Anmeldelser

Dikter rundt Palme-drapet i satirisk roman

Lena Anderssons «konspirasjonsroman» Koryfeene hevder fortellingens makt over virkeligheten.

Lena Andersson har gestaltet det svenske sosialdemokratiets i velformulerte og idé-drevne oppvekstromaner som Sveas sønn og Datteren. Den sosialdemokratiske drømmen har hun omtalt som for ambisiøs til ikke å bære i seg sin egen utmattelse og oppløsning. Hvem andre enn nettopp hun kan riste i svenskene nasjonaltraume?

Etter trettisju år er mordet på statsminister Olof Palme en skamplett på den svenske rettsstatens selvoppfatning og gjenstand for mytologisering.

Noe ligger fast. Som at politiet begikk flere tabber den kvelden Palme ble skutt, som igjen førte til et for snevert fokus fra start. Sjefetterforsker Hans Holmér fikk skylden for manglene, og søkte avskjed i 1987. Christer Pettersson ble i 1989 både dømt og frikjent for drapet.

Lena Andersson

Etterforskningen fikk en avslutning i 2020 da «skandiamannen» ble utpekt. Stig Engström ble tidlig sjekket ut av saken, men i dag mener politiet at de ikke kommer utenom ham. Engström døde i 2000, og det er ikke reist tiltale. Når det i Lena Anderssons roman Koryfeene, hevdes at mangelen på fantasi er grunnen til at denne drapssaken har vært uløst i over tretti år, er det kanskje skremmende nær virkeligheten.

Dikter videre

Fra starten av har mange tenkt at Palme-drapet ikke kunne være tilfeldig. Palme hadde mange fiender, også blant sine egne. Flere teorier har vært lansert: politiet selv kunne stå bak, eller PKK, kanskje sørafrikansk etterretning. Hyllemeterne i politiets arkiver er mange og en rekke TV-serier og bøker er skapt.

Går Lena Andersson inn det veldokumenterte traumet for å lansere nok en teori? Eller vil hun vise at fiksjonen er det nærmeste vi kommer?

Koryfeene dikter videre på kjente fakta, politiets feiltrinn og forestillingen om at noen i maktsirkelens innerste krets sto bak. Romanen folder seg ut som en lag-på-lag fortelling. En jeg-forteller, Roger Lilja, skal skrive en reportasje om mordet på Carl Stjärne, som Palme-karakteren heter i romanen. Journalisten velger å samtale med en informant som igjen har sine opplysninger fra en som jobbet i etterretningen.

---

Koryfeene

Roman

Lena Andersson

Koryfeene

Oversatt a Gøril Eldøen

240 sider, Gyldendal 2023

---

Diskusjonene mellom informanten Nils Niia og skribenten Roger Lilja er et kommenterende spor og like interessante som informantens avsløringer. Nija gjengir hendelsesforløpet mordnatten, angir motiver for drapet med ulne antydninger og fastholder ulike innfallsvinkler til mordet. Dette speiler alle lagene av gjenfortelling som har lagt seg over hendelsen.

Jeg-fortelleren må «ha bevis for å kunne skrive. Fakta, kjensgjerninger. Dokumenter. Papirer på ting.» Nils Niia mener derimot at sannheten ligger i fiksjonen, i sprekkene, i mellomrommene og i detaljene. Han gir det allment kjente hendelsesforløpet mordnatten et lett fiksjonelt slør og spekulerer ut fra kjente vitnesbyrd og detaljer som det ikoniske TV-bildet av Hans Holmér, her kalt Rolf Utterström, med en revolver presentert som mordvåpenet. Slik skaper Andersson kostelig humor av politiflauser.

Tåkelegging som poeng

I romanen blir konspirasjonstankene presentert stykkevis og delt, ispedd en solid dose maktkritikk som avslører makthavernes egen opphøyde selvforståelse. Satiren fungerer. Vilje og kraft til å tåkelegge får også prege fremstillingen. Den får noe tilslørende ved seg som absolutt kan irritere leseren som ønsker klarhet, selv om det overbeviser som et velbegrunnet tematisk poeng.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Motivet for det brutale drapet er her å finne i de etablerte forestillingene om sosialdemokratiets grunnidé som presenteres i romanen, sammen med tanken om at Carl Stjärne ville bidra til at Sovjet-staten skulle utvikle seg i sosialdemokratisk retning etter nordisk modell. Fraterniseringen med Sovjetunionen faller partikameratene tungt for brystet. Det at Stjärne også er sterkt mislikt blant deler av folket, leder hans betrodde menn til å ville rydde han av veien.

Kanskje alluderer Lena Andersson til Kjell Espmarks Hatet fra Glömskans tid (1987-97), hvor sosialdemokraten Johan Kleve fører ordet. I artikkelsamlingen «Virkeligheten og alt det andre» hevder Andersson at Hatet setter ord på at: «[...] det som ikke får lov til å være sant, er ikke sant, uansett hva virkeligheten sier.»

Fortellingens motmakt

I Koryfeene blir samfunnets reaksjon på den usannsynlige fortellingen om sammensvergelsen forutsagt av de involverte selv: «Enhver som nærmer seg sannheten, vil med velvillig bistand fra journalistkorpset plasseres i kategorien idiot, fanatiker og konspirasjonsteoretiker.» Helt i tråd med det konfronteres Roger Lilja med sin egen selvforståelse tretti år senere, og innser at «han er ingen møkkagraver, ingen avslørende journalist». Han selger sin versjon av Nils Niias avsløringer som en artikkel som avdekker grumsete forestillinger fra det mørkeste Sverige.

Andersson er her et tidsriktig motstykke til vår egen maktkritiker Kjartan Fløgstad

—  Astrid Fosvold

Journalistens kapitulasjon viser at det ikke finnes noen uavhengig posisjon hvorfra en slik maktavsløring kan fortelles med troverdighet. Vår selvforståelse som opplyst samfunn hviler på en overbevisning at vi skal motarbeide konspirasjonsteorier for å opprettholde stabilitet. Siden Lena Andersson velger å gi sin satiriske roman undertittelen «konspirasjonsroman», gjør hun konspirasjonsteorien, om enn polariserende og samfunnsnedbrytende, til en slags motmakt mot et slikt narrativ.

I Koryfeene lar Lena Andersson fiksjonen avsløre at sannheten om drapet finnes skjult i fortellingene om det. En slik relativisering av sannheten kan bare sies gjennom fiksjonen. En parallell er Kjærstads mordgåter i Rand, Homo Falsus fra tiden da Palme-drapet skjedde. Dessuten er Andersson her et tidsriktig motstykke til vår egen maktkritiker Kjartan Fløgstad, som blander fakta og fiksjon med konspirasjonstanker i sin siste roman Habeas Corpus.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser