Anmeldelser

En klangbunn til historien vi aldri må glemme

Ruth Maier var en av de 529 menneskene som gikk ombord på Donau for 80 år siden. Dagboknotatene hennes har blitt en gripende scenefortelling på Jødisk Museum.

Ruth Maier var en bråbegavet ung dame med et litterært talent og kunstneriske anlegg i flere retninger. Hun kom til Norge fra et jødefiendtlig Østerrike i 1939, og var ulykkelig og ensom den første tiden. Da hun traff lyrikeren Gunvor Hofmo fant hun sin sjelevenn og store kjærlighet. I to år kamperte de sammen, og den opprinnelige planen om å møte søsteren og moren som hadde flyktet til Storbritannia, ble aldri noe av.

Den 26. november 1942 ble Ruth Maier tatt i den store massearrestasjonen av jøder og fraktet med fangeskipet Donau til Auschwitz. Hun ble drept umiddelbart etter ankomst, 22 år gammel.

.

Symboltung stol

Ruth Maiers dagbok – en trestemt monolog er en del av 80-årsmarkeringen etter deportasjonene med Donau. På scenen i Jødiske museum i Oslo står en ensom stol som stykkets eneste scenografiske element. Det minner unektelig om monumentet som er reist ved kaia ved Akershus festning; åtte stoler vender mot havet, i en lengsel etter dem som forsvant. De som en gang var, er rykket ut av tiden, men de har etterlatt seg spor. Stolene markerer den fortsatte tilstedeværelsen gjennom fraværet. De etterlattes sorg i en forgjeves venting på en tilbakekomst som aldri skjedde.

Regissør Anne-Karen Hytten gjør den symboltunge stolen til en funksjonell del av forestillingen. I rollen som Ruth Maier bruker skuespiller Anitra Terese Eriksen stolen til å sitte på, med ryggen vendt bort mens hun ungpikeaktig og hemmelighetsfullt skriver ned drømmer og lengsler for fremtiden i dagboken. Hun bruker stolen som bord for nedtegnelsene, sparker stolen ned når deportasjonen er et faktum, setter den opp igjen med bøker og briller på som en krans på en båre, og går til slutt ut av rollen som for å minnes de etterlatte. Den tomme stolen er et symbol for nærværet som er revet bort. Slik blir dette enkle scenografiske virkemiddelet enormt effektfullt.

Den tomme stolen er et symbol for nærværet som er revet bort

—  Kjersti Juul

Et levd liv

Forestillingen er basert på Ruth Maiers egne dagboknotater fra hun var 12 år og til hun ble myrdet 22 år gammel. Valget av 66 år gamle Anitra Terese Eriksen i rollen, kan umiddelbart virke underlig for en person som skal være så ung, men dette glemmer man fort. Eriksen har en naturlig barnlighet i seg som aldri skurrer, der vi dras inn i den livsbejaende, rørende mengden av drømmer og lengsler bare et ungpikehjerte kan romme.

«Jeg lengter etter å erfare livet i min egen kropp», skriver hun i sin dagbok. Publikums visshet om hva som skjer, gir forestillingen en nerve og et sårt sting til teksten, også når den er på sitt mest morsomme. Ruth Maiers liv var dramatisk og innholdsrikt, og når hun dør er det et levd liv som tar slutt. Kanskje kreves det nettopp en skuespiller med lang (livs)erfaring for en slik rolle. Eriksens evne til å gå inn og ut av rollen og holde tråden i tekstformidlingen gjennom en time og et kvarter, er imponerende.

---

Teater

Ruth Maiers dagbok – en trestemt monolog

Basert på Ruth Maiers dagbøker og brev, samt tekster av Jan Erik Vold og Gunvor Hofmo.

Manus og regi: Anne-Karen Hytten

Scenografi: Christine Lohre

Produsent: Hilde Grythe

Medvirkende: Anitra Terese Eriksen (skuespiller) og Georg Reiss (musiker)

Jødisk Museum i Oslo

---

Klangbunn

Tekster av Gunvor Hofmo og Jan Erik Vold supplerer dagboknotatene, og gjør forestillingen til en trestemt monolog. Ikke minst føles det helt på sin plass å ta med disse to: Gjennom 50 år og 20 diktsamlinger, klarte Hofmo aldri å slippe tapet av sin sjelevenn, og sorgen er en grunntone i alt hun skriver.

Da Jan Erik Vold kom over dagboknotatene hun hadde tatt vare på fra sin kjæreste, arbeidet han et tiår med boken Ruth Maiers dagbok, som kom ut i 2010. I Volds verden er de to Romeo og Julie. Dikt som «Det er ingen hverdag mer» og Volds «TA VARE» gir et tiltrengt poetisk tilsnitt til stykket. På sitt svakeste føles likevel den karakteristiske «voldske» og slepende måten å lese diktene på, unødvendig.

Samspillet med musiker Georg Reiss på klarinett, løfter forestillingen og gir en fin dynamikk. Reiss er en forsiktig medspiller, ofte i bakgrunnen, en som gir klangbunn til historien vi aldri må glemme: 529 personer ble ført ombord på Donau, bare ni av dem kom tilbake.



Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser