Anmeldelser

Høydepunkter fra kunståret 2022

Hva har norske samtidskunstnere hatt på hjertet i løpet av året som er gått? Kunstkritiker Maria Borg oppsummerer sine favoritter.

Første verdenskrig etterlot Europa med store traumer og lidelser. I kunsten ga dette opphav til en noe nihilistisk, tilsynelatende absurd og ofte politisk bevegelse: Dadaismen. Å skulle plukke opp restene av livet sitt og fortsette som før, fremstod som umulig for en generasjon som hadde vært vitne til en mildt sagt stygg verdenskrig. Fornuften hadde forlatt stasjonen, igjen på perrongen satt desillusjon, smerte og traumer.

2022 har vært et sørgelig år, med krig i Europa, krig i verden, stadige manifestasjoner av klimaendringene, fattigdom og sult, høyreekstremisme og terror mot skeive, demokratisk forvitring og politisk vold i Iran. Listen over lidelser er lang og velkjent, så velkjent at den har begynt å høres litt hul ut.

I Norge har vi vel stort sett gått fri for det helt store dramaet, og selv om jeg ofte har følt meg litt dada, er det langt til første verdenskrig. Så hvordan står det til med kunsten oppi alt det her? Hva har norske samtidskunstnere hatt på hjertet i løpet av året som er gått?

Videre følger et slags reisebrev fra året, en oppsummering av favoritter, om du vil.

Gøy på atelieret

I Oslo startet vi året i nedstengt tilstand, før byrådsleder Raymond Johansen lettet på tiltakene en gang i midten av januar. Dermed er opplevelsen min av utstillingene på dette tidspunktet tett vevet sammen med forventningen om mindre inngripende tider.

Sverre Gullesens Sementerte fragmenter bestod av veggarbeider og skulpturer i lettbetong, med modernismen som et utgangspunkt for støpte objekter med delikate farger og pene flater. Uttrykket var gjenkjennelig, modernismen har satt sitt helt tydelige avtrykk på kontorer, kirker og andre offentlige bygninger over hele landet. Likevel var ikke verkene tyngende eller autoritære, som disse byggene gjerne kan være. Snarere bar de preg av en vennlig letthet.

Sverre Gullesen

Et par uker senere åpnet Christian Tony Norums So here we go again in the labyrinth of poetics and planetary soul på Galleri K, og i takt med byens gjenåpning, sydet det på det ikke så altfor store galleriet på Skillebekk. Rundt meg overhørte jeg folk fortelle om å ha vært syke, men at de var friske nå, de hadde rundet covid og var klare for en hverdag uten avstand.

Norums malerier passet godt til kveldens humør. Jeg fikk inntrykk av at han hadde hatt det gøy på atelieret. Maleriene var friske, overskuddspreget og ubekymrede i stilen. De omfavnet ideen om å være kunstner, med flere referanser til kunsthistorien, som Edvard Munch, malerens maler.

Norums malerier passet godt til kveldens humør. Jeg fikk inntrykk av at han hadde hatt det gøy på atelieret

—  Maria Borg

Tiden rundt februar og mars ble dominert av overskrifter om atomtrusler. Små bilder av Vladimir Putin lyste opp fra mobilskjermene på T-banen. I sentrum ble kulturhusene dekorert med Ukrainas etter hvert svært gjenkjennelige gule og blå farger, markeringer som ikke kunne fordrive den generelle følelsen av tabloid panikk. Også utenfor Galleri Riis hang blå og gule flagg fra naboenes balkonger.

Vel inne i galleriet ble vi møtt med et koloristisk gilde. I utstillingen I tilknyttede rom, viste Eline Mugaas fotografier og små skulpturer, og særlig skulpturene fylte meg med glede. De lignet på abstraherte arkitekturmodeller, hvite på utsiden og med intense, nærmest vibrerende farger på innsiden. Mugaas brukte naturlig lysinnslipp for å intensivere lyset og fargene, et enkelt grep med stor effekt.

eline mugaas

Sommer på museet

Aporops farger – jeg har lyst til å nevne Synnøve Anker Aurdal, som ble presentert i sommerutstillingen til Astrup Fearnley-museet. Museet disket opp til en svært velsmakende måltid bestående av vevde bilder fra hennes lange karriere, og også her sto fargene som en bærende søyle i utstillingen. Særlig et bilde i rødt og blått kunne holdt meg våken hele natten: Fargene så ut som om de var klare til å sprette ut av bildet når som helst, en nærmest fluoriserende effekt.

Arbeidene var preget av geometriske former og få åpenbare motiver – og en utprøvende holdning til materialer. I løpet av mitt besøk overhørte jeg vaktene gi beskjed til flere gjester om ikke å ta på arbeidene, noe som vel bærer bud om tekstilkunstens tilgjengelighet.

Fargene så ut som om de var klare til å sprette ut av bildet når som helst, en nærmest fluoriserende effekt

—  Maria Borg
Synnøve Anker Aurdal

Rett nedi gata fra Astrup Fearnley åpnet en annen stor institusjon dørene denne sommeren. Opplev det nye, var Nasjonalmuseets budskap i en rekke annonser i forbindelse med den etterlengtede åpningen på Vestbanen i Oslo, et soleklart høydepunkt fra året. Likevel er ikke store institusjoner og tilsvarende budsjetter nødvendigvis synonymt med store opplevelser.

I forkant av Nasjonalmuseets åpning bladde jeg frem en avisannonse fra performancekunstner Marthe Ramm Fortun. Hun kopierte formgivningen i museets kampanje, men ba oss om å oppleve det gamle, fulgt opp av en halvnaken selfie fra et toalett. Kunst som opptrer utenfor vante rammer og som oppstår nærmest ut av det blå, utenfor samfunnets logikk og spilleregler, gjør meg optimistisk, nærmest lyrisk av glede og begeistring.

Fortun sto for øvrig også for et annet høydepunkt fra høsten: tre performancer på travle og trafikkerte Alexander Kiellandsplass i Oslo sentrum, via galleriet Femtensesse. Er det fest etter festen, spurte hun der. Min umiddelbare reaksjonen er at nei, det er ikke fest etter festen.

Er det fest etter festen, spurte Marthe Ramm Fortun. Min umiddelbare reaksjonen er at nei, det er ikke fest etter festen

—  Maria Vallevik Borg

«The future’s uncertain and the end is always near», sang Jim Morrison fra the Doors i 1970. Jeg har hørt mye på the Doors denne høsten. Jeg har også tatt meg selv i å omfavne alt som vitner om historie og fortid, noe som er håndgripelig. En ettermiddag i slutten av august befant jeg meg i et gammelt kjøkken på Guttormsgaards arkiv, med en flintøks fra steinalderen hvilende i håndflaten.

Det var mitt første besøk til den gamle meieribygningen på Blaker, som grafikeren Guttorm Guttormsgaard gjorde til sitt hjem. Stedet er tilforlatelig fylt til randen med kunsthistoriske objekter, og er åpent for publikum ved ulike anledninger. Jeg var der i forbindelse med en boklansering av Hans Hamid Rasmussen, men det var først og fremst den rause og mildt eventyrlige stemningen som hvilte over selve stedet, jeg satte pris på.

Å betrakte andres lidelse

På Oslo Kunstforening er stemningen alt annet enn mild og snill, som i Guttormsgaards arkiv. I disse dager stiller galleriet ut installasjonen AV Buddha, signert Kim Hankyul. Hankyuls arbeider har en tendens til å etterlate meg noe perpleks, de har en voldsomhet og presisjon i seg.

Buddha-figuren som møtte meg i foreningens inngangsparti, både beveger seg og spiller på et nydelig strengeinstrument. Den har en overdimensjonert hånd skåret ut i tre, men er hovedsakelig bygget opp av elektroniske konstruksjoner. Ansiktet består av en rekke mobilskjermer som viser sterke videoer fra Korea-krigen, og er et fint bilde på dagens medievirkelighet, hvor den ene katastrofen etter den andre sloss om vår oppmerksomhet.

Det har vært et alvorlig år, og noen ganger tenker jeg vi hadde det mer gøy før

—  Maria Vallevik Borg

Buddhaen spiller en lett urovekkende symfoni og gir også fra seg geværlignende lyder. Selv om bildene fra mobilskjermen forteller om lidelse og sorg, er det som om jeg blir litt blind for det, og heller konsentrerer meg om lyden og de plutselige bevegelsene. Arbeidet er på alle måter svært imponerende, en presis skildring av kombinasjonen krig, smerte og medienes iver etter klikk. Hankyul har separatutstilling på Nitja over nyttår. Arbeidene fra Oslo Kunstforening tatt i betraktning, lover det veldig godt.

Oslo kunstforening / Hankyul

Dyre billetter og radikal glede

Hva mer kan jeg si om året som er gått? Jeg har ikke rukket å bli husvarm på verken Munchmuseet eller Nasjonalmuseet, og billettprisene der er til hinder for bare å stikke innom, til tross for fyldige program. Nasjonalmuseet varsler at prisene skal ytterligere opp, etter at forventninger til statsbudsjettet ikke ble innfridd. Tidligere tilbød museet gratis inngang på torsdager, kontrasten til dagens forhold er grell. Nasjonalmuseet har ansvaret for vår største kunstsamling, og kunsten tilhører alle.

Som nyslått kunstkritiker er det mye jeg ikke har fått sett. Faktisk har jeg knapt beveget meg utenfor Oslos grenser i løpet av året, i seg selv et fattig utgangspunkt for å si noe om kunståret. Lene Bergs festspillutstilling i Bergen, Fra far, skulle jeg gjerne ha sett. Det samme gjelder Mari Slaatelids malerier i utstillingen Blason, som hun viste i Kristiansand Kunsthall.

Niki de saint phalle

På Henie Onstad Kunstsenter fortalte Niki de Saint Phalle om en radikal glede, kunstneren gikk fra destruktive, sinte arbeider til å – nærmest på trass – lage store, fargerike skulpturer og utsmykninger med glede og feminisme som drivende krefter. Jeg har tenkt en del på denne radikale gleden, at den har sin plass også nå. Kanskje særlig nå.

Det har vært et alvorlig år, og noen ganger synes jeg vi hadde det mer gøy før. At det var flere utstillinger, flere gallerier med tilhørende åpninger som utviklet seg til små fester og beveget seg gatelangs til neste galleri, neste åpning. Sannsynligvis er det en overdrivelse.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser