Godfølelsen skal redde verden

Kim André Arnesen er en nålevende norsk komponist (født 1980) med et stort navn på den internasjonale kormusikkscenen. Han skriver mye musikk til religiøse tekster; han har for eksempel et Stabat Mater, et Magnificat og en Holy Spirit Mass. Tonespråket er ytterst velklingende og hva jeg vil kalle amerikansk-inspirert.

Det er ikke lett å skrive slik musikk, hvis noen skulle tro det. Foranledningen til å løfte ham frem nå, er utgivelsen av verket Tuvayhun – saligprisninger for en såret verden på plateselskapet 2L. Utøvere er Nidarosdomens jentekor, Trondheimsolistene samt en rekke profilerte enkeltmusikere.

Nederste hylle

Inspirasjonskilde for verket er altså Bergprekenen. Slik jeg forstår tekstheftet til platen, er «tuvayhun» et arameisk ord som skal tilsvare det norske «Salige er...». Musikken er i ett ord smektende. Tross det radikale i selve bibelteksten, virker verket salig fornøyd med seg selv og tørster ikke noe særlig. Du er nødt til å godta musikken på dens egne premisser: et uttrykk som forsyner seg fra kunstmusikkens nederste hylle. Men det gjøres med overbevisning.

Det er svært velskrevet, det er flott og usjenert fremført, og den tekniske produksjonen er helt fantastisk. Og, ærlig talt, det er mye fint på nederste hylle.

Ville imponert Disney-konsernet

Slik er det lagt opp: Hver av saligprisningene blir sunget på arameisk av Mohammed Al-Majzoub, sobert og nakent akkompagnert av slag på klokker og gonger og av Hans Fredrik Jacobsens etnisk inspirerte fløytespill. Tonespråket er lett arabiserende. Mellom disse kommer så frie tekster over hver enkelt saligprisning. Salige er jo, som du husker, de fattige i ånden, de barmhjertige, de som sørger og så videre, og dette er utgangspunkt for noen dikt av Charles Anthony Silvestri, en amerikansk skribent som ifølge tekstheftet har spesialisert seg på å «skreddersy tekster for bestillingsverk og spesifikke kunstneriske behov». Sånn er det.

«In all that we are / it is better by far / to follow our star / and sing out our truth», heter det for eksempel i stykket som tar for seg de som tørster etter rettferdighet. Musikken til disse delene er holdt i et tonespråk inspirert av musikal- og filmmusikk. Den er lagt ut for kor, solister, strykere og harpe, med etnisk fargelegging fra fløyte, cimbalom og perkusjon.

Vi snakker altså om en gjennomført profesjonell produksjon med en upretensiøs musikk som Disney-konsernet ville nikket anerkjennende til. Samme konsern ville også kjent igjen måten verket blir markedsført på, og her er pretensjonene til gjengjeld skyhøye:

«Vi lever i en såret verden. Overalt omkring oss ser vi sprekkene: effektene av miljøkrise, massemigrasjon, global pandemi, politisk polarisering … Hvis vi finner sammen, respekterer hverandre, velsigner hverandre ... kan vi slukke fortvilelsen, og lege bruddene som truer vår sårbare verden. ... Musikken i Tuvayhun tar oss med på en reise gjennom dype følelser og dypt menneskelige situasjoner. ... Musikken ... tjener i lydlig form som en påminnelse om det universelle og evigvarende budskapet i Saligprisningene».

Jeg tror det er rimelig å si at det faktiske kunstverket ikke oppfyller disse ambisjonene. Heller ikke løftet om å blande folkemusikk, jazz og klassisk blir innfridd i mine ører. Til det er musikken rett og slett for glatt. Den mangler både det selvforglemmende i folkemusikken og det trøblete i jazzen. Å nevne den klassiske musikktradisjonen med sin sammensatthet, sine konflikter og sine mange lag av virkelighet, er nesten en vits.

I det hele tatt er det høy gåsehudfaktor og tett mellom toppene på denne platen

—  Tore Hegdahl

---

Klassisk

• Tuvayhun – Saligprisninger for en såret verden
• Kim André Arnesen
• Nidarosdomens jentekor, Anita Brevik, Trondheimsolistene
• Kirsti Huke (sang), Mohammed Al-Majzoub (sang), Hans Fredrik Jacobsen (fløyter) , Ruth Potter (harpe), Hans-Kristian Kjos Sørensen (cymbalon), Carl Haakon Waadeland (slagverk), Espen Aalberg (slagverk).
• Plateselskapet 2L
• PS: Synes du dette virket som kjent stoff? Den samme utgivelsen ble anmeldt av Olav Egil Aune i Vårt Land 22. august. En kommunikasjonsfeil førte til at det ble bestilt enda en anmeldelse. Og du er den heldige leseren som får to blikk på samme verk.

---

Sender tankene til Steinerskolen

Men ser vi bort fra den oppblåste innpakningen, og kanskje tar litt lett på teksten til Charles Silvestri, så er platen faktisk ganske fin. Den har en slags umiddelbarhet som får i hvert fall meg til å tenke på Steinerskolen.

Innenfor rammen av tonespråket sitt er musikken veldig velskrevet, det er det ingen tvil om. Andresen vet hvordan man får stemmene og instrumentene til å klinge på sitt beste. Ikke minst er det virkningsfullt skrevet for strykerne, som også spiller med uforbeholden sødme. Topp i mitt univers. Verket som helhet har forbilledlig variasjon og en fin sans for stillhet og pauser. Det veksler hele tiden mellom vare, fengende, vakre og grandiose partier. For jentene i Nidarosdomens jentekor må prosjektet ha vært kjempegøy. De synger med schwung, særlig på de fengene og grandiose stedene.

Det gjør også inntrykk å høre den myke stemmen til Mohammed Al-Majzoub synge saligprisningene på Jesu eget språk. Disse stedene er fint instrumentert og respektfullt skilt fra resten av verket, hvor tross alt arven fra USA dominerer. Flere av jente-solistene synger ordentlig vakkert, for eksempel Rakel Daling Waagø i «Rachel’s song». Og så har vi jo den fabelaktige jazzvokalisten Kirsti Huke. Stemmen hennes i veksling med Waagøs i nettopp denne sangen er et høydepunkt av skjønnhet og godfølelse.

Her, og overalt ellers, hører vi Arnesens evne til å lage melodier. Og igjen, dette er mye vanskeligere enn det høres ut. Jeg nevner for eksempel den siste delen av «I am poor», eller Maria Cordelia Skagens solo på slutten av «Forty days and nights». I det hele tatt er det høy gåsehudfaktor og tett mellom toppene på denne platen, forutsatt at du ikke har noe imot sentimentalitet eller lett musikalsk manipulering.

[ Klimaaktivisten Aurora sang på Equinors 50-årsfest ]

Gledelige ønsketenkning

Utøverne holder høyt nivå, og de få øyeblikkene hvor det glipper – Al-Majzoub er ute og sykler med intonasjonen et par steder, og det er så vidt båten bærer på «The face of God», der barna synger melismer i høy fart – de virker faktisk litt befriende i et så strømlinjeformet univers som dette. Som plutselige glimt av virkeligheten.

Som du skjønner, vet jeg ikke helt hva jeg skal konkludere med når det gjelder denne utgivelsen. På en måte er den skjønn og avvæpnende. For meg trenger den ikke å redde verden. Det holder at det er fin musikk, og det er det jo. Samtidig er det veldig innsmigrende. Musikken og ordene vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på, og trykker på dem hele tiden, uten noen form for skam. Det er null selvransakelse i dette uttrykket, og det er langt unna den vanskelige virkeligheten. Det er ønsketenkning, og i hvert fall jeg vil gjerne ønsketenke litt.