Ekteparet Michael og Ulrike lever et presentabelt liv i sin dyre designerleilighet. Han er lege som drømmer om å jobbe for Leger uten grenser, hun er assistent for en kjent performancekunstner. De har ikke tid til hverandre, og definitivt ikke til sin forsømte tenåringssønn (Jonas Hoff Oftebro). I et forsøk på å få hverdagen på vestkanten til å gå opp, ansettes en vaskehjelp (Lena Kristin Ellingsen).
Med Et stykke plastikk har den anerkjente tyske dramatikeren Marius von Mayenburg her regien på sitt eget teaterstykke. I nærmere tre timer får vi servert en komedie som ikke bare fyrer opp under en karikatur av dagens «overklasse», men som også peiler inn på noen samfunnsstrukturer og et maktmisbruk mange kan kjenne seg igjen i.
Pinlig presist
Det kan som kjent være vanskelig å leve et vellykket liv; ha karriere, være gode foreldre, være sunne, attraktive, politisk bevisste, rike og kanskje det mest tyngende av alt – være lykkelige. Michael og Ulrike er blinde for ambisjonene de overveldes av. De anser seg selv som venstreorienterte og tror de kjemper for rettighetene til de mindre privilegerte, men de vil ikke rengjøre sitt eget toalett.
---
Teater
Marius von Mayenburg
Et stykke plastikk
Scenografi: Sébastien Dupoey
Nationaltheatret, Kanonhallen
---
Stykket reiser et spørsmål som trolig angår mange som sitter i salen: Hvordan begrunner den politisk korrekte kultur-middelklassen at de ikke vil vaske dritten sin selv? Med Et stykke plastikk besvarer Marius von Mayenburg det ved å trekke frem en rekke pinlige situasjoner på en presis måte.
[ Édouard Louis’ på Det Norske Teatret: «Et nytt blikk på mor» ]
Dobbeltliv
I rollen som ektepar får Marian Saastad Ottesen og Ola G. Furuseth frem dobbeltlivet – idealene de bærer med seg, men ikke lever opp til – på en fornøyelig måte. Spillet er stort, men de sørger likevel for at vi ser på karakterer og ikke karikaturer. Jan Sælid spiller den høylytte og plasskrevende kunstneren, med pseudonymet Haulupa, som elsker å blande kunst og liv. Når han får idéen om å la vaskehjelpen bli en del av kunstverket sitt, skrur komedien seg til. Det er en enerverende karakter, som man likevel ikke kan annet enn å like.
Her formelig oser det sprengt åndssnobberi
— Kjersti Juul
Nettopp det at en får et hjerte for karakterene, er noe av hemmeligheten ved skuespillet. Selv når Michael og Ulrike er på sitt mest utålelige i sin egen selvrettferdige blindhet, føler vi med dem. De blir noen som angår oss.
Maksimalistisk
Scenograf Sébastien Dupoey lar leiligheten bugne over av kunstferdige møbler og ting som lett kunne stått bak et monter på Høstutstillingen – som om familien nærmest bor i en installasjon. Handlingen på scenen suppleres av skjermer som viser «videokunst». Ofte i form av nærbilder der slim, blod eller pasta renner ned over ansiktene deres. Her formelig oser det sprengt åndssnobberi. Når middagen skal på bordet, godtar vi glatt at spaghettien velter ned fra taket. Med et så maksimalistisk uttrykk beveger von Mayenburg seg i lengden på grensen til det anmasende. Etter pausen føles det hele noe repeterende, og forestillingen kunne med fordel vært strammet inn.
[ «Pinocchio blir til pinneved» ]
Et sårt aspekt ved stykket er ekteparets forhold til sitt eget barn. De scorer høyt på kulturelt jåleri og sosialt hierarki, men kommer til kort i det nære og private. Den fortapte sønn er bortskjemt på materielle goder, men underernært på kjærlighet. På sitt mest treffende kjenner vi på det ubehagelige, like under latteren.
