengelige for anmeldere, mener jeg at serien er uhyre viktig. Rundt åtti år etter at rettsoppgjøret fant sted, må vi kunne vurdere dommene med et sindig blikk, ikke bare blindet av vonde følelser.

Serien er uhyre viktig

—  Kristin Aalen

Ulykkelig skjebne

Men i et forsøk på å gjøre de ulykkelige skjebnene nærgående for oss, avgrenser serieskaperne seg merkelig nok til setningen «Vi drepte 25 av våre egne etter krigen.» Det virker selvopptatt – i det samme rettsoppgjøret ble også 11 tyskere og en danske henrettet som krigsforbrytere. I de fire episodene jeg har sett, kommer det ikke tydelig fram at i alt 37 menn ble skutt. Dødsdommene mot utlendingene bør diskuteres på samme vis som de mot nordmenn.

Siste henrettelse i Norge med publikum til stede ble gjennomført i 1876. Da var metoden halshugging med øks. I 1905 gjorde samfunnet et humanistisk framskritt. Man avskaffet dødsstraff for sivile ugjerninger, men opprettholdt den for grove militære forbrytelser i krigstid. Dødsdommer som ikke var fullbyrdet før krigens slutt, skulle omgjøres til livstidsdom.

TV-serien viser hvordan den norske eksilregjeringen i London endrer på dette. Høsten 1941 ble dødsstraff gjeninnført til bruk i rettsoppgjøret etter krigens slutt. Et viktig argument var å unngå at hatet mot Quisling, hans støttespillere og personer som hadde utført grove handlinger mot motstandsfolk, endte i lynsjing og folkejustis. Derfor ville man dømme gjerningsmennene i en rettssal. De som ropte høyest på strenge straffer, brukte uttrykk som «utrydd rottene», ja, enda verre: «Disse menneskeløse individer er verre enn rotter. De må utryddes, fort og greit», hevdet en forfatter.

.

Skammet seg

Rettshistoriker Lars-Erik Vaale stiller et interessant spørsmål: Henrettelsene etter 1945 er innhyllet i hemmelighet og utført uten publikum til stede. Hvis dødsdommene var et folkekrav, hvorfor ble gjennomføringen gjemt bort? Historiker Hans Fredrik Dahl gir et tankevekkende svar: – Myndighetene skammet seg. Man skulle jo ikke henrette mennesker. Men så gjorde man det likevel.

Nattetid ble den dødsdømte bundet fast i et spesialbygd skur med en rosa papirsirkel festet til hjertet og med bind for øynene. Ti mann siktet og skjøt fra 5–8 meters avstand. Hvis vedkommende rørte seg etterpå, fikk han et nådeskudd mot tinningen.

Manusforfatter Steinar Birkeland og regissør Jim Hansen har tatt noen gode valg. I hver episode nøster de fram én til to skjebner. Etterkommere av de dødsdømte får møte fagfolk som forteller hva som skjedde. Et barnebarn guides gjennom historien til sin farfar, Reidar Haaland, den første som ble henrettet sommeren 1945 fordi han hadde vært torturist for Gestapo i Oslo. To slektninger får høre om Arne Saatvedt på Lillehammer som mishandlet fanger og skjøt en motstandsmann. Under rettssaken angret han ikke. Parallelt vises glimt av oppgjøret med Vidkun Quisling.


---

Serie

De siste dødsdømte

Dokumentarserie

Regi: Jim Hansen

Manus og kommentar: Steinar Birkeland

8 episoder à 47–54 minutter

Premiere på NRK TV tirsdag 7. mars.

Anmeldt på grunnlag av de fire første episodene

---

Bærer skam

En rystende episode handler om statspolitisjef Hans Jakob Skaar Pedersen som hevdet at han slo norske fanger for å redde liv. Retten mente at han løy og dømte ham til døden. Men hva om han snakket sant?

Det gjør også vondt å se episoden om Holger Tou som hadde «mangelfullt utviklede sjelsevner». Han måtte ifølge dommerne dø mens statsråd Sverre Riisnæs som sendte norske jøder til gasskamrene, fikk leve. Var det den rette som ble skutt?

Og hvem skjøt man da man henrettet Tou? – For moren var det hennes kjærlige sønn, for ofrene en brutal torturist. Vi som ser henrettelsene på avstand i dag, må erkjenne at de to smelter sammen, og da blir dødsstraffen en tung skjebne, sier rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde. Faktisk tyngre for de etterlatte enn for den dødsdømte, viser serien.

Etterkommere av de dødsdømte har båret på en stor skam. Nå snur Christin Løvaas Lund, niese av Arne Saatvedt, på det hele: Før skammet hun seg over å ha en onkel som var nazist og ble henrettet. Nå skammer hun seg over landssvikoppgjøret.



Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser