Glade dager på Henie Onstad Kunstsenter

«No one here dares to make love anymore because of herpes! UGH!»

Meddelelsen kommer fra Niki de Saint Phalle, i et rikt illustrert fiktivt brev. Brevet, eller tegningen, er i disse dager tilgjengelig for allmenn beskuelse på Henie Onstad Kunstsenter. Der er det en del av en omfattende presentasjon av Saint Phalles produktive karriere, som for første gang vises i Norge.

De Phalle (1930–2002) ble født i Paris, men vokste opp i New York. Som autodidakt kunstner var hun å finne i samme kretser som Robert Rauchenberg og andre kjenninger fra popkunsten, hvor hun blant annet bød på malerier arbeidet frem med en rifle som pensel.

Kunst som frigjøringsprosess

Mange av arbeidene som vises på Høvikodden, er preget av en form for fandenivoldsk sinne og frustrasjon, og feminisme går som en rød tråd gjennom alle utstillingsrommene. Utstillingen åpner med noen forglemmelige assemblager med abstrakte motiver, hvor form er bygget opp av alt fra kaffebønner til småstein og knust keramikk. Et assemblage kjennetegnes av nettopp denne teknikken, bildet er satt sammen av ulike materialer – som for eksempel små dukker. Mer om det senere.

De tidlige arbeidene er stort sett utført i en begrenset, grålig palett, og vitner om en kunstner som ikke helt har funnet seg selv. Videre innover i utstillingen er det mer futt i arbeidene. Saint Phalle vokste opp i en katolsk familie, og la stor vekt på betydningen av ritualer. Et bilde består av en hvit skjorte montert på en mørkeblå bakgrunn, med en dart-plate plassert der hodet ville ha vært. Denne skjøt Saint Phalle piler på, i et forsøk på frigjøre seg fra et destruktivt forhold. Skjorten tilhørte hennes daværende kjæreste.

Treffsikkerhet og tilintetgjørelse er virkemidler Saint Phalle benyttet seg av også videre. I neste rom er tre skjermer montert mot hverandre. Her vises performancer fra 60-tallet, hvor Saint Phalle brukte rifle for å skyte frem sine egne malerier. Beholdere med maling er montert her og der, kula slår hull på beholderen og fargene strømmer fritt nedover verket.

---

Utstilling

Henie Onstad Kunstsenter

Niki de Saint Phalle

Kurator: Caroline Ugelstad

Står til 12. februar 2023

---

I dag fremstår metoden litt som en parodi på samtidskunsten. Jeg tar meg i å minnes en film jeg så som ung tenåring, hvor en kunstner produserte bilder ved å montere vannballonger fylt med maling på et lerret, og nettopp skyte på disse for å få frem et motiv – dog ikke med rifle. Saint Phalles arbeider bærer mer preg av alvor og aggresjon enn den tøysete filmen jeg så i min ungdom. Skytearbeidene er først og fremst regnet som performance – både av kunstneren under utøvelsen, og av Henie Onstad i presentasjonen. Saint Phalle siktet mot barndomstraumer, den katolske kirken og en patriarkatet, da hun rettet riflen mot lerretene.

[ «Høstutstillingen byr på en salig røre av stort og smått» ]

Fortærende mødre og støvete brudekjoler

Saint Phalles skyte-seanser gjorde henne til noe av en figur i offentligheten, og ble behørig dekket i media. Likevel er det hennes videre arbeider som bærer utstillingen. Jeg trakk umiddelbart et lettelsens sukk idet jeg trådde inn i det siste rommet, hvor jeg ble møtt av tre glade, dansende skulpturer med en mosaikk-aktig overflate av speil og sprelske farger. Nanaene (fra berte på fransk) har runde former, er voldsomme i formatet og krever sin plass med lett- og lekenhet. De ser ut som noe man kan finne i en glorete turistbutikk et sted der solen alltid skinner, og de fyller meg med en deilig glede.

Kvinneskikkelsen er til stede gjennom hele Saint Phalles karriere, og ikke alle har like oppløftende fremtoninger som nanaene. En rungende, lett sammenkrøpet brud er bygget opp av små babydukker, lekesoldater, drueklaser og blondetekstiler – alt sammen malt hvitt – og skikkelsen er omsvøpt i et brudeslør. Spøkelselesbruden kunne fint hørt hjemme i et støvete og mørkt Dickens-univers, og fremstiller ekteskapet som en slagmark hvor ingen kan vinne. I et annet hjørne sitter to klumpete, brede kvinner i pappmasjé foran et dekket bord. På den ene tallerkenen ligger en baby, med en blodig kniv ved siden av. Tittelen lyder Devouring mothers. En psykoanalytikers våte drøm!

Mine innvendinger mot utstillingen, som ikke er mange, handler om formidlingen fra museets side. Jeg skulle gjerne sett at arbeidene, som går fra å være aggressive og performative, til å bli livsbejaende og standhaftige, fikk stå mer i fred for saklige tekster på veggen bak. Balansegangen mellom nødvendig og viktig informasjon, og kunstens evne til å stå på egne ben, er skjør. I beste fall kan kunst oppleves som genuint uventet og lett rystende, og en faktaboks har aldri bidratt til en slik erfaring. Jeg er absolutt ingen motstander av tilgjengelig formidling, men utstillingsdesignet på Henie Onstad gjør at veggteksten visuelt kommer i veien for noen av arbeidene, og mest bidrar til en følelse av plikt.

Saint Phalle siktet mot sine egne barndomstraumer, den katolske kirken og en patriarkalsk verdensorden

—  Maria Borg

Saint Phalle er da også i stor grad selv i stand til å uttrykke seg klart og tydelig. Hun stilte alltid spørsmål ved sosiale forhold, kan jeg lese ved siden av tre tegninger om abortrettigheter, amerikansk våpenlovgivning og klimaendringer.

Mannsdominerte samlinger

Hvorfor er begrepet «kunstnerisk geni» tradisjonelt blitt reservert menn, spør forhenværende direktør Tone Hansen i en publikasjon som følger utstillingen. Saint Phalle, som kom 70-talls feministene noe i forkjøpet, jobbet hele livet med en bestemt bevissthet om sin egen posisjon som kvinne i en mannsdominert bransje. Flere av de monumentale skulpturene hennes fikk sin størrelse nettopp fordi en mann skulle se liten ut ved siden av dem.

Flere av de monumentale skulpturene hennes fikk sin størrelse nettopp fordi en mann skulle se liten ut ved siden av dem

—  Maria Borg

Hennes karriere, som på ingen måte representerer en tradisjonell historie om kvinnelige kunstnere, var et resultat av noen ganske nådeløse valg. Saint Phalle forlot tidlig mann og barn for å vie seg til et aktivt yrkesliv innen kunsten.

Denne ideen om at kunstnere ikke kan oppfylle rollen både som yrkesutøver og mor samtidig, er stadig til stede. Britiske Tracy Emin er en av mange barnløse, kvinnelige samtidskunstnere, og hun har uttalt at et barn ville kommet i veien for hennes karriere. «Det finnes gode kunstnere som har barn. Selvfølgelig gjør det det. De kalles menn», sa hun til avisen the Independent i 2014.

[ Denne boken banet vei for kunstnermyten ]

Hos Henie Onstad markerer Niki de Saint Phalle-utstillingen begynnelsen på et program for å bygge opp likestillingen i utstillingsrommene, gjennom innkjøp til samlingen. I dag består den av 223 kvinner og 998 menn. Forholdene er på ingen måte mer oppløftende hos vårt statlig finansierte Nasjonalmuseum, som oppgir at blant 1792 innkjøpte kunstnere, er 398 kvinner. Også de jobber med å rette denne skeive representasjonen av kunsthistorien og samtidskunsten, og har den siste tiden intensivert innkjøpene av kvinnelige kunstnere.

Saint Phalle valgte gleden som våpen i en verden av kvinnekamp og urettferdighet

—  Maria Borg

Det er nødvendig for norske kunstinstitusjoner å ta sitt ansvar i likestillingen, men det er vel ingen overdrivelse å påstå at livet først og fremst foregår utenfor museets fire vegger. Men med krig i Europa og utallige kriser i verden, kan veien til glede kjennes lang, og derfor er kunst og kultur viktig. Kunst har som kjent en tendens til å reagere på omverdenen, og Saint Phalle valgte nettopp gleden som våpen i en verden av kvinnekamp og urettferdighet. Provokasjon sjokkerer ikke lenger, hevdet hun, men glede gjør.

Arbeidene hennes er kanskje livsbejaende, fargeglade og umiddelbart oppfriskende på en regntung høstdag. Likevel slår de meg ikke som utpreget optimistiske. Snarere ser den uskyldige løkkeskriften, de dansende nanaene og de lett naivistiske tegningene ut til å springe fra en form for nødvendighet og motstand.

[ Hans Hamid Rasmussens bilder av tømmerfløting på Glomma er en kjærlig dokumentasjon av en tid som er forbi ]