Anmeldelser

Enestående verk om massakren ved Babyn Jar

Marianna Kiyanovskas dikt om de ukrainske jødene som ble drept ved Babyn Jar er så sjokkerende at jeg må famle etter ordene.

Marianna Kiyanovska er en av Ukrainas mest kjente og prisbelønte poeter. Hun arbeider også som oversetter. En tid etter den russiske tjuvraidet mot Krim, begynte hun å tenke på alle dem som møtte sine siste redsler ved Babyn Jar, en ravine i utkanten av den ukrainske hovedstaden Kyiv. 33.771 jøder ble myrdet der i løpet av to septemberdager i 1941. Til sammen ble minst 100.000 mennesker henrettet ved Babyn Jar under andre verdenskrig. I uker ble hun lydig sittende å lytte, skrive. Deretter lå hun syk i flere måneder.

Nettopp den tunge, men skapende plikten til å lytte, gjør at dette enestående verket kunne bringes inn i samtiden. Et av diktene slutter slik, det er en gutts stemme:

« ... I have mama, Adam waiting for me at home/ mama probably weeps Adam wails/ bruises on my arm never mind it’ll heal/ shot sounds nearby a machingun bursts/ Yurka on his back staring at the sky/ I’ve been hit, it hurts, can’t tell which part/ blood all over me, mama’s worried sick».

Kollektiv motstandskraft

Få nasjoner i verden har så mange slagferdige poeter som Ukraina. Forfatteren Andrei Kurkov beskriver det ukrainske folket som førti millioner individualister med hver sin forestilling om hva Ukraina er og skal være. Men det uhyrlige angrepet fra russerne transformeres individualismen til en mektig kollektiv motstandskraft. Ukraina er et land som har blitt herjet, splittet og gjenforent i århundrer. Stalin tvangssultet den stolte befolkningen i det som ble kalt Holodomor. Mellom tre og fire millioner mennesker sultet i hjel.

Jødene har fått unngjelde flere ganger. Under andre verdenskrig ble rundt 1,5 million jøder myrdet i området som i dag utgjør Ukraina.

« ... some say they’ll drive us to Babyn Yar / and since I am Lisa I am lissom, I’ll cut through this crowd/ madly clinging to hope, what a lovely ravine a grassy rift/ death is a precious puppet to play with, a gift I repeat a gift.»

Mennesket seirer

Ulikt for eksempel jødene i Warszawa-ghettoen kom utryddelsen fullstendig overraskende på jødene i Kyiv. Noe lignende kan kanskje sies om det russiske overfallet på Krim i 2014 og på resten av Ukraina 24. februar i år. I 1941 måtte arbeidsfolk, lærere, husmødre, barn og gamle måtte kaste fra seg det de hadde i hendene for å bli ekspedert til den mest omskakende uvisshet, midt i skumringens hverdagsliv, i en tre kilometer lang kø:

« ... we plodded along/ Adam the tailor, kvetching Alik, mindlessly slowly/ on the sickly trees – lush spheres of misteltoe / a machingun barked and a woman cries oh Mykola! / that Mykola was probably a Jew that’s my guess anyhow/ this whole file three kilometers long is made of us mostly ... »

---

voices of babyn jar

Poesi

Marianna Kiyanovska

The Voices of Babyn Yar

Oversatt til engelsk av Oksana Maksymchuk og Max Rosochinsky

Harvard Library of Ukrainian literature 2022

---

Oppstilling. Kø. Linjedisiplin. Despotene vet å true mennesker med sine banale flokkinstinkter, men menneskers verdighet vil alltid triumfere over det ynkelige «Ordnung muss sein». Her er vi ved denne poetens mesterskap, at uansett tragedie, uansett ydmykelse, lar hun mennesket seire over dødens krefter, blott og bart ved sine sannferdige ord. «Dette er ingen menneskelig sorg den kjenner ingen grenser,» rekker en kvinne å erkjenne, før hun tar skjebnen i egne hender:

«we used to go fishing, me and the boys, we laughed/ our heads off and auntie Mira would pour us milk ... auntie Mira got first she was shot in the head ... I put on a dress, go out, try to get them to shoot».

Marianna Kiyanovska

Opprevet språk

Mens mye av vitnelitteraturen om jødeforfølgelser også er minnelitteratur, lar Kiyanovska menneskene snakke i førsteperson. De får beholde et opprevet språk der punktum og komma forsvinner i pusten som støter frem de siste ordene mot taushetens mur. Det lysende perspektivet Kiynovska gir menneskene gjennom sine omgivelser, utveksler likevel med et kollektivt jeg. Under lesningen tenker jeg på Ilya Kaminskys Deaf Republic, anmeldt her i avisen, der karakterene bærer en lignende stolt nummenhet under volden, individuelt og forenet på samme tid. Som ung leste jeg den russiske poeten Jevgenij Jevtusjenkos store dikt Babyn Jar, tonesatt av Dmitri Sjostakovitsj, men romanforfatteren Eli Wiesels Natten gjorde større inntrykk: Naken smerte. Angstreden verdighet.

De levende vil i alle fall bli minnet om at sjelen uttrykker seg i et indre språk, mellom mennesker, som poesi og medvit.

—  Freddy Fjellheim

Ikke alle som forteller i The Voices of Babyn Yar er jøder. Noen få overlever under vekten av dødens minnemareritt. Noen ganger er det vanskelig å si hvem som taler, enn si hvem som dør. Noen få ganger er det enkelt, som når de tyske nazistene bryter inn; schnell, schnell smeller det gjennom den tospråklige boken der også jiddiske gloser lyder med.

« ... this is her belly a child inside/ Rifka senses a heartbeat under her sash/ Fritz shoots into her belly and says: what trash ...»

Marianna Kiyanovskas bok må snarest oversettes til norsk, ja til alle språk der mennesker oppfatter nødvendigheten av å kjenne, ikke glemme.

Hva vet de døde?

At de ødelagte og undertrykte får vitne om overtredelsene er noe grunnleggende håpefullt, som innledningen til Polina Barskova antyder. Det briljante forordet til oversetterne Oksana Maksymchuk og Max Rosochinsky reiser blant annet det gamle spørsmålet om de døde vet mer enn de levende. Fortsetter sjelen å leve – og å vite? De levende vil i alle fall bli minnet om at sjelen uttrykker seg i et indre språk, mellom mennesker, som poesi og medvit. Selv om jeg ikke kan lese ukrainsk fremstår gjendiktningen som mangefasettert og levende. Disse våre døde søstre og brødre skulle likevel få sine siste vitnesbyrd nedtegnet:

«I’m unafraid of the bullet nothing makes me afraid/ I am all pain more than pain in this fading sunshine/ only this weighs on me – I haven’t said farewell/ I must believe – even if I’ve no hope of salvation».


Les mer om mer disse temaene:

Freddy Fjellheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser