Musikk som funker best for utøveren

Alle som noen gang har sett en dronningbegravelse på TV, vet hvor stor rolle musikken spiller i verden, selv så flyktig den er. Det er soldater, politikere og biskoper, men først og fremst musikk hele tiden, og hennes mørkøyde søster, stillheten.

Det er lett å glemme det. Som alt annet ordløst har musikken en slags nobellikegyldighet over seg. Tonene klinger for den som vil høre, uavhengig av oss, og i rett øyeblikk åpner de døren til den ordløse verden som vi også er en del av.

Kompromissløst

I kirken holder man fast i musikken og gjør et fabelaktig kulturarbeid med den. Spydspissene i arbeidet her til lands er selvsagt domkirkene, og kanskje særlig de i Trondheim og Oslo. Nylig har det kommet to nye plater fra disse miljøene, Kim André Arnesens Tuvayhun med Nidarosdomens jentekor, og nå Nils Henrik Asheims Salmenes bok med Oslo Domkor. De to verkene er så forskjellige som det vel er mulig, og viser bredden i norsk kirkemusikk for øyeblikket.

Der Arnesens verk er holdt i et såkalt kommuniserende tonespråk som ligger filmmusikken nær, er Asheims Salmenes bok et kompromissløst atonalt og eksperimenterende stykke. Og der musikken til Tuvayhun blir presentert som dyp og viktig, er presentasjonen hos Asheim underspilt og tvers igjennom proff. Det klingende resultatet taler for seg selv. Inspirasjon er for amatører.

Best å være en av utøverne

Salmenes bok er skrevet for kor og to orgler, opprinnelig til innvielsen av Oslo domkirkes nye hovedorgel i 1998. Og altså med tekstutdrag fra Bibelen. På platen er det komponisten selv som spiller på hovedorgelet fra galleriet, mens domorganist Kåre Nordstoga trakterer kororgelet fremme i kirken. Oslo Domkor må man tenke seg i midten, som et søvnløst barn som trykker seg ned mellom foreldrenes kropper. Det hviskes, det synges, det stotres, det ropes, og det meste av tiden har koret fint lite å holde fast i eller orientere seg etter harmonisk. Måten koret gjennomfører det på, er en hel liten bragd.

De to organistene leverer også virkelig varene i sømløst samspill over virkelig store avstander. Dramatisk, lekent, sart, voldsomt. Når lydkvaliteten også er helt topp, blir dette en plate som strengt tatt ikke er noe for folk i blokkleiligheter.

[ Siri Helene Erland fortjener en lysende plassering på den kristenartistiske stjernehimmelen. ]

Hva kan man så stille opp med overfor et verk som Asheims, som har såpass liten vilje til å kommunisere med det berømte brede publikum som jeg roser meg av å tilhøre? Det er jo lett å tenke at avantgardistisk kunst krever en spesielt høyt utviklet mottaker. Men utøverne selv kjøper neppe den ideen. De beveger seg jo i en verden av frihet, av overraskelser. Og man trenger ingen spesielle forutsetninger for å bli overrasket.

Trolig er det en god del morsommere å fremføre denne musikken enn å høre på den. Den virker ikke nødvendigvis så dønn seriøs for utøveren som for lytteren. Hørt på plate blir følelsen av spilleglede og eksperimentlyst enda blekere. Det må være en helt annen opplevelse å sitte i kirken, midt i dette lydbadet. Aller best er det nok å være en av utøverne.

Trolig er det en god del morsommere å fremføre denne musikken enn å høre på den

—  Tore Hegdahl

Muskuløst

De som kjenner Asheims musikk fra før, vet at han er en utadvendt og virtuos komponist med slående fantasikraft. Musikken har noe muskuløst over seg, selv når den er stille. Hvis du vil høre i et nøtteskall hvordan det går for seg i dette verket, kan du jo hoppe inn på Salme 42 og høre de påfølgende 5-6 korte satsene.

Salme 42 «Som hjorten skriker etter rennende bekker» har dynamiske, lange linjer fra koret, avbrutt av utrop fra orgelet, og er et av de flotteste stedene i verket. Linjen i korstemmen gir satsen sterk sammenheng.

Så er det dramatisk overgang til Salme 49 med tekst på hebraisk («Jeg bøyer mitt øre til visdomsord»), dratt ut til rene fonetiske lyder, til pusting og visling, og med boblelyder fra orglene. Deretter «Vær stille for Gud, min sjel», hvor koret hvisker teksten til monotont gjentatte akkorder fra orgelet.

Så igjen brudd til «Gud, kom meg til redning», med dramatisk stemmesurr fra talekor akkompagnert av hissige orgelløp. Så den oppstykkede «Du kløvde havet i din velde», med huggende, svære orgelakkorder og korte rop fra koret. Neste er den rocka Alleluia «Med pauke og dans» hvor orglene utfolder seg alene, så igjen den sarte «Gud, mitt hjerte er rolig». Slik fortsetter det.

I sum er det altså et verk med stor kreativitet og en rikdom av ideer, farger og alle slags virkninger. Virkninger er i det hele tatt denne musikkens hovedanliggende.

[ Anmeldelse: Ny versjon av Bergprekenen har gåsehudfaktor, men snubler i verdenshistoriske ambisjoner ]

Et glimt av et menneske

I mine ører er det likevel et begrenset følelsesregister her, og jeg tror det skyldes tonespråket. Det er mange følelser som ikke riktig kan uttrykkes i atonal drakt. Det er prisen vi må betale for friheten. Jeg har vanskelig for å komme unna opplevelsen av i bunn og grunn å være i samme stemning hele tiden, om det jobbes aldri så hardt med kontrastene. Andre kan oppleve det annerledes.

Siden det er kirkemusikk over Bibeltekster vi snakker om, kan jeg heller ikke fri meg fra en følelse av at musikken har nok med sitt eget, med alle sine ideer. Det handler mye om overraskelse, men det er hele tiden komponisten som skal overraske. Jeg fornemmer ikke noe egentlig spørsmål eller undring i musikken selv. Hva befinner seg bak døren?

Så, for meg er det først og fremst en imponerende plate. Virkelig rørt ble jeg bare på ett sted, på Salme 139 «Hvor skal jeg gå bort fra din ånd», med sitt teppe av klang. Det er fint skrevet og nydelig sunget av koret. På slutten tynnes satsen ut til enkeltstemmer, og den ene sangeren er ved å gå tom for luft eller noe. Et øyeblikk får hun en liten skjelving på stemmen. Der fikk jeg et plutselig glimt av et menneske, og ble overrasket på ekte.

---

Album

Nils Henrik Asheim

Salmenes bok

Oslo Domkor

Vivianne Sydnes, dirigent

Kåre Nordstoga og Nils Henrik Asheim, orgel

Lawo 2022

---