Anmeldelser

Sjeldent ambisiøst om kunsten hinsides mennesket

Erland Kiøsterud legger lista høyt i et essay og en roman der naturen, og ikke bare mennesket, skal være målestokk for det skjønne.

Hvordan skrive romaner og essays i klimakrisens tid? Er det mulig å skrive seg ut av modernitetens groteske overgrep mot alt og alle som ikke er eiendomsbesittende eller kapitalisøkende? Spørsmålene er store, men også helt avgjørende å få svar på. Med et sjeldent ambisiøst essay og en selvbiografisk roman som, til tross for sitt beskjedne format, har episke dimensjoner, tegner Erland Kiøsterud opp et bilde av problemene vi har havnet i – og skisserer et mulig språk for veien videre.

Bøkene kan betraktes som to synsvinkler på et beslektet landskap, men det er i essayet prosjektet blir klarest.

Hinsides mennesket

Målet er å formulere en økosentrisk estetikk hvor mennesket ikke lenger er midtpunkt for skjønnhetsopplevelser, men naturen selv og alle dens manifestasjoner. Dette fører også med seg et annet skjønnhetsbegrep, fordi for «absolutt alle dyrene er skjønnheten tilstanden – i fravær av frykt og frihet fra smerte – av å kjenne behag, av å bare være, som når vinden stryker kroppen og solen treffer ansiktet, og livet bare er.»

Kiøsterud beskriver seg selv som uttrykk for naturen snarere enn et subjekt hevet over den, og han gjentar til stadighet at «naturen naturerer», tydelig inspirert av den nederlandske filosofen Spinoza. Dermed blir bruken av pronomen deretter, for døden er slutten for individet, men ikke for naturen selv: «Etter endt liv legger jeg fra meg meg selv og går opp i kretsløpet for å omdannes på ny.»

Man stiller seg lagelig til for hugg med slike grep, men jeg beundrer forsøket, fordi det er nødvendig – og krever mot.

Alt snakker

Kiøsterud løser opp en del antroposentriske myter, deriblant at det å snakke nødvendigvis betyr å ha et talespråk. Både dyr og planter «snakker», mener han, gjennom sine respektive språk, enten det nå er akasietreets kjemiske signaler, biens dansetrinn eller bavianens rop. Her er han litterært på høyden og ikke minst morsom: «Med plan og tilrop organiserer sjimpansene seg for å angripe en nabostamme. Menneskedyret leser en kunstanmeldelse, går til galleriet, ser vakre, foruroligende bilder og lurer på hva det betyr.»

---

kiøsterud

Roman og essay

Erland Kiøsterud

Fire norske sanger

Skjønnhetens økologi

Forlaget Oktober, 2023

---

Essayet kretser rundt hvordan alle livsformer er uttrykk for bearbeidelse og dialog med omgivelsene, uansett om det er trær eller kunstkritikere det er snakk om. Med et slikt språkbegrep er det de prosessene levende vesener, ting og erfaringer inngår i, og hvordan de ulike miljøene utfolder seg, som står i sentrum. Prosesser som forbedrer eller utvikler levedyktige miljøer, er også arnestedet for velfungerende språk, synes Kiøsterud å mene.

hare

Bare begynnelsen

Skjønnhetens økologi er naturligvis bare begynnelsen på en ny måte å se mennesker, kunst og natur på, og det lille essayet prøver heller ikke å påstå noe annet. Kiøsteruds resonnement beveger seg likevel med autoritet og letthet gjennom materien, og lista legges dermed på et sted hvor det virker smålig og sneversynt å henge seg opp i bagateller rundt utformingen.

Han stiller seg lagelig til for hugg, men jeg beundrer forsøket, fordi det er nødvendig – og krever mot

—  Kjetil Røed

Likevel skurrer det enorme tillegget, altså alle fotnotene i essayet, en smule. Det er noe doserende ved dette tillegget som jeg har et ambivalent forhold til. Selv om jeg setter jeg enorm pris på det, ettersom jeg får lesetips jeg ellers ikke ville hatt tilgang til, blir det litt for mye utlegging av hva Kiøsterud har lest. Alle de filosofiske utlegningene og titlene suger på et vis til seg den vitaliteten og ønsket om å forandre – som essayet ellers er gjennomstrømmet av. Essayet mister rett og slett noe av sin friskhet og enkelhet, kanskje til og med slagkraft, gjennom et så tungt noteapparat. Men kanskje er det nødvendig, når alt kommer til alt, å liste opp alle disse kildene? Jeg er neimen ikke sikker. Og jeg har allerede bestilt et par av bøkene han henviser til i notene.

Episk driv

I den selvbiografiske romanen Fire norske sanger skriver Kiøsterud seg selv inn i sin egen familiehistorie som bruddpunktet i en lang rekke av entreprenører og kapitalister. Slekten forankres i fortellingen om hans hjemby Drammen, og blir rotasjonspunkt for en velkjent livsform hvor penger styrer. Vekten ligger hele veien på hans søken mot noe annet, også gjennom ulike faser av forfatterskapet. Men det er først mot slutten av romanen han finner frem til det som også er kjernen i Skjønnhetens økologi: altså at det ikke er menneskesubjektet som er i sentrum, men moder jord. Den enkeltes liv og tanker er naturen som skaper seg selv.

Å gi seg selv en slags hovedrolle i prosesser som strekker seg over hundreår kan rett og slett tippe over mot det mytomane

—  Kjetil Røed

Å gi seg selv en slags hovedrolle i prosesser som strekker seg over hundreår kan rett og slett tippe over mot det mytomane og pompøse. Mot slutten samler likevel hele historien seg, og inderligheten som i begynnelsen var episk på grensen av det svulstige får nå et historisk trøkk og en vending som overbeviser. Igjen: dette fungerer som fortellende motstykke til Skjønnhetens økologi: «Han vet nå at fortellingene hans er laget av det samme stoffet som elvedalens fortellinger, at han er av det samme stoffet som forfedrene sine, som landets beboere, menneskene rundt ham. Han vet at fortellingene bare er et tynt slør over stillheten.»

Kiøsterud legger lista høyt for seg selv. Jeg er spent på neste kapittel i den økosentriske litteraturen.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser