Boken om «rottejegernes» likvidasjoner er vond lesning

Mor viste meg et brodert bånd til en bunad, og sa at den var laget av Kari Raaen, som bodde på småbruket Hallebrot helt øverst i Nasalia i Ål. Så fikk jeg høre en historie som gjorde dypt inntrykk på meg.

Mormor var fra gården Nos lenger nede i lia og ble kjent med den noe eldre Kari. De delte blant annet kristelige interesser. Det var trange kår på Hallebrot, og mor ble av og til sendt dit med mat. Da mor besøkte henne i frigjøringsåret 1945, fortalte Kari om da hun i mars det året satt med sin sønn Levor i armene mens han blødde i hjel fra skuddsårene han hadde fått. Levor var blitt drept av folk fra motstandsbevegelsen. Han var ikke med i NS eller kjent som nazist, og jeg skjønte at mor syntes dette var en vond og uforståelig historie.

Nå har jeg fått satt denne historien inn i en større sammenheng. Levor Raaen er en av de 82 som blir omtalt i Eirik Veums ferske bok om hjemmefrontens likvidasjoner under krigen. I boken forteller Erling Lorentzen, som var sjef for Milorg i Hallingdal og senere ble kong Olavs svigersønn, at det var han som beordret drapet på Raaen. Lorentzen, som gikk bort i fjor, mente fortsatt det var en riktig avgjørelse. De hadde fått bekreftet at Raaen arbeidet for den tyske militære etterretningen. Selv om de ikke kjente til at han hadde angitt noen, var de redde for hva han kunne komme til å avsløre.

Havnet i skyggen av heltene

Lorentzen nekter kategorisk å fortelle hvem som drepte Raaen. I alle år har det vært holdningen til de som ledet motstandsbevegelsen at det ikke skulle bli kjent hvem som utførte drapene. Det har stort sett blitt respektert. Nå bryter Veum dette tabuet. Han gjør det fordi han mener de fortjener å bli hedret for den innsatsen de gjorde.

«De som ble kjent for å ha vært aktive innen motstandsbevegelsen, de norske krigsheltene, hadde i liten grad deltatt direkte i likvidasjonene. De fleste som hadde utført slike oppdrag forble nærmest usynlige skygger», skriver Veum. Han synes det er underlig siden dette er blitt ansett som legitime handlinger i krig. «De gjorde det for Norges frihet som en del av sin kamp mot okkupasjonsmakten. Nå er de alle døde. Det er på tide å fortelle hvem de var», skriver han.

Likvidasjonene ble lite omtalt i årene etter krigen. Materialet som fantes om dem ble hemmeligstemplet og gjort utilgjengelig. Veum mener det skyldes at man opplevde at brutaliteten i disse handlingene ville sette motstandsarbeidet i dårlig lys. Men det handlet også om å beskytte de som hadde utført oppdragene mot folkesnakk og reaksjoner fra slektningene til de som ble drept.

Tausheten slo tilbake

Denne tausheten slo hardt tilbake da likvidasjonene omsider ble trukket fram i lyset. I 1996 kom boken Med rett til å drepe av Egil Ulateig, og den førte til voldsomme reaksjoner og debatter. Ulateig mente likvidasjonene var brudd på folkeretten, og dessuten at det i flere tilfeller dreide seg om hevn, lystmord og sadisme. Han mente det var begått flere hundre slike drap.

Dermed fant de kretsene som hadde forvaltet norsk okkupasjonshistorie det nødvendig å trekke sløret til side og gi folk innsyn i hva som hadde skjedd. Arnfinn Molands bok Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-45 konkluderte med at det hadde vært 82 likvidasjoner, og argumenterte for at det var forsvarlige handlinger ut fra situasjonen man var i.

---

Sakprosa

Eirik Veum

De kalte dem rottejegere. Likvidasjoner utført at motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig

654 sider, Kagge forlag 2022

---

Veum sier at han ikke kommer med noen revisjon av Molands framstilling – han har da også samarbeidet med Moland om boken. Men der Moland var tilbakeholden med konkret beskrivelse, er Veum detaljert og grundig. Han går kronologisk til verks og forteller om hver eneste likvidasjon.

Levende og detaljert

Det blir noen og åtti små kriminalnoveller. Veum skriver nøkternt og faktabasert, men likevel levende. Han har gått grundig inn i kildene og har med seg både vær og føre, omgivelser og personers utseende og påkledning. Han beskriver detaljert hvordan drapene blir begått, og hvordan likene ser ut når de blir funnet. Det er noen vonde historier, som etser seg inn i bevisstheten.

[ Bjørn Westlies «Mørke år» anmeldt: En strak vei til katastrofen ]

De må også ha satt sitt preg på dem som utførte dem. Dette var ikke anonyme fiender som ble drept på langt hold og kanskje aldri fikk noe ansikt. Det var mennesker, som oftest sivile, som drapsmannen måtte komme tett innpå og gjøre seg kjent med. De fleste ble skutt på kloss hold, men noen ganger ble de drept med kniv eller med slag mot hodet. Noen fikk vite eller forsto at de skulle dø, og reagerte deretter. Ikke alle drapene gikk raskt og smertefritt.

Veum skriver nøkternt og faktabasert, men likevel levende.

—  Erling Rimehaug

Det var dessuten farlige aksjoner, som lett kunne bli avslørt. Da var utgangen sikker: Det var dødsstraff. Mange av de som utførte dem, ble da også selv drept. De fleste – trolig også de som ikke ga uttrykk for det – var redde. Aksjonene var risikable ved at de kunne føre til avsløringer av motstandsbevegelsen. Derfor tok man ikke lett på å beordre en likvidasjon.

Avverge tap eller skade

For at et drap skal kategoriseres som en legitim likvidasjon, må hensikten ha vært å avverge tap av menneskeliv eller alvorlig skade på motstandsbevegelsen. De fleste som ble likvidert var angivere eller andre som utgjorde en stor fare gjennom sitt arbeid i tysk tjeneste. Noen var brutale torturister. Noen få tilfeller var folk som uforvarende havnet i en situasjon der de kunne avsløre farlig informasjon. Og så er det noen tilfeller der de ble oppfattet som en trussel uten at det er konkret klarlagt hva den besto i.

Normalt skulle en likvidasjon godkjennes av ledelsen for Hjemmefronten, helst også regjeringen i London. Men det lot seg ikke alltid gjøre i akutte situasjoner, og det var også tilfeller hvor lokale motstandsfolk avgjorde slikt på egen hånd.

Feldmannsaken blir likvidasjon

Veum har etter sin detaljgransking kommet til at to av drapene som Moland klassifiserte som likvidasjon, likevel ikke var det. Men han har også lagt til to, og det gjelder en av krigshistoriens mest omstridte hendelser: Drapene på ekteparet Feldmann i 1942. Det jødiske ekteparet ble drept av to grenseloser under flukt til Sverige. Grenselosene tok store pengebeløp og verdigjenstander fra de drepte. Derfor har det blitt hevdet at dette var et rovmord under dekke av likvidasjon.

De to grenselosene ble frikjent i en rettssak etter krigen. Retten la til grunn at ekteparet utgjorde en trussel for at hele motstands- og fluktapparatet i Østfold kunne bli avslørt. Veum mener at det derfor må klassifiseres som en likvidasjon, på tross av at ofrene selv var ofre for nazistene.

[ «I Max Manus’ roman er det landssvikerne som forteller sannheten» ]

Fortsatt aktuelt?

De aller fleste som var involvert i likvidasjonene er døde. Men Veum har fått to av dem i tale. Den ene er den allerede omtalte Erling Lorentzen. Den andre er August Ratkhe. Han var med i den kommunistiske Osvaldgruppen og påtok seg å drepe en angiver som hadde infiltrert deres ungdomsavdeling i Bergen. Oppdraget gikk helt galt, og førte til at Rathkes kamerat og medhjelper ble drept av tyskerne.

Begge mener i boken at det de gjorde var riktig og nødvendig. Men på et punkt skiller de lag. Lorentzen håper at unge nordmenn vil gjøre det samme igjen hvis det blir nødvendig. Ratkhe mener det er en metode et moderne forsvar ikke bør benytte seg av.

Dette er en diskusjon som er viktigere for oss i dag enn å sette oss til doms over de som tok sine valg for åtti år siden. Veum går i liten grad inn i de etiske prinsippene. Han nøyer seg for det meste med å gi sin tilslutning til det våre juridiske myndigheter har ment. Men han har gitt oss grundig bakgrunn for å ta en slik debatt.

I en tidligere versjon av saken sto det at Ratkhe og Lorenzen i dag begge er over 95 år. Erling Lorenzen døde 98 år gammel i 2021.