De tre bukkene bruse har vært i Amerika og gjort seg skikkelig fete

Det velkjente eventyret ble først trykket i 1843, i tredje hefte av Norske folkeeventyr samlet av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. Med sin klare handling og klassiske gjentakelser, er det blitt et av våre mest fortalte eventyr – som i sin tur har gjort det til et yndet objekt å spinne videre på.

Her til lands har Bjørn F. Rørvik og Gry Moursunds bøker om Bukkene Bruse som drar til Syden og på badeland hatt stor suksess. Slike viderediktninger hadde nok ikke vært så artige dersom ikke det rene, enkle folkeeventyret hadde vært så godt kjent.

Nå har også amerikanerne Mac Barnett og Jon Klassen kastet seg over både bukkene og trollet. Det betyr antakelig at eventyret er godt kjent også i USA? I alle fall føk boka deres The Three Billy Goats Gruff rett inn på New York Times bestselgerliste da den kom ut i fjor høst. Og nå har det bergensbaserte forlaget Mangschou hentet historien hjem igjen, levende gjendiktet av Vibeke Saugestad.

Brua som overgang

Boka åpner med et oppslag over to sider som rommer minimalt med informasjon, både hva tekst og bilde angår: «Det var en gang en bro. Og under den broen bodde det et troll.» Men mer skal det ikke til for å trigge fantasien. Dessuten henspeiler denne åpningen på den grunnleggende forestillingen i mange av folkeeventyrene om at det er et skarpt skille mellom natur og kultur. I naturen råder troll, tusser og andre vetter, men også mennesker har interesser i naturen. I dette eventyret går det ei konkret bru over dette skillet, fra kultur til natur, og trollet er sjef ved den.

Slike analyser har nok mest akademisk interesse, og er selvfølgelig ikke noe fireåringer som grøsser ved tanken på de som skal krysse den skumle brua, grunner over. Men man kan jo merke seg at det er her Barnett begynner fortellingen, mens kilden til Asbjørnsen starter med bukkene og at de skulle til seters og gjøre seg fete.

---

Bildebok

De tre bukkene bruse

Gjenfortalt av Mac Barnett, illustrert av Jon Klassen

Gjendiktet av Vibeke Saugestad

Mangschou 2023

---

Poetisk lasaron

Trollet til Barnett og Klassen er dessuten nokså annerledes enn folkeeventyrets. Han er mer menneskeliggjort. Han ligner en forsoffen lasaron der han sitter under brua, omgitt av tomme hermetikkbokser, spillkort og knokler. Med gaffel og skje sitter han klar til å innta et godt måltid. Dette trollet er poetisk anlagt. I eventyret er det den største bukken som snakker på rim før han stanger trollet ut i fossen. Her sitter trollet og snakker med seg selv: «Jeg er et troll. Det beste jeg vet, er å gnafse og gomle meg tykk og fet. Jeg elsker føtter mot planker og stein, for det er lyden av kjøtt og bein.»

Vi vet jo hvordan det går, grådigheten får sin straff. Og det til de grader også, for alt er stort i Amerika

—  Marianne Lystrup

Apetitten hans er det ikke noe å si på, men han skal ikke bare jafse i seg geita rå med ragg og klauver. Han drømmer om «konjakkflambert geit på en søtpotetseng... og et sølvsausenebb fylt med geitebernaise...»

Den viktigste funksjonen slike formuleringer har, er antakelig å muntre opp den voksne leseren som er gått lei av å lese det gamle eventyret for n’te gang. Men det bidrar også til å gjøre skillet mellom natur og kultur mindre. Vesenet som til slutt skal utfor fossen, er et annet enn det fåmælte og dumme trollet i eventyret.

Riktignok er også Barnetts troll dumt, skjønt han selv reflekterer over hvor smart han er, som slipper de små bukkene fra seg så han kan sette tennene i den største. Men vi vet jo hvordan det går, grådigheten får sin straff. Og det til de grader også, for alt er stort i Amerika.

Rufsete og morsomt

Bildene i boka er i umiskjennelig Klassen-stil. De er rufsete og omtrentlige i miljøskildringen, består av mange rene flater, og har klart fokus på øynene – både trollets og bukkenes. Det åpner for innlevelse og fantasi hos oss som leser. Han kunne kanskje vært raus nok til å utstyre trollet med det skjegget som Barnett beskriver, men Klassen syns åpenbart det får klare seg med et par tynne strå på snuten.

[ «Rikt og poetisk om død og minner» ]

Slutten bringer oss tilbake til brua, for den har ikke falt ned under basketaket. Så da er det kanskje trygt å følge etter bukkene inn i naturen – et sted der man kan glede seg over frodige kår. Men kan vi stole på at trollet virkelig er borte? I alle fall byr denne boka på en fin, ikke veldig skummel, men ganske morsom leseopplevelse. Særlig hvis du kjenner eventyret fra før.