Portrett av et begjær

Marginalia er kanskje den frieste og mest irriterende formen for litteratur man støter på og utfolder seg i: notater og understrekninger, eselører, flekker av kaffe og vin i private og offentlige eksemplarer. Lesere etterlater spor – desto flere jo bedre boken er.

Marginalia finnes altså overveiende på den del av boksiden som ikke er trykket, margene og rommet mellom avsnitt eller linjer – hele apparatet av papir som gir teksten visuell form og evnen til å lagres.

De mest berømte marginalia finner man trolig i «illuminerte» (ornamenterte) manuskripter før boktrykk ble kjent og utbredt i Vesten, utført på bestilling fra en rik klient av munker i klosterets scriptorium. Fantastiske, absurde og groteske tegninger eller private kommentarer om arbeidsforhold og kolleger, klosterfrustrasjoner. Disse skadene på boken kan oppnå høy pris blant samlere, ikke minst når kjente forfattere skribler og søler.

Til overs

Marginalia kan altså være tilfeldige, akademiske, pubertale; profane, lærde, private; poetiske, fromme, pornografiske; leksikalske, unike eller reproduserte, anonyme eller viden kjente – de tar noen ganger langt mer plass enn verket de først ble skriblet på. I visse utgaver av klassiske tekster vil kommentarene nesten fortrenge den kommenterte teksten, for eksempel Dantes Guddommelige komedie eller Krigskunsten av Sun Tzu.

---

Dikt

Rune Christiansen

Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887-1918)

Dikt og epistler

113 sider, Forlaget Oktober 2023

---

Epistel viser til brevformen, et gammelt litterært format, ennå i hverdagslig bruk til liturgisk og privat lesing av for eksempel Paulus, dessuten et klassisk diktformat i romersk litteratur – brev i diktform. Brevet, som nesten forsvant med telefonsamtalen, fikk siden en voldsom renessanse med nettopp telefonen, dens utvikling til postmaskin for både åpne og fortrolige brev.

Noen poeter vil ganske enkelt si at poesi er det man får til overs når alt annet har funnet sin sjanger.

[ Jeg går i sorg: «Stilfarne og mesterlige dikt om demens»  ]

Intimt og direkte

Alt dette for å vise hvordan Rune Christiansen har nær sagt ubegrenset frihet i sin henvendelse og bruker den. Boken er skrevet som en samling poetiske brev og notater til og om den svenske poeten Harriet Löwenhjelm (1887-1918). Henvendelsen er intim og direkte, ikke sjelden absurd da kvinnen han skriver til har vært død i hundre år. Hun lever i generasjonen av store modernister fra europeisk litteratur og dør før disse utgir sine arbeider. Før hun selv utgir sine arbeider. Hun er vel moderne, men mer i kraft av sitt liv enn sitt verk.

Hun tilhører den gamle overklassen, som sært nok overlevde første verdenskrig i Europas mest moderne og marginale stat, mens hennes eget liv går til grunne i idyllisk dekadanse. Sanatoriet for lungesyke er et viktig motiv i europeisk modernisme, med en arv fra den gotiske litteraturen etter romantikerne, som også døde unge. En gammel overklassekultur går under, en skjermet rest av fritid og lek langt fra slagmarken og fabrikkene.

Men Christiansens dikt og notater er fulle av lekkasjer – teologiske, metafysiske og emosjonelle – i en bok som fremstiller død og kjærlighet med et begjær man ikke uten videre kan vente. Christiansens bok er vill, i en viss (ikke seksuell) forstand obskøn – pronomenene du, din, vi og vår får spille fritt med den dødes navn og biografi. Tiltalen bekrefter Löwenshjelms dødsdrift, behandler sporene hun etterlot med lidenskap og lengsel, i en type følsomhet som minner om russisk kosmisme. Sporene har aura, den døde er nær og tiltalt ved og i dem. Poesien har en okkult kilde og de døde venter de levende på «motsatt bredd». Et av bokens vakre trekk er, for mitt blikk, at forfatteren ikke underbygger sine bilder ut over det Löwenhjelm etterlot seg – tegninger, dikt, dagbøker, brev, fotografier og minner hos dem hun møtte.

[ «Sterk undergangsvisjon frå Etel Adnan» ]

Ambivalens

Samlingen er nesten bydende rik på metaforer, og dét har meg bekjent ikke vært god tone i samtidspoesien på en stund. Bildene er ofte pressede, selvmotsigende og omsnudde, slik man kjenner til fra metafysisk og mystisk diktning. Likevel er diktene lette å lese, notatene hverdagslige, banale rim – nærmest som vitser, en privat hilsen fra levende til død.

Som privat leser kjenner jeg dyp og vedvarende ambivalens

—  Arve Kleiva

Som privat leser kjenner jeg dyp og vedvarende ambivalens. Lese en annens lidenskapelige brev. Skrevet med en blindflekk, som lidenskaper gjerne har, tror jeg det er ambivalens boken vil tiltale når den viser sitt begjær etter «Harriet Löwenhjelm (1887-1918)».

Marginalia minner meg stadig om Christiansens notatbok: Om morgenen den 25. februar 1848 (2002), som jeg setter høyt. Korte formater har et marginalt liv i den norske bokheimen. Pussig nok, for det er her kompetansen er størst og mest utbredt både blant lesere og forfattere, og de korte formatene står nærest den politiske og økonomiske makten. De har også den flyktighet som følger andre fenomener i vår tid.