Anmeldelser

Elektra på Operaen: Et svimlende høydepunkt

Elektra, en granittblokk av en opera med tettvevd musikk og drama over alle bredder, spilles på operaen i Oslo. Det går til seier.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Richard Strauss´ grelle opera er ikke for pyser. Det er et av de mest hårreisende musikkdramatiske verker som er skapt. Den ble til noen år før første verdenskrig, men ikke for at publikum skulle få noe vakkert å lene seg på. Den er skrevet for å sjokkere.

Og det gjør den til fulle fremdeles. I et nøtteskall: Mørk, intens og vanvittig. Når den er i gang, kjøres det i «femtegir» fra begynnelse til slutt. Den som skal puste, må puste før det begynner, nær sagt.

Den som skal puste, må puste før det begynner, nær sagt

—  Olav Egil Aune

Urgammel tragedie

Først det helt greie: Den urgamle greske tragedien, som finnes i flere versjoner (Evripedes, Sofokles), avkler historien om en mor (Klytamnestra), som dreper sin mann (Agamemnon), og datteren (Elektra), som er besatt inn til det groteske på å få gjengjeldt drapet. Klassisk gresk mytologi.

Scenen er grei, om enn overraskende: I et nærmest respateks-kledd hus, et slitent barndomshjem ved Oslos utkant finner det sted et grusomt hevndrap. Det er lummert, skummelt i lufta, mørke og lys skifter i takt med handlingen. En kan undres et øyeblikk over scenografi og regi, tanken vil ha det gamle oppsettet med antikke grekere i klassisk mundur.

Eller vil den? Jeg innser fort at grepet er svært godt. Ole Anders Tandberg er kjent for sine til dels blodige oppsetninger på Den Norske Opera og andre steder. Her er vi i en hvilken som helst familie. Og Erlend Birkeland setter dette unnselige, stusselige hjemmet rett inn i vår tid. Med så kort avstand mellom historie og nåtidshandling, forsvinner naturligvis den mytiske fornemmelsen som gjør at vi kan holde elendigheten på avstand. Men nå får vi det rett i fanget, rett rundt hjørnet – som et hvilket som helst æresdrap.

Enorm Elektra

Elektra (Gun–Brit Barkmin), står på scenen hele tiden, med en enormt kraftfull og fokusert stemme, til synelatende uten den minste anstrengelse. Hun «gifter seg» med operaen, så fort hun er på scenen – og «ekteskapet» holder fra ende til annen.

Søsteren Krysotemis (Elisabeth Teige), som bare lengter etter barn midt oppi elendigheten, lar sin kraftfulle og mørkere sopran skildre en kvinne som blir gal i et hus der mordlysten er det normale. Og naturligvis Orestes (Yngve Søberg) – den som til slutt gjør ende på moren – står der med blod over hele seg, han fyller rollen på sin sikre måte. En stjernekvartett av sangere.

Elektra

Skrekkhistorie

Djervt eksperimenterer Richard Strauss i en «ny» musikkform – den atonale ekspresjonismen, som vokste fram rett etter begynnelsen av år 1900. Det kler naturligvis den gamle skrekkhistorien. Det er et eneste kjør – uten «vakre» melodier, ja, uten en eneste sangbar arie. Det skal et svært orkester til for å holde det på skinnene, og det skal eksepsjonelle sangere til for å drive det framover og leve ut gruen.

Det er merkelig med Richard Strauss – at denne besteborgerlige, lakoniske, til dels late mannen som hadde blikket konstant festet på sin bankkonto, kunne utløse slike mastodonter av noen operaer, først Salomé, så Elektra. Den som (på film) har sett ham dirigere sine operaer, kjenner en mann som står med ene handa i lomma, med den andre titter han på klokka. Det ser ut som han kjeder seg konstant. Mens kaskadene av lyd fyller rommet.

Alle følelser

Denne kvelden var det tsjekkeren Petr Popelka, som dirigerte med raus hånd, og gjennomførte – slik operaen krever – alle følelser på skalaen. For å uttrykke sjelelige avgrunner og spenninger, griper Strauss til de grelleste dissonanser. Operaen er svart, ingen lyspunkter på scenen. Moral, skyld og samvittighet har ingen plass i personenes sjelsliv.

Det er rimelig å si at denne operaen neppe kunne blitt til uten Freud, som gravde i grumset og fikk fram mørkemaktene i oss. Det er sjelden å oppleve et drama der samtlige personer er frastøtende.

Og så? Hvem vil gå og se noe slikt? For dem som elsker opera er det et svimlende høydepunkt, de som hater, eller i hvert fall ikke skjønner at opera er noe, at det er bare er skrik og skrål, vil få et bevis for påstanden.

Den er forbudt for barn. Bør i hvert fall være det.

---

Opera

Den Norske Opera

Richard Strauss

Elektra

Gun-Brit Barkmin, Anna Larsson, Elisabeth Teige, Yngve Søberg, Magnus Staveland.

Regi: Ole Anders Tandberg.

Scenografi: Erlend Birkeland.

Operaorkesteret, dir: Petr Popelka.

---


Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser