Lærd og sanselig Händel

Georg Friedrich Händel «er» Messias, Jephta, Saul, Solomon, Debohra, Samson. I svære utladninger av noen verk spiller og synger han den naturlige skjønnheten og brutaliteten inn i de bibelske og mytologiske skikkelsene. De lever godt, 300 år etter. Modne verker.

Da han var 21 dro han for egne penger til Italia hvor han spilte og komponerte verker for entusiastiske mesener i Venezia, Firenze og Roma, han ble båret frem. Alt at dette var ikke like levedyktig, det meste har gått tapt. Men én ting står – hans Il Ressurezione di nostro Signor Gesù Christo (Oppstandelsen), selv om det har fristet livet som bibliotekskuriositet.

Et mildt verk

Oppstandelsesoratoriet åpner med en i og for seg vennligsinnet samtale mellom en ellevilt jublende engel og den frafalne engelen Lucifer, som sviktet Kristus i nådens stund. Men Händel er raus, han ser på Lucifers «skurkestreker» med overbærenhet, for – som han moderne mente – ethvert menneske er farget av sine omgivelser og må ses på med nåde. Ikke skyldig, altså. Selv Lucifer. I et drama, som verken er det ene eller det andre, men først og fremst et oratorium.

---

Klassisk

Georg Friedrich Händel

La Resurrezione (Oppstandelen)

The English Concert, Sophie Bevan (sopran), Lucy Growe (sopran), Iestyn Davies (kontratenor), Hugo Hymas (tenor), Ashley Riches (bass).

Linn Records CKD 675/ Naxos Norway

---

Til tider – og særlig i vår tid – har Oppstandelsesoratoriet ligget brakk, men det dukker frem igjen innimellom. Den rådende innspillingen på platemarkedet har vært Marek Minkowskis utgave, en utadvendt sak med til dels overdreven fart (etter min smak). På mange måter er jo dette en «åndelig øvelse» – kunstens veg inn til mysteriet. Sånn var det tenkt. Det er på alle vis et mildt verk, og slik spilles det. Her er «rettroenheten» satt til side, og Händel forestiller seg himmelen med en viss komfort, uansett hvor mange velfødde kardinaler og selvgode skikkelser som måtte være der. Det er ingen livstrett Händel vi møter.

Rart å tenke på

Det er i grunnen rart å tenke på at Oppstandelsesoratoriet har hatt sitt full hyre med å overleve. Noen mener det er et mesterverk (ja, gjerne for meg), andre en flopp (tull). Kanskje er ikke skikkelsene så erfarent malt, men utlignes ikke det kanskje av ung energi og ungt overskudd? Jeg må si jeg har hatt et par gode timer med stille sødme, halsbrekkende arier, deilig, akvarellfarget orkesterspill, sanseåpnende arier. Ja, og nesten humor. Nysgjerrigheten har ingen grenser på den nye innspillingen, det tiltaler meg veldig.

Nysgjerrigheten har ingen grenser på den nye innspillingen, det tiltaler meg veldig

—  Olav Egil Aune

Blant så mye mekanisk musikk finnes også den som fører oss i armene på vårt vesens kjerne – hvis vi er finstemte nok til å motta, hvis vi kan lukke så fullstendig opp at vi «hører» at det skjer noe som angår oss, direkte. Slik spilles det her, åpnende – lærd, observant og sanselig: Musikk, som merkes på magen og «smakes» med munnen. Det sørger gammelmusikkspesialisten Harry Bicket & Co for. Ikke rart at han og The English Consert har fått en god håndfull platepriser og dekorasjoner for det allerede.

[ «John Cage ville likt det» ]

Puster naturlig

Händel puster i naturlige drag, musikken beveger seg så logisk framover at den saktens kan bringe urolige sjeler til vanvidd. Denne innspillingen er ingen fløyelsbløt utgave av Händel, heller ikke er lyden skåret som røntgenbilder. Han spilles og synges her som han komponerte – med omhu, stilbevisst, ærlig og redelig, alltid syngende. Her leveres gode råvarer uten forførende innpakning.