Anmeldelser

Boka til Mats Jonsson gjør meg sjalu på hele Sverige

Hørt om svensken som tegnet den samiske historien siden siste istid før norsken rakk å spisse blyanten?

For noen år siden sendte jeg en e-post til Sulitjelma Historielag, og forhørte meg om slekta. I alle fall mormors farmor var same, fikk jeg bekreftet.

Det nevnte mormor aldri. Hun visste det kanskje ikke? Eller? Og hva da med mormors far, kan han ha behersket et av de samiske språkene? Når «sluttet» vi å være samer? Jeg ha’kke peiling. Jeg vet ikke engang om vi snakket pite- eller lulesamisk, og jeg kan bare ane omfanget av den påførte skammen, av identitets- og kunnskapstapet da tilhørigheten til samisk kultur forsvant. Tusenvis av skandinaviske familier har lignende historier om hvordan de en gang var samer.

I den grafiske romanen Da vi var samer forteller svenske Mats Jonsson hva som skjedde da familien «sluttet» å være skogsamer i farfarens slektsledd (Jeg er en knapp generasjon yngre enn Jonsson, så slektsleddet sammenfaller med min oldefars!). Samtidig bretter den Augustpris-nominerte tegneserieromanen ut samisk sivilisasjons historie i området som i dag er Sverige, og beskriver nyansert, engasjerende og systematisk hvordan svensk politikk nesten har ødelagt ett av landets folk. Resultatet er ei stor bok – i alle ordets betydninger.

Familiehemmeligheter

Del én av boka heter «Ingenting vet jeg». Tittelen er dekkende for romanens utgangspunkt: Jeg-fortelleren Mats graver i familiehemmeligheter. Hvorfor sluttet farfaren å eie rein? Hvorfor er familiens skogsamiske bakgrunn fortiet? Den stockholmsbaserte serietegneren oppsøker dermed slektninger og arkiver, han tråler de få bøkene han finner om skogsamer, og tegner hvordan formødrene og -fedrene muligvis hadde det, ut fra det han finner ut om hvert enkelt slektsledd.

---

da vi var samer

Grafisk roman

Mats Jonsson

Da vi var samer

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

352 sider, Gyldendal 2023

---

Underveis rulles praktfulle, klasseromsaktige plansjer ut over helsider. Humoristisk, sobert og uten snev av (berettiget!) harme formidler disse samisk, og spesielt skogsamisk, historie fra og med perioden etter siste istid. Helsidene forklarer dels kompliserte juridiske og politiske prosesser med letthet, og gjør mine beint fram feilaktige barneskolelærdommer til skamme. Med kunnskapstilfanget blir Mats’ personlige slektshistorie verken intim eller sentimental. Serietegnerens familie utgjør snarere et eksempel på ei slekt som gradvis underkues av svenske myndigheter.

Tilbake til Sápmi

Jonsson kaller boka en roman, muligvis fordi han har diktet der kunnskapen om fortida er hullete. Men da jeg-forteller Mats et sted nevner britisk-franske Phillippe Sands’ Tilbake til Lemberg, slår det meg at selv om Sands’ bok beveger seg i et landskap milevis unna Sápmi, har de to titlene faktisk sjanger- og metodemessig mye felles. Jonsson blander memoar, slektskrønike og sakprosa slik Sands kombinerer sin personlige søken etter jødiske røtter med holocaust- og folkerettshistorie. Begge fortellingene har drøssevis av personer, tider og steder, men begge forfatterne makter å sy stoffet sammen med fortellergrep som gjør det hele spennende: Jonsson holder kontinuerlig igjen akkurat passe mye informasjon, og sekvenser som ved første øyekast ser ut som digresjoner, viser seg å være plassert på nøyaktig riktig sted hva angår handlingsutviklinga.

da vi var samer

Også tegningene er akkurat passe stiliserte, her finnes ingen overflødige detaljer. Jonsson utnytter mulighetene serieformatet gir: Vakre oversiktsbilder får breie seg på halvsider, og avløses av nærbilde-ruter med med hyperekspressive ansiktsuttrykk, vidd og snert.

Eksotisme på svensk

Apropos detaljer: Boka er på sitt beste når Mats observerer den stockholmske kulturelitens fordommer og uvitenhet i møte med det samiske, og egne reaksjoner i møte med disse. Jeg vil gå så langt som å si at Jonsson er en dyktig maktanalytiker: På en fjong middag med «spesielt kjøtt fra en spesiell spansk provins» blir Mats fra Norrland oversett, helt til de urbane kulturfolkene spør ham ut om hans samiske bakgrunn. «Jeg og slekten min var så uinteressante at vi bare hadde det eksotiske å bidra med», reflekterer han, samtidig som han er klar over det ydmykende i at han ikke klarer å stille seg likegyldig til hierarkiet: Han «var takknemlig for at de i det hele tatt viste interesse».

da vi var samer

Jeg-fortelleren er altså bestandig selvbevisst, aldri selvforelsket: Mats utforsker årsakene til egen identitetssøken, eller «samtidens narsissistiske fiksering på identitet», som han skriver. Handler ikke identitetsinteressen bitte litt om ønsket om å være «unik», spør Mats, så ærlig at spørsmålet gnager i denne leseren. Brukte jeg mormors lidelse til å gi anmeldelsen min en spennende åpning, spør jeg meg. Eller verre, til å forsøke å gjøre meg selv interessant? Jeg gjorde nok det. I alle fall til en viss grad.

Sjalu

Da vi var samers prosjekt er på sin side diametralt motsatt: Som tegner er Jonssons mål å skildre hele livet i serieformat, skriver forlaget. I årets utgivelse understreker jeg-fortelleren at han vil «skildre de som ikke er skildret før, de som har vært regnet som uinteressante». Alt skal med, også det kjedelige som ingen kan smykke seg med. Ganske riktig har Jonsson stor tålmodighet med hele bredden av stoffet sitt.

Jeg-fortelleren er bestandig selvbevisst, aldri selvforelsket

—  Maria Birkeland Olerud

Oversetteren har derimot vært utålmodig, tror jeg. Noen steder står enkeltord rett og slett uoversatte: «Kalfjäll» er da «snaufjell» på norsk!? Og stillingstittelen «VD» har jeg ikke hørt i Norge før, men vi har massevis av folk som kalles «adm.dir.» På toppen kommer slurv: «Evig tilvekst» låter svorsk; «evig vekst» låter norsk. Og hvorfor snakke om «tvangsforflytning» av samer, når det i Trude Marsteins stødige 2021-oversettelse av Elin Anna Labbas dokumentarbok Herrene sendte oss hit, enkelt og greit heter «tvangsflytting»?

Kanskje forlaget kan språkvaske boka en gang til før neste opplag kommer. For nytt opplag håper jeg trengs. I Norge har vi riktignok historieverk som Samenes historie. Men siden Da vi var samer har en personlig vri, og attpåtil er tegneserie, er den så tilgjengelig at tenåringer kan gyve løs på den.

Som norsk leser er «haken» naturligvis at boka stort sett handler om svenske forhold. Dermed blir det en underdrivelse å si at jeg er småmisunnelig på folk i Sverige som har fått en slik gave om egen historie. Jeg er brennende sjalu.

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser